Så var da kanskje dagen endelig kommet. Jeg skulle jobbe full dag, men var klar for å avbryte arbeidsdagen ettersom Mona hadde veer allerede kvelden før og på morgenen.
Ca kl 11 ringte Mona og fortalte at hun og Ingunn skulle ta en tur til Svinesund. Merkelig tenkte jeg, ettersom Mona følte at noe var i gjære. Jeg var ikke helt fornøyd med at hun dro, men hva kunne jeg gjøre, hun ville jo dra? Jeg tenkte at det gikk sikkert bra, men underbevisstheten min var på lur hele tiden, da jeg tenkte at hva om vannet plutselig gikk midt på E6!!
Dagen forløp greit, jeg jobbet og sto på , samt. at Mona kom trygt hjem fra Svinesund. Det var bra tenkte jeg og kl 18 begynte nervene å sette inn. Gutta på jobben maste og tulla litt om at jeg snart skulle bli pappa. Jeg ringte brodærn og fortalte at ting kanskje var i gang. Jeg hadde jo skikkelig lyst til at Marius skulle bli født på Halloween, men han hadde det ikke så travelt så det var et stykke igjen til han kom ut. Kl 19 ringer Mona og forteller at smertene øker, og lurer på om jeg vil komme hjem. Jeg får litt småpanikk ettersom det hørtes ut til at ting var ordentlig i gang.

Jeg forteller at nå går jeg hjem, og gutta bare står og smiler, jeg får nesten tårer i øynene og hiver meg inn i bilen. Jeg ringer Mona og hun roer meg ned litt slik at jeg ikke blir tatt i radarkontroll. Jeg farter hjemover og hører på musikk, men jeg kan ikke huske hvilken sang det var for jeg hadde bare en ting i hodet: JEG SKAL BLI PAPPA!!!

Jeg kom hjem og Mona var spent hun også. Vi skal bli foreldre!! Magesmertene begynte bra, men ettersom kvelden forløp så begynte Mona og merke det mer og mer. Jeg husker ikke så mye før kl 00.00 den 31 oktober, men jeg husker at Mona ringte sykehuset en gang før kl 00 for å sjekke opp. Etter kl 00 husker jeg godt!! Da hadde vi begynt å skrive ned tiden mellom veene og det var ca 3-7 min mellom hver. Mona mente jeg snart burde gå og legge meg, men jeg ville sitte oppe i tilfelle det skjedde noe. Det var også NHL hockey på tv den natten, kamp mellom Colorado Avalanche og St. Louis Blues. Dette husker jeg godt ettersom det var den første kampen Colorado brukte sin nye 3de drakter og jeg hadde så forferdelig lyst på en sånn drakt, og jeg tenkte at i en sånn drakt av #13 Hinote hadde jeg vært helt konge, og det er jeg nå, siden jeg har den drakten.

TORSDAG 01/11.01

Jeg begynte å se kampen og tok gele i håret for å være klar, men ca kl 02.15 var jeg skikkelig trøtt og vi bestemte oss for å legge oss. Men det gikk ikke mange minuttene før Mona merket det, Vi sto opp og ringte sykehuset. Der traff vi på en koselig jordmor som hette Trine.
Jeg har alltid drømt om å kjøre til sykehuset med varselslysa på og komme huiende inn på p-plassen med politiet på hjul. Nå skjedde ikke det, men det gikk radig nedover 109 veien mot Fredrikstad. Vi måtte innom søstera til Mona en tur med nøklene, for vi hadde jo 2 katter som måtte ha mat.

Så var det blitt 01 november, det var kjølig i været, ingen snø og Sykehuset Østfold Fredrikstad var neste stoppested.
Når vi kom frem til fødeavdelingen, så ble vi møtt av den samme jordmora Mona snakket med på telefonen.
Mona ble stroppet opp og hjerteslagene ble målt gjennom et måleapparat. Det ble også tatt ultralyd og ved sjekk så det ble sagt at åpningen var 3 cm. Fødselen var i gang!! Klokka var rundt 04 når de første undersøkelsen var ferdig.

Litt etter 04 ble vi geleidet inn på det største føderommet, og Mona ble veldig glad for da fikk hun badekar. Hun kledde av seg og fikk hjelp til å sette seg opp i badekaret. Det hjalp litt for nå var smertene for alvor satt inn.
Snart var det klart for vaktskifte, men føre det satt de epidural på Mona. Da var veene skikkelig i gang og jordmora sa det ville bli en morgen baby, men som vi nå vet... det var lenge igjen!

Vaktskifte ble gjort klokka 06 og da fikk vi to jordmødre. En student og en jordmor. Trøtt som jeg var snek jeg meg til litt søvn rundt disse tider. Begge jordmødrene bekrefte at lille Marius var på vei og nå hadde de satt en slags dings inn i hodet på ham for å måle hjerteslagene.
Tiden gikk og litt føre kl 08 måtte jeg ut for å legge på parkometeret, jeg passet på å ringe brodærn og fortelle at nå var vi på sykehuset. Farfar og farmor var selvfølgelig i Syden når det hele startet og bestemte meg for å ikke ringe føre utover dagen for å straffe dem litt!

