Søvnløse netter med store ryggsmerter gjorde at jeg til slutt tok kontakt med sykehuset. Ultralyden fortalte at jeg hadde for mye fostervann. Jeg ble innlagt på flekken og fikk ordre om å holde sengen. To dager senere tømte de meg for to liter fostervann.

Venner og familie strømmet til sykehuset, med blomster, gaver og trøstende ord. Jeg holdt sengen, slik jeg hadde fått beskjed om.Alt fostervannet hadde presset på livmoren min slik at den var helt flatet ut. Jeg fikk kun stå opp for å gå på toalettet. Ultralyden viste ingen feil på barnet mitt. Legene kunne ikke forklare med sikkerhet hvorfor jeg hadde så mye fostervann. De antok at det kunne være feil på spiserøret. Og det var en enkel sak å operere, fikk jeg vite.

Jeg forberedte meg på et langt sykehusopphold. Leste ukeblader og snakket i telefonen. Tok i mot besøk. Og ventet. Jeg var positiv. Trodde på at dette skulle ordne seg. Men en natt satt angsten seg i halsen min. Jeg kjente kraftige tak. Noe var galt. Jordmor klemte og kjente. Tiden gikk. Og til slutt roet det seg. Jeg sovnet omsider, sliten og bekymret.

Seks om morgenen bråvåknet jeg. Denne gangen visste jeg at noe var galt. To timer senere ble jeg trillet i hui og hast til fødeavdelingen. Samboer og mor var på vei til sykehuset. De rakk aldri å sette riedempende medisin på meg. En bitte liten jente seilte ut i verden på en bølge av varmt fostervann. Jeg lukket øynene og holdt meg for ørene. Jeg ville ikke se, ikke høre. Men gjennom kaoset hørte jeg likevel noen små klynk.

Jordmor kom tilbake og tok hånden min. - Jenta di viser at hun vil kjempe for livet. Det er et godt tegn, sa hun. Men jeg var i sjokk. Jeg forsto lite av hva som hadde skjedd. Jeg kjente verken angst eller glede. Dette skjedde ikke meg. Ti minutter senere kom samboeren og moren min, uvitende om hva som hadde hendt. Joachim lente seg mot meg og ville ta på magen min. - Det er ingen baby der inne lenger. Jeg har født en liten jente, svarte jeg.

Da kvelden senket seg over sykehuset var hun døpt. Lille Cathrine var omringet av familie og venner under en seremoni moren gråt seg gjennom. Vi tok bilder, ga hverandre lange klemmer og håpet på det beste. Mitt vakre, lille barn veide 580 gram og lå gjemt i kuvøsen under varme, små pledd. Hun var omringet av maskiner og hadde slanger ned i lunger og spiserør. Vi sang for henne, ba for henne og gråt. 1. desember 2000 hadde vært en lang og regnfull dag.

Vi våket over vårt nyfødte barn dag og natt. Legene ga oss lite håp. Men morgenen den 3. desember virket alt så lyst og lovende. En ro senket seg over oss. Endelig kunne vi tillate oss å tro at dette ville gå bra.

Men gleden var kortvarig. Lille Cathrines nyrer sluttet å virke. Vi måtte forberede oss på å ta farvel. Inne på et lite, skjermet rom fikk jeg holde henne i armene mine for første og siste gang. Jeg kjente varmen hennes i armkroken. Jeg strøk henne over ansiktet, så på de små øyenbrynene hennes, holdt hennes små hender og gråt stille. Farvel Cathrine, vår skjønne lille engel.

På Lucia-dagen, den 13. desember klokken 13.00 var vi samlet i kirken for å ta farvel. Vi spilte Bob Marleys "Redemption Song", slik vi hadde gjort under svangerskapet. Den lille, hvite kisten ble senket i jorden med et hav av blomster rundt seg.

Jeg gråter ikke så ofte lenger. Tårene er ikke like såre som de var. Men jeg savner fortsatt Cathrine så inderlig mye. Sorgen har vært ubeskrivelig stor og opprivende. Den største trøsten er at vi kan få barn igjen. Og vi vil. Men for en stund fremover skal vi være kjærester, ikke mor og far. Vi skal nyte tiden vi har sammen. En gang, om ikke så lenge, vet jeg at jeg igjen vil holde et vakkert, velskapt barn i armene. Og Cathrine: Jeg vil aldri glemme deg.

Hilsen Mariann Andersen