Jeg var ganske lei av at andre rundt meg spurte om jeg ikke hadde fått noe enda. Det var det som plaget meg. Jeg følte selv at det ikke hastet. Jenten min kom når hun følte tiden var inne tenkte jeg. Så skjedde det da...

Kvelden før den store dagen (termindato). Det var ganske sent og jeg kjente det begynte å renne. Jeg følte at jeg holdt på å tisse meg ut, men viste at det ikke var tilfelle. Jeg trodde faktisk ikke at babyen var på vei, for jeg hadde jo ikke vondt. Jeg ringte til en venninne som nesten med sikkerhet kunne fortelle at nå var det vannet som var gått.

Så jeg ringte til sykehuset (var ganske nervøs) og der fikk jeg beskjed om dra til sykehuset. En time etterpå var vi på sykehuset og klokken ble tolv. Jeg hadde forsatt ikke vondt og en sykepleier kom å sa at det var leenge igjen. Jeg trengte hvile, så det var bare å legge seg. Det kom ikke til å skje noe i natt...

Nei vel. Jeg prøvde å legge meg, men lå bare og tenkte at nå var det ikke lenge igjen. Snart var jeg mamma.

Så, klokken halv fem begynnte jeg å få litt vondt i magen. Smertene var vonde, men ikke slik jeg hadde forestilt meg. Jordmoren jeg hadde var helt fantastisk. Hun var der for meg hele tiden. Hun annbefalte meg å gå i badekaret for det kunne virke smertelindrene. Hun tente stearinlys for meg og mannen min og gjorde det skikkelig romantisk.

Klokken ble 0800 og nå begynte det å bli vondt. Mannen min spurte om jeg kunne få bedøvelse, men selv mente jeg at dette skulle jeg klare uten. Og det gjorde jeg.

Jeg lå litt over en time med pressrier noe som var veldig slitsomt. En stor dame la seg på magen min samtidig som jeg presset for siste gang, og vips der var den lille datteren vår kommet til verden. En tirsdags morgen til den dagen hun var ventet. Klokken 09.38 var det overstått.

En ny verdensborger så dagens lys. Så elsket av mamma og pappa.