Den 11 April var jeg på undersøkelse på Ullevål. I og med at jeg hadde svangerskapsdiabetes ble jeg sjekket nesten hver uke fra uke 32 og utover, og denne gangen (uke 38) var det helsjekk: diabetessykepleier, jordmor, ultralyd og CTG.

Diabetessykepleieren var kjempestolt av meg og sa at verdiene mine var så fine at hun var fristet til å si at jeg kunne skeie ut med et kakestykke. Jordmor var også godt fornøyd. Hun lurte på hvordan jeg hadde det, og da jeg nevnte at jeg hadde mye mens-murringer sa hun at det var et godt tegn.

CTG gikk også fint. Han var ganske stille denne gangen - ville ikke sparke noe særlig, selv ikke etter et glass søt saft, men hjertelyden var fin hele tiden.

På UL gikk det også bra. Lillegutt ble målt etter alle kunstens regler og legen kunne fortelle meg at han var ca. 3200 gram - helt normal Ellers hadde jeg mye kynnerer den dagen, men de var ikke vonde i det hele tatt. Jeg tenkte ikke noe videre over dem.

Jeg møtte BiM jentene på Egertorget kl. 18 og vi dro på Coco Chalet. Jeg bestemte meg for å "synde" og spiste et stykke ostekake. Hele tiden hadde jeg på følelsen at dette virkelig var siste gang jeg så alle BiM jentene før fødselen.

Tror jeg var hjemme i 22-tiden og ruslet rundt og lurte litt på disse kynnerne som aldri gav seg. La meg i sengen for å se på Big Brother rundt midnatt og kjente at kynnerne var sterkere så jeg begynte å time dem. De var veldig ujevne i tid - alt fra 10 minutters mellomrom og ned til 2.

Kl. 1.30 reiste jeg meg for å gå på do og da kjente jeg at vannet gikk. Ganske spesiell følelse. Jeg ringte føden umiddelbart og hun jeg snakket med sa at "dette kan ta tid og du trenger ikke tenke på å komme før rundt kl 9 imorgen tidlig. Hvis du kommer nå kan du risikere å bli sendt hjem." Jeg begynte så smått å pakke sykehus bagen. Mannen min visste at jeg hadde rier, men jeg lot ham sove sånn at han kunne få litt søvn før det jeg trodde kom til å bli en lang natt og dag.

Nå var riene veldig sterke og jeg gikk og gråt og ropte på mamma. Jeg bet tennene sammen og ventet til jeg hadde pakket bagen ferdig, men fant ut at jeg ville risikere å bli sendt hjem. Dette var bare for vondt. Jeg ringte føden igjen litt over kl. 2 og fikk beskjed om at det bare var å komme.

Jeg fikk vekket mannen min ganske raskt og vi kjørte til sykehuset. Riene i bilen var nesten uutholdelige og da mannen min nølte ved et lys som var blitt grønt skrek jeg "The light is GREEN!!!!"

Vi ble mottatt på Føde A kl 3.15 og jeg ble henvist til et rom med bad og fikk beskjed om å gi dem en urinprøve. Jeg prøvde og prøvde å få til urinprøven, men klarte simpelt hen ikke. Sto på badet på rommet og klamret meg til vasken mens fostervannet strømmet ned på gulvet. Ropte på mamman min og gråt høyt og hulkende. Mannen min prøvde alt han kunne for at jeg skulle ha det godt, men det var ikke mye han kunne gjøre.

Kl. 4 tilkalte jeg jordmor....jeg kunne simpelt hen ikke få til urinprøven. Hun ba meg legge meg ned på sengen så hun kunne sjekke åpningen. Jeg så overraskelsen i ansiktet hennes da hun konstanterte "Full åpning". Hun syntes ikke det var noe rart at jeg ikke hadde fått til den urinprøven i det hele tatt. Ting begynte å skje og vi ble flyttet over til "Rom 2114 - Fødestue 4".

Da vi kom inn på fødestuen dabbet riene av og det var litt deilig, men jordmor ville at jeg skulle få drypp så de kunne fremskynde riene litt. Jeg fikk beskjed om å holde i noen håndtak på siden av sengen, krumme ryggen og presse så hardt jeg bare kunne i flere omganger så lenge riene varte og mens jeg holdt pusten.

I ettertid er jeg ikke sikker på hvilken fase av fødselen som jeg synes var værst, men presse-fasen var definitivt jævlig! Smertene kan jo ikke beskrives, men det VAR som å presse en vannmelon ut av noe veldig trangt.

Jeg vet ikke hvor mange pressrier jeg hadde, men de var ikke så lange (50-60 sekunder). Jeg slappet av så mye jeg kunne innimellom - Mannen min trodde at jeg besvimte ved et par anledninger, men jeg var bare sliten.

Jeg ble skikkelig overrasket da plutselig hele Thomas skjøt ut av meg midt i en pressrie kl 05.29. Mannen min sa at jordmor måtte ta han imot fordi han skled ut i full fart på den grønne matten som var i enden av sengen. Thomas William's vitale mål var 51 cm. lang og 3725 gram. Hodeomkretsen hans var på 37 cm. Han skrek umiddelbart etter at han kom ut, og han var dekket av et hvitt fettlag over hele kroppen. Han var ganske blålig under alt fettet og mannen min trodde at han var død og lurte på hvorfor i h.... de ikke gjorde noe for å livne han opp.

Etter fødselen skulle jeg presse ut morkaken og dette hadde jeg gruet meg litt til, men det kjente jeg faktisk ikke i det hele tatt. Morkaken var fin og hel og navlesnoren var fin og lang. Mannen min ville ikke klippe navlesnoren, men det visste jeg jo fra før av at han ikke kom til å gjøre.

Så var det tid for sying og det var ikke spesielt gøy. Jeg fikk bedøvelse, men den virket ikke over alt, så det var ganske vondt. Heldigvis hadde jeg lille Thomas på brystet hele tiden og det lindret ganske mye.

I etterkant av det hele er jeg sjeleglad for at jeg faktisk fikk den fødselen som jeg har gått og drømt om. Jeg rakk jo ikke egentlig å bli sliten engang. Det hele var jo overstått på 5 1/2 time fra jeg begynte å time riene. Jer har ihvertfall vært kjempeheldig og jeg ble absolutt ikke skremt av dette. Forhåpentligvis får lille Thomas William en lillebror eller lillesøster om noen år. Vi skal ihvertfall jobbe med saken