Min sønn på 7 år var på besøk hos en kamerat i nærheten og min mann var på jobb. Jeg hadde begynt å føle murringer og sterke kynnere denne dagen, det var 2 dager før temin. Jeg hadde hatt mye kynnere allerede som hadde gitt seg, så jeg var usikker om fødselen var i gang, eller om det også var falsk alarm denne gangen.

Ved 15-tiden var kynnerne blitt såpass sterke at jeg begynte å ane at dette kunne være alvor, da ringer telefonen. Det var Bente, mammaen til min sønns kamerat. "Om jeg kunne komme over til de ganske fort? Min sønn hadde falt ned fra en tilhenger og hadde fått et kutt i pannen." Timingen kunne ikke vært værre, men som mor kommer barnet først og en selv til slutt, så jeg fortet meg dit. Der lå Thomas (min sønn) rett ut på gulvet med et stort kutt i pannen, ingen tvil, her måtte det syes. Bente tilbød seg å kjøre oss til legevakten. Det passet veldig bra, ettersom fødeklinikken lå vegg i vegg.

På veien til legevakten skjønte jeg at dette ikke var kynnere nei, men veer. Med mobiltelefon ble barnefaren kontaktet, beskjeden var klar:"Thomas skal syes, kom på legevakten og ta samtidig med bag og videoapparat".

På Legevakten ble vi vist inn på behandlingsrummet, og ble sittende og vente og vente. Thomas gråt hysterisk og ville ikke sy, og mor trøstet mellom veer som ble sterkere og sterkere. Ingen lege kom, og da gikk mor til kontorsøster og sa "Kan noen vennligst sy gutten min nå, jeg har veer!" Da kom legen!!!!! Legen ga bedøvelse, Thomas skrek, og mor trøstet med mer og mer sammenbitte tenner. Sykepleier og lege ble mer og mer svett, og situasjonen var ganske uholdbar. Da kom far, og mor fikk gå ut på gangen. Lege og sykesøster pustet ut! Ute på gangen satt Bente og ventet. Jeg hadde ikke informert henne enda om min situasjon, men hun skjønte nå hvilket drama hun var dratt inn i. Jeg gikk opp og ned gangen med veer, mens jeg hørte på syv-åringen som skrek innenfra behandlingsrummet. Under et stort hyl ble presset for stort, og vannet gikk. Jeg la meg ned og Bente løp inn på behandlingsrummet og ropte "Vannet har gått!!!!", og legen og sykepleier ble enda svettere for i det øyeblikk lå hele familen nede. På benken lå en gutt som ble sydd, ute på gangen lå mor med vann avgang, og far var på rummet ved siden av, han lå mer eller mindre besvimt i en seng. Synet av gutten som ble sydd, hadde blitt for mye for han.

Så 10 minutter etterpå, var far ved hektene igjen og Thomas var ferdigsydd. Jeg var blitt plassert i en rullestol, og pustet lettet ut. Thomas fikk seg en skikkelig overaskelse da han så mammaen sin. "Har du brukket beina og nå da mamma " sa han, men større var vel overaskelsen da han fikk høre at mamma og pappa skulle bli igjen for å få baby, og han skulle hjem med Bente. Vi ble trillet opp på fødestuen, og mindre enn 3 timer etterpå var lillebror født.

En dramatisk og spesiell dag, med en herlig og flott slutt!

Dette hendte for 9 måneder siden. Thomas har fremdeles et synlig bevis i pannen fra den dag han ble storebror for herlige, lille Marius.

Med hilsen Ellen