Da Johan lå inne i magen min hadde jeg stor nytte av å lese om andres fødsler for å forberede meg litt. Har tenkt mange ganger at nå må jeg skrive inn selv, men det er først nå når jeg venter nr. to at jeg gjør det.Jeg våknet av at vannet gikk 2,5 uker før termin, kl. 5 om morgenen, helt uforberedt. Jeg måtte sånn tisse og trodde jeg hadde tisset i sengen. Syntest det var rart at jeg fortsatt var så forferdelig tissetrengt. Jeg vekket mannen min og fortalt at jeg var gått lekk. Han spratt opp.Bagen var bare halvveis pakket, hodet ikke festet så vi fikk beskjed om å komme med en gang. Vi glemte alle papirene og måtte snu på halvveien.Jeg kom inn med litt rier, men de gikk fort over. Det rant vann av meg hele tiden. Vi lå til langt ut på ettermiddagen før hodet endelig hadde festet seg, og jeg kunne få bevege meg litt.Når natten kom hadde det fremdeles ikke skjedd noen ting, jeg begynte å få litt rier i tolv-tiden, så da satt de fødselen i gang med drypp. Dryppet ble skydd høyere og høyere utover natten, helt til jeg ikke orket mer i halv seks-tiden. Etter litt diskusjon og mange tårer ( jeg er livredd nåler) kom vi fram til å sette epidural. Jeg hadde da under 5 cm åpning etter alle timene med rier. Heldigvis verken så eller merket jeg noe til den sprøyten.Og så bare løsnet alt, jeg fikk slappet av en god stund og i åtte-tiden måtte jeg bare så dri.....Men det var nok ikke det jeg måtte nei. Pressriene var i gang og kl 08.36 var vidunderet et faktum; vi var blitt foreldre.Fødselen gikk helt greit, timene med rier var vonde og slitsomme men jeg gjør det gjerne igjen. Når jeg ventet Johan bestemte jeg meg for at å bruke mange måneder på å grue seg til noe som er over på (i verste fall) noen døgn, det er bortkastet tid.Nå gleder jeg meg til neste fødsel, har aldri vært med på noe så fantastisk verken før eller siden.Gled dere jenter.Og uansett: ingenting er så gale at det ikke er godt for noe.Hilsen "tobarnsmor i februar"