Reidar (min mann) og jeg dro avgårde med pakket bag og fotoapparat til overtidskontroll på SIR med den innstillingen at jeg ikke skulle hjem før babyen var ute. Jeg ble veldig godt mottatt av jordmor og lege som hadde stor forståelse for at jeg ville ha fortgang i sakene med jul like om hjørnet og en tre-åring i huset som også hadde ventet spent i flere uker allerede.

Det ble bestemt at fødselen skulle settes i gang dagen etter, tidlig om morgen. Hele den dagen gikk jeg med "smårier" etter at legen målte åpning, 3cm, og "reiv og sleit" litt i meg. Det var ikke så vondt som jeg har hørt rykter om! Men natten kom, jeg la meg, og riene forsvant. Så tidlig dagen etter dro vi til fødeavdelingen, det var spennende, nå skulle det virkelig skje!

Vi ble møtt av en veldig hyggelig jordmor og jeg ble lagt på et venterom. En lege kom og undersøkte meg, hun konstanterte at mormunnen var veldig moden og nå var det 4cm åpning! Det ville antakelig være nok å sprekke fosterhinnen, så det ble gjort! Klokken var da 8 om morgen, og Reidar la seg godt til rette i en sakkosekk for å sove. Han hadde friskt i minne vår forrige fødsel som tok litt lenger tid. Riene kom gradvis og klokken ni var de godt merkbare, og jordmora gav meg klyster. Jeg ble sendt tilbake til venterommet, og 9.50 var riene så sterke at jeg fikk en fødestue.

Jeg hadde sagt i fra om at jeg gjerne ville føde i vann og at akupunktur kunne være en alternativ smertelindring. Jordmora som jeg først fikk kunne sette nåler, men hun måtte gå klokken 11 så hun mente det var best å skifte jordmor. Så på et eller annet tidspunkt ble hun byttet ut med en jordmorstudent og en jordmor. Jeg ba dem fylle i vann i karet, og ba dem hente en jordmor som kunne settte nåler, men det var ikke lett for det hele gikk veldig fort fra vi kom inn på fødestuen. Jeg gikk i karet og det var utrolig behagelig å ligge der mellom de intense riene. Etter 10-15 min måtte jeg be Reidar om å ringe på jordmorstudenten for jeg følte pressetrang!

Jeg tror ikke at de hadde forventet at det skulle gå så fort, for de var ikke tilstedet hele tiden. Jeg gikk ut av karet, jeg ville ikke føde i vann alikevel (noe Reidar mente jordmora var lettet over). Det var da full åpning og jeg klatret oppi sengen, på kne bøyd over en sakkosekk, og begynnte å presse. Etter to-tre press følte jeg at jeg ikke kom noen vei, og jordmora sprang for å hente fødekrakken.

Men så kjente jeg plutselig at hodet kom helt ned i åpningen og at jeg bare trengte å presse en gang til før hele babyen var ute. Jeg samlet alle kreftene mine i pausen, og uten at hverken Reidar eller jordmødrene hadde fått sukk for seg så "plopp" i en kraftanstrengelse større enn noen så så Elias dagens lys. Reidar som hadde våknet for bare 40 min siden var helt i sjokk, det hele gikk vel fort for ham. Jeg måtte samle krefter for å få snudd meg for å få se lillegutten min, og da han kom opp på magen min gråt jeg høyt av utmattelse og av glede! En gutt, 4010g og på en prikk lik sin storesøster, så fantastisk!

Jeg måtte sy noen sting, men takket være at jordmora masserte meg i mellomkjøttet med hvetekimsolje, var ikke skadene så store som sist.. Nå 8 dager senere er såret grodd og jeg føler meg så frisk og fin og fantastisk heldig som fikk en så fin fødselsopplevelse der jeg følte at jeg hadde full kontroll.