Slik startet denne lørdagen, 30. desember 2000. Min siste dag med lille Ina i magen. Jeg oppdaget at jeg hadde sovet i 12 timer, men følte meg likevel sliten.

Stig og jeg kjørte til moren hans, vi var bedt på middag. Under bilturen fortalte jeg han om drømmen, som jeg syntes var så merkelig. Følte meg i form, ante ingenting om hva som var i ferd med å skje. Heldigvis?

Under bilturen hjem igjen på kvelden, ble formen dårligere, det begynte å verke i mellomgulvet og i ryggen. Husker at pappa ringte meg på mobilen, og spurte om jeg var i form, og jeg svarte "jada, det går bra". Samtidig som jeg tenkte at nå var jeg vel ikke helt ærlig.

Da vi kom inn døra var jeg blitt mye dårligere. Gikk på do og stakk fingeren i halsen, følte at det var noe i magen som ikke skulle være der, og tenkte at bare jeg får det ut, så blir jeg bedre. Men det ble bare verre, og jeg gikk opp i stua og prøvde å spise en yoghurt. Kanskje det ble bedre med litt mat i magen? Nei. La meg på sofaen, men uansett hvordan jeg prøvde å snu meg gjorde det bare vondt. Stig så film på TV, og jeg sa at jeg måtte gå og legge meg for jeg hadde så vondt i magen og øverst i ryggen. Klarte ikke sitte rolig. Da jeg kom opp spydde jeg, og så fikk jeg lagt meg i senga. Fant ut at bare jeg fikk sove til i morgen, var nok alt bra igjen. Jeg skjønte ikke at det var noe galt med graviditeten - det var jo ikke der jeg hadde vondt.

Stig ble urolig, klarte ikke konsentrere seg om filmen, han var ikke vant til at jeg noen gang klagde over at jeg var dårlig og hadde vondt. Han kom opp og lurte på om vi skulle ringe legevakta, men det ville jeg ikke. "Kan jo ikke syte og mase for alt og ingenting, det er nok bedre i morgen." Han smurte ryggen min inn med fuktighetskrem. Så spurte han igjen om vi skulle ringe, men jeg ville fremdeles ikke det. Men da han spurte om jeg hadde kjent liv i magen, begynte jeg å tenke etter, og det hadde jeg faktisk ikke gjort siden jeg stod opp. Da ble jeg litt engstelig, og sa meg enig i at vi skulle ringe og høre. For sikkerhets skyld..

Vi ringte, og fikk beskjed om å komme med én gang. Da vi satte oss i bilen var klokka blitt 01.30, og nyttårsaften var begynt.

Det tok 5 minutter fra vi kom til legevakta til jeg var inne. Måtte levere urinprøve først, så målte de blodtrykket. Damen som gjorde virket ganske fersk, og var visst ikke vant til høye målinger. Hun målte det 7 ganger - byttet arm et par ganger, byttet blodtrykksapparat og så veldig alvorlig ut. Til slutt hentet hun en annen lege, for dette kunne ikke stemme.

Legen som kom var eldre, målte det én gang, og sa "joda hun hadde rett, jeg ringer til føden." Så forsvant hun. Der satt vi da, og ventet litt. Fremdeles lykkelig uvitende om hvor galt alt skulle bli. Det kom en mann med rullestol, og sa at jeg måtte sitte i den, han skulle trille meg bort til fødeavdelingen. Det syntes jeg var komisk, som om jeg ikke kunne gå selv!

På føden var alt stille og rolig, vi ble tatt i mot av en ganske ung, rolig jordmor. Blodtrykket ble målt igjen, til 170/120. Legen som hadde vakt kom. Ung, blid og sympatisk dame. Jeg lå på en benk og de satte på CTG-registrering og ultralyd. Jeg syntes det var en dårlig idé, fordi jeg måtte ligge på siden, og det gjorde at jeg fikk sterkere smerter, så jeg håpet det ikke var meningen at jeg skulle ligge sånn mer enn noen minutter. Men når jeg tenker på det etterpå, lå jeg der i flere timer... Vi svarte på masse spørsmål om graviditeten, men vi var veldig rolige begge to. Forstod ikke at vi burde være engstelige. CTG'en var urovekkende, fosterlyden svingte veldig, og alt annet tydet på at noe var galt. Ultralyden viste at den lille jenta vår (vi visste ikke da at det var en jente) lå helt stille, og det var også et alarmerende tegn forstod jeg. Husker at jeg var irritert over at ultralydskjermen stod slik at jeg ikke kunne se på skjermen jeg hadde jo lyst til å se babyen min igjen. Men jeg sa ingenting.

