Det hele startet torsdag 12. juli klokka 22.30. Min samboer og jeg hadde akkurat kommet hjem etter en ganske hektisk dag, og satt og slappet av litt. Plutselig fikk jeg skikkelig mageknip og måtte på do i ett sett. Etter cirka en halvtime kom smertene i korsryggen også, og jeg begynte å ane at noe var på gang. Ringte min mor for å høre hvordan veer egentlig kjennes ut, og hun bekreftet mine mistanker.

En halv time senere ble det mye vondere og smertene kom veldig regelmessig hvert 8. minutt. Vi ringte Telemark sentralsykehus, der jeg hadde bestemt meg for å føde. Snakket med en jordmor, som ba meg ta en dusj og prøve å sove litt. Dusjinga gikk greit, men det var ikke mulig å få sove!

Ringte igjen en time senere, og da fikk vi et lite sjokk; det var helt fullt på føden og de hadde to som stod på gangen og ventet! Så de anbefalte oss å ringe Vestfold Sentralsykehus i stedet, siden vi bor i Vestfold. Jeg må si at dette var en beskjed jeg ikke hadde forventet, og begynte nesten å grine…

Men jeg ringte til Tønsberg, og jordmora sa at vi kunne komme, siden veene nå kom med 6 minutters mellomrom. Kjøreturen dit ble ikke minneverdig. Smertene økte kraftig, og det kjentes som om veene kom hele tiden! Alt ble litt uklart og tåkete for meg. Vi ankom sykehuset klokka 02.30, og jeg skulle undersøkes av jordmor. Følte meg skikkelig pysete som klaget og ynket meg på det som sikkert var et veldig tidlig stadium i fødselen (trodde jeg…)

Men så viste det seg at jeg hadde 7 cm åpning! Ikke så rart at bilturen var grusom. Og deretter gikk det slag i slag. Det ble full åpning i løpet av en halvtime, og det var på tide å presse. Denne fasen ble ganske slitsom, fordi pressveene forsvant etter en stund. Den siste halvtimen presset jeg kun på viljen, og fordi jeg så gjerne ville se det lille nurket. Ingen hadde nevnt smertelindring, så det klarte jeg meg uten (hadde jeg aldri trodd) Og jeg fikk lønn for strevet. Klokka 04.13 på fredag den 13. hadde jeg lille Ingrid på magen; bare 5 timer og 45 minutter etter at jeg kjente de første veene. Ikke dårlig til å være førstegangsfødende, vel!

All smerte var som blåst bort, og jeg bare lå og beundret den lille jenta vår. Beundrer henne gjør jeg fortsatt, og i dag er hun akkurat en måned gammel.

Fødselen ble en helt spesiell opplevelse, og ikke sånn som jeg hadde forestilt meg. Alt ble annerledes; til og med fødestedet. Så det er ikke så lett å planlegge en fødsel… Men jeg vil gjerne si til alle dere som går og venter: Det er absolutt livets største under å føde et barn, og det er ikke nødvendig å bruke ni måneder på å grue seg til å føde.