Ringer mannen, ringer sykehuset (er heldigvis så langt kommet at jeg ikke bare får beskjed om å vente og se...) Vi kjører lillemor til svigers, og durer avgårde.
På akuttmottaket blir vi tatt godt imot jeg blir undersøkt ganske raskt av en
hoderystende lege, som konstaterer sikker vannavgang (ingen tvil der - det renner og renner...). Og beskjeden er klar: Prognosen er lik null. Så tidlig vannavgang er
sjelden eller aldri forenlig med liv. Anbefalingen er å avslutte, helst der og da.
Der ligger jeg på benken og ser mitt lille barn - hjertet slår, beina går.... skal
jeg bare gi opp??

Det blir tatt prøver for å sjekke om det er noen infeksjon, og jeg sier fra om at
jeg ikke føler for å avslutte uten videre, og hvordan gjøres det i så fall? Jo, da
får man tabletter som avslutter livet der inne, og så blir man satt i gang, og
fødselen skjer da i løpet av etpar dager. Og hvis det er eller blir en infeksjon der inne, er det fare for mitt liv, og da MÅ noe gjøres.

Vi får noen minutter for oss selv, legen vil konferer med en kollega. Søstrene er
kjempesøte, vi blir geleidet inn på en tom akuttstue, og jeg knekker sammen...
Mannen min forsøker å være sterk, men det er ikke lett... Legen kommer tilbake, og foreslår et "kompromiss" (!) Vi avventer prøvesvar, og jeg kommer tilbake dagen etter for sjekk. Vi godtar dette - føler det som en "time out", en mulighet til å sortere tankene. Dagen etter - sjekk, fortsatt liv, lite vann, prøvene viser ingen infeksjon !!! Dagen etter - sjekk - fortsatt liv, k an s k j e litt mere vann?? To dager etter... samme...

Og sånn gikk sommeren... en dag av gangen... Vi led oss igjennom uke etter uke, vannmengden tok seg opp noe, og selv om det aldri ble noen mengder, var det nok, selv om jeg var lekk hele tiden. Fikk etterhvert kontakt med en overlege som var helt herlig - realistisk, og hun ga oss ikke mye håp til å begynne med, men sa bare at hun hadde sett at det hadde gått bra før... Det var alt vi trengte akkurat da - en bitteliten strime av håp... I uke 22 måtte vi bestemme oss en gang for alle - etter den tiden har fosteret rettigheter i kraft av seg selv, og å avslutte svangerskapet kan ikke lenger gjøres uten videre. Ny lege, som var forsiktig optimist (fortsatt var det ingen tegn til infeksjon), og det var plutselig ingen tvil om at vi skulle fortsette - ikke hos mannen heller... Fikk mast meg til en forebyggende antibiotikakur... Hele tiden var vi klar over komplikasjonene som kunne oppstå, selv om dette gikk lenge nok... Lungene kunne være skadet, likedan ben og armer pga for liten plass. Pluss mange andre muligheter for komplkasjoner. Uke 23 - vannmengde innenfor nedre del av normalen - kontroll hver uke... Uke 24, 25, 26, 27, 28, gikk, uten de store forandringer - fikk estimert babys størrelse til over 1200 g i uke 28, og det var deilig!! Uke 29... stadig større
lekkasjer, tilslutt var det helt tomt... Ble lagt inn den 21. august, i uke 29+6, og
fikk 2 lungemodningssprøyter, 2 dager på rad. Fikk endelig beskjed om at det ble
keisersnitt den 23. august, på morgenen. Gjett om vi var lettet! Å endelig få lagt ansvaret over i noen andres hender var ubeskrivelig!

Klokken 08.47 den 23. august ble lille Karl Teodor løftet ut av mors mage. Ifølge
hun som opererte var det ingen fosterhinner der inne, og ikke noe vann - kun en
livmor med en unge i... Så det var nok i siste liten. 1640 gram, 38 cm., og han ble kjørt direkte til nyfødtintensiv uten at vi fikk se ham.
Først langt på ettermiddagen fikk vi hilse på, og da hadde han først nektet å la seg intubere, og siden hadde den ene lungen kollapset, men det gikk bra, og han slapp respiratoren... 7 uker lå han på intensivavdelingen, 2 av dem på "akuttrommet", men ble stadig bedre, og selv om det var tøft og slitsomt, var vi aldri i tvil om at det skulle gå bra... Helt fra de satte kniven i meg, var jeg helt sikker på det!!!

Så nå har vi en liten "minstemann" i hus, som er akkurat som andre babyer, bare 2 måneder yngre enn fødselsdatoen tilsier... men han er helt frisk! Og vi
nyyyyyyyyyyyter det!!!!!!

Med hilsen
moderen