Samboeren min var ganske gira og tok tiden og lurte på om vi ikke skulle dra snart, men jeg ville ikke dra helt ennå. Vi hadde en gansk lang kjøretur men den var ikke så lang at vi måtte dra så tidlig. Jeg pakket litt og hang litt i vinduskarmen, på skattollet og på samboeren min. Det var vondt! Vi rakk å rydde hele leiligheten og pakke inn de siste julegavene før vi ringte sykehuset og spurte om vi kansje skulle komme. Og vi fikk beskjed om at det var nok på tide å komme inn. Så vi dro avgårde, men jeg syntes ikke vi hadde så dårlig tid at vi ikke kunne stoppe på en bensinstasjon og kjøpe batterier til walkmanen vi hadde med - så det gjorde vi.

Vi kom fram på sykehuset kl 0200 og jeg ble undersøkt og hadde 3 cm åpning. Ikke veldig mye å skryte av, men det skulle i hverfall skje noe, og det var vi glad for. Ting gikk trekt og jeg ønsket at vi hadde blitt lengre hjemme, for i 0800 tiden hadde ikke åpningen blitt mere enn 4-5 cm og det tok tid. Jeg klarte å sove mellom riene, selv om det bare var tre fire min mellom dem. For å få tiden til og gå litt fortere gikk jeg rundt på fødestua på Ullevåll, og hang i vinduskarmen når det kom en ri, det var litt komisk for på denne tiden begynte folk å komme på jobben og jeg følte at hele verden kunne stå på gaten og se meg stå der og ha det vondt.

Men rundt 11 tiden ble riene verre og jeg klarte ikke stå, sitte eller ligge. Jeg viste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Tilslutt sa jordmor at det kansje hadde hjulpet med epidural, sånn at jeg kunne få slappet av, det tok jo så lang tid. Og kvart på tolv kom anestesilegen inn, og akkurat da hadde jeg en av mine verste rier og jeg begynte å hyperventilere. Jeg husker bare at han sa jeg måtte puste rolig men det var lettere sagt enn gjort. Så mens ria var borte forta han seg å sette epiduralen, noe jeg har hørt skulle være vont, men som jeg ikke syntes var så vondt. Han fleipa og tulla men meg og samboeren min, som var helt fra seg over at han ikke kunne gjøre noe for meg, og vi ble begge i kjempegodt humør, smertene avtok og jeg fikk litt og spise.

Men det varte og det rakk for nå stoppet nemlig riene opp de, like så godt, og jeg ble liggende der og håpet at jeg skulle få vondt igjen, for jeg ville så gjerne se nurket mitt. Så ble jeg satt på drypp av den ene jordmora, for å få det hele i gang igjen, men det startet ikke. Så kom legen og skulle finne ut om jeg hadde fått noe mere åpning og det var nå full åpning, men vannet hadde ikke gåt og riene var ikke der. Da ble det mye frem og tilbake om de skulle ta vannet. Legen mente det hadde vært bedre å ta vannet med en gang og ikke satt meg på drypp, mens jormora synes hodet var for langt oppe. Etter mye om og men ble det bestemt at de skulle stikke et lite hull for at vannet skulle sive ut, og da ble jeg så redd at jeg satte igang og gråte. Jeg trodde det kunne være farlig for barnet siden de var så uenige.

De gjorde det men det ble ikke et lite hull, for vannet fossa ut og jeg ble gjennomvåt. Og så starta riene igjen. Hodet til nurket datt pang ned og det tok ti minutter før pressriene startet. Jeg fikk tilslutt lov å presse og det føltes som en evighet siden jeg følte trang til å presse. Jeg fikk hjelp av samboer og barnepleier til og holde meg oppe mens jeg pressa men det tok litt tid, og til slutt spurte jordmor om ikke barnepleieren kunne hjelpe meg. Hun tok et kraftig tak i skjorta mi og la seg på magen min når jeg skulle presse. Det hjalp, og etter to-tre pressrier kom hodet ut, og på neste kom resten av mitt vidunder. Klokka hadde da blitt 16.16 den 17. desember 2001.

Jeg og samboeren min var så glade og akkurat et sekund etter at vi hadde fått beskjed om at det var ei jente, ringte telefonen på fødestua og det var mamma. Samboeren min svarte og sa det ble ei jente, så la han på. Snakk om bra tid å ringe på. Hun fikk navnet Karoline med en gang og vi var så lykkelige. Hun veide 4410 g og var 51 cm lang - en ordentlig god klump.

Så ble jeg sydd (fikk bare noen små rift), og vi ble liggende på fødestua og hvile noen timer. Så bar det på barsel et døgn, siden gullet hadde bæsja inni meg. Man dagen etter bar det på hotellet hvor vi ble til den 20 desember. Det var helt topp på hotellet og jeg anbefaler det sterkt til andre.

Det var så godt å være ferdig med det, men på den annen side sitter jeg her med en tre måneder gammel baby og gleder meg til neste barn skal komme. Det blir nok ikke helt ennå, men det er noe jeg gleder meg til og ikke gruer meg til. Å FØDE ER SÅ UTROLIG AT JEG GJØR DET GJERNE FLERE GANGER!!!

Nå er hun som sagt fem måneder og hun vokser og legger på seg, er ikke akkurat en klump lenger, men god er hun. Vi leker og synger masse, men en ting er synd, og det er at tiden går så alt for fort!!!

Lykke til alle sammen, Mange Klemmer fra Helén og Karoline!!!