Det gikk hele fem dager før det var alvor. Jeg sto opp tidlig den trettende mars, trøtt og litt lei hele den tunge magen tasset jeg ut på badet, måtte jo på do for hundrede gang den natta! I trusa var det litt blod å jeg kjente håpet stige, skulle det endelig skje? Ett lite snev av angst reiv i brystet, bare alt går bra tenkte jeg og alle grusomme skrekk historier gikk gjennom hodet i stor fart. Riene begynte som en liten murring nederst i magen, med ett sto den forrige fødselen min klar og tydelig for meg HJELP! Dette kom virkelig til og gjøre vondt, hadde liksom ikke tenkt så mye på det tidligere, lykken over og være gravid hadde liksom overskygget det faktum at det er fryktelig vondt og føde barnet! Men det varte og rakk før riene var skikkelig regelmessige. I ett øyeblikks panikk for at de skulle stoppe igjen begynte jeg og måke litt snø på terassen! Det hjalp ja! Husker at jeg følte meg litt dum da jeg ringte samboeren min, tenk om det var falsk alarm å han kom styrtende hjem bare for og høre at riene hadde gitt seg..

Jeg ringte sykehuset og sa at nå kommer vi, skulle bare dusje og litt forskjellig. Det var ti minutter mellom riene men de varte lenge, over ett minutt. I bilen til sykehuset begynte det og gjøre vondt, skikkelig vondt! Jeg gjentok om og om igjen at samboeren min ikke måtte kjøre i dumper! Det var en måte jeg distanserte meg fra smertene på, men sakkars mann han kjørte jo i sikk sakk på den dårlige veien, beredt til og strekke seg til det ytterste for sin lidende kjæreste og det lille barnet som var på vei ut i verden..
Da vi kom på sykehuset ventet jeg i bilen til rien ga seg og ga klar beskjed om at vi bare kunne gå fra parkeringsplassen og opp til inngangen; vi hadde jo god tid for det var jo fortsatt ti minutter mellom hver ri. Men jeg angra som ei bikkje etter bare ti meter! Som de fleste som har født vet, så setter hurtig gange fart på rier!

Når jeg endelig var kommet meg opp på fødeavdelingen ble vi møtt av en rolig og avslappet jordmor som gjerne ville stå og småprate litt, men jeg ba henne straks vise vei til fødestua! Husker at jeg sa at jeg gjerne ville sette meg litt. Endelig på plass i senga blei jeg undersøkt å en storøyd jordmor kunne konstantere at det snart ble barn for jeg hadde 8 cm åpning! Jeg var så letta og samboeren min smilte fra øre til øre. Men han ble fort alvorlig da jordmora ikke fant fosterlyden. Jeg husker at jeg studerte hvert trekk og hver mine i annsiktet hennes mens hun lyttet på magen min, hun jobbet over meg med hurtige bevegelser, små svetteperler samlet seg på overleppa hennes mens hun rynket panna i dyp konsentasjon. Før hun reiste seg opp og sa hun hørte hjereteslagene, men de var ikke så tydelige som hun skulle ønske. Jeg fikk en kald følelse nedover ryggen, Dette måtte bare gå bra, hjernen min klarte ikke og tenke på hvis ikke....! Riene var harde, den lyseblå sykehus skjorta var helt gjennomtrukket av svette, håret klistra seg til panna og nakken, jeg satt på sengekanten mens kjæresten min holdt meg oppe under armene, han svetta vel litt på ryggen der han sto og holdt meg, det var ikke akkurat noen lettvekter han hadde i armene! Men vi blei stadig mer urolige over jordmoras stress hver gang hun lyttet på magen min, og etter en time uten at jeg hadde åpnet meg noe mer tok hun vannet. Nå hadde hun satt på meg båndene rundt magen for og følge fosterlyden permanent, hun prøvde og snakke til meg med en rolig og avbalansert stemme, men jeg husker at jeg tenkte at stemmen din står dårlig overens med den dype rynka mellom øynene dine! Men det skjedde ikke fort nok nå heller, pressriene lot vente på seg. Mannen min var tydelig redd, mens jeg vred meg i smerte, riene var nådd klimaks, men jordmora hadde ikke tid til mer venting, hun ba meg presse mens hun dyttet vekk den siste lille kanten som var igjen i livmorhalsen, jeg presset alt jeg kunne. Mens jeg jobbet som en gal for og få babyen min ut, så jeg jordmora som løp for og hente nødvendig utstyr, men nå skjedde ting fort, den lille jenta vår hadde fått hodet ut og jeg hørte jordmora sa at hun hadde navlestrengrn rundt halsen, nå hadde jeg ikke tid til og vente på press rier heller noe annet, barnet mitt måtte ut, det måtte få puste det måtte leve...! Så var hun plutselig ute, en liten bylt som lå på magen min den vesle babyen min skeik litt prøvende og jeg kjente lykkerusen bre seg i hele kroppen, vi hadde klart det! Endelig var hun her den mest vidunderligste skapningen vi noen gang hadde sett! Vi gråt av glede og jeg klemte jordmora og pleieren som hadde hjulpet oss det siste stykke på veien i den flotte reisen det er og få ett barn!

Nå er vår lille Vilde blitt to og en halv måned, og vi er så stole over den lille tulla vår som er så nydelig med det tannløse smilet sitt og ett vannvittig tykt og flott hår, hun er bare rett og slett den vakreste jenta i verden!

Hilsen super stolt mamma!