Etter kl 08 begynte smertene å komme mer og mer og det virket ikke som epiduralen virket skikkelig. Mona hadde store smerter, men ble beroliget av jordmødrene at det ble en morgenbaby.
En anestesilege kom inn ca kl 09 og sjekket på epiduralen, men han mente på at den satt godt. Nå ventet vi bare på at hodet skulle feste seg skikkelig og at vannet skulle gå og rundt kl 10 bestemt de seg for å ta vannet. Og fy som det sprutet!! Vannet gikk skikkelig og det ble vått overalt. Litt etter kl 10 var jeg skikkelig på bærtur og snek meg til 1/2 times søvn, og etterpå gikk meg en liten tur ned i kantinen og kjøpte meg litt mat og VG også ringte jeg brodærn, foreldrene mine og sjefen for å fortelle at jeg snart skulle bli pappa.

Tiden gikk videre og sånn rundt 12. følte jeg at noe måtte skje snart. Mona Begynte å få store smerter, og det hjalp ikke å puste inn lystgass, og hun hørte hele tiden duringa fra ntravenøsen som minnet henne om da moren lå for døden og hun gråt veldig mye. Jeg hadde det skikkelig tøft selv, for det var hardt rundt den tiden moren hennes døde, og det at hun ikke skulle få oppleve sitt første barnebarn. Men jeg tror faktisk at hun våket over oss.

Men Marius ville ikke ut og morgenbabyen ble til formiddagsbaby og til ettermiddagsbaby.
Timene gikk, og Mona fikk mer og mer vondt.
Ca kl 13 kom søsteren hennes, Hun klarte rett og slett ikke være hjemme lenger og hadde tatt seg fri fra skolen for å være med på fødselen. Jeg traff henne nede i kantinen, da jeg skulle ha pølse i brød og hun ventet nede til kl 15 og kom opp til fødeavdelingen og ventet der. Og nå begynte ting å skje!!
Det tredje vaktbyttet var på vei og en ny jordmor kom. Men ikke bare en jordmor, en lege kom og tittet på Mona. Hun hadde fått pressveer og presset og presset uten at han ville ut. Klokka var nå litt over 15 og nå kom det flere personer som skulle titte og undersøke og diskutere.

Nå ble det tatt raske avgjørelser. Legene mente Mona hadde altfor vondt til å føde normalt, og det ble raskt bestemt at de skulle ta keisersnitt ( Iettertid fikk vi greie på at de trodde at livmorveggen hennes skulle briste). Mona ble kjemperedd, og jeg ble kjemperedd, selv om jeg egentlig ikke rakk å reagere før hun ble hastet nedover gangen, akkurat da kommer søsteren hennes ut av venterommet og lurer på hva som skjer, og jeg stotrer fram at vi må ta keisersnitt og haster av gårde. Jeg ser at hun blir veldig redd, men rekker ikke å gjøre noe.

Når vi kommer fram til operasjonssalen, så blir jeg beordret vekk for å ta på meg grønne klær, Jeg får være med på keisersnittet så fremt Mona er våken. Dessverre gikk det ikke slik for epiduralen virket ikke og Mona måtte i narkose.
Jeg ble fortalt at snart var alt over, da var klokka 15.37. Nøyaktig 20 minutter etterpå, klokka 15.57 (noe som var forferdelig lenge der og da) så var verdens vakreste gutt født. Marius var kommet til verden og han så veldig fin ut. Han fikk ) i apgar score, og når de kom og hentet meg, og jeg fikk se ham så holdt jeg på å svime av! Der lå gutten min!!! DEN VAKRESTE GUTTEN I HELE VERDEN!!! Det første jeg fikk stotret fram var:" Han har jo mine ører"
Jeg satte meg ned på huk og fikk igjen pusten.

Så ble han vasket, målt og veid. 4210 gram og 52 cm lang. En kraftig liten plugg.. Han skrek veldig etter fødselen, og siden Mona ikke var tilgjengelig på noen timer så passet jeg og søsteren hennes på ham. Han ble påkledd og vi tok masse fine bilder av han.
I ettertid vet vi hvorfor han skrek så mye, og det var fordi han hadde pådratt seg en infeksjon under fødselen.

Så kom det store øyeblikket for Mamma! Noen timer etter fødselen så kom vi ned på oppvåkningen og der kom tårene til mamma når gutten hennes ble lagt på brystet hennes. Og han stilnet av med en gang. Å så stolte foreldre vi var!!

Rett etter fødselen var det full pupp med telefonen, kjente og ukjente ble ringt opp og alle var helt i ekstase!! JEG VAR BLITT PAPPA!!! Brodærn var på vei til Sparta kamp og selv om Sparta tapte 10-1 vet jeg at det var en stor dag for brodærn og for meg som evig Sparta patriot1

Oldefaren hans kom med en morsom kommentar om at det var bra han liknet på meg og ikke moren sin!!

Og resten har gått veldig bra! Lille Marius er nå 9 måneder gammel, og han har hatt en liten lungeinfeksjon nå i sommer, men har vært frisk som en fisk ellers!!
Han er pappas lille gullgutt og jeg elsker ham høyest på denne jord.
Nå skal jeg nyte livet som pappa og vi skal finne på masse rart utover vinteren.

Elsker deg lille Mariusgutten overalt.

Hilsen en stolt og lykkelig pappa!!