Det kom frem at jeg hadde alvorlig svangerskapsforgiftning. Skjønte ikke alvoret, og lurte på om jeg skulle reise hjem igjen. Men da fikk vi beskjed om at jeg kom ikke ut av sykehuset før fødselen var overstått, og vi måtte regne med å ha fått vårt første barn før nyttårsaften var over. Det var en skremmende beskjed, var ikke forberedt på å bli mamma alt nå, hadde jo to måneder igjen til terminen og ikke hadde vi henta vogna ennå heller! De sa at det kom vi til å rekke, babyen kom til å være på sykehuset de første ukene.
De så at jeg ble engstelig og sa" Bare slapp helt av. Du er i verdens tryggeste hender."

Jordmora og legen fortsatte å overvåke CTG'en og ultralyden, og jeg hørte at de snakket om at jeg måtte snittes så fort som mulig. (Det var tydeligvis ikke ment for mine ører...), og jeg kjente at jeg stivnet til. Legen ringe på bakvakten, en vikarlege. Han var overlege denne natten, og han bestemte hva som skulle gjøres.
Jeg husker at jeg ikke likte ham straks han kom inn på rommet. Han behandlet meg som en gjenstand, snakket ikke til meg i det hele tatt, og han virka stressa. Jeg hørte at de diskuterte høylytt, det var ingen tvil om at de var uenige. Jordmora og legen ville ta keisersnitt, men overlegen var ikke til å rokke - han sa at han skulle ikke ha noe oppstyr midt på natta! Da var klokka blitt 04.30.
Han beordret i stedet at CTG og ultralyd skulle kobles fra, og jeg skulle legge meg og hvile frem til morgenen. De skulle heller se an situasjonen kl 08.00.

Stig lurte veldig på hva han skulle gjøre. Kunne han dra hjem og sove litt eller burde han bli hos meg? "Det er ingen grunn til panikk", sa overlegen - "bare dra hjem du. Kom tilbake kl.08.00, det skjer ingenting før da." I og med at de koblet fra overvåkingen og la meg alene inn på et rom, forstod vi det slik at det ikke var noe kritisk, så jeg ba han dra hjem og sove litt. Jeg ble lagt inn på et rom alene, fikk en sprøyte som skulle utvikle babyens lunger. "Du får dra i snora hvis du får vondt i magen", sa overlegen. Jeg ble nesten irritert, svarte jo at jeg hadde jo vondt i magen, men han påstod at jeg hadde vondt i ryggen. Jeg sa at jeg hadde vondt i både magen og ryggen, da trakk han på skuldrene, sa at jeg fikk dra i snora hvis jeg fikk mere vondt. Så gikk han.

Klokka var 05.00 da jeg kom meg i seng. Holdt på å fryse i hjel, hadde vært så gjennomkald at jeg skalv helt siden jeg kom på fødeavdelingen. Jordmora hentet en ekstra dyne til meg, og jeg takket henne veldig. Fikk en mugge vann også, hadde maset om vann i flere timer, var så utrolig tørst.

La meg på siden, med ansiktet mot døren, og jeg rørte meg ikke en millimeter den neste timen. Sov ikke et sekund, hadde så vondt at jeg ikke orket å røre meg. Klokka 06.00 kom jormora inn igjen og målte fosterlyden, så gikk hun. Skulle komme og måle igjen om en time.
Det gikk bare et par minutter så var det som det skjedde noe i ryggen et sted, det føltes på en måte som om jeg hadde forstoppelse, at det var noe som måtte ut, og jeg klarte å komme meg på do. Fikk vite etterpå at smertene kom av at morkaka løsnet. Det svimlet for meg da jeg gikk, holdt på å besvime. Satt på do lenge men fikk ikke ut noe, samtidig som smertene ble verre og verre. Klarte til slutt og komme meg tilbake til senga og dro i snora. Jordmora kom inn, og jeg sa at jeg hadde så vondt, om jeg kunne få klyster eller noe? Hun gikk av gårde. Mens hun var borte trodde jeg at jeg skulle besvime av smertene, visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, det var helt for jævlig. Gikk litt, la meg på senga, reiste meg opp igjen, la meg på gulvet, satte meg på knærne, reiste meg opp igjen, hang over vinduskarmen mens jeg tenkte at nå dør jeg og jeg er helt alene, Stig er hjemme og vet ingenting, og mamma er 130 mil unna og tror alt er bra med meg.

Så kom jordmora tilbake med fosterlyd-apparatet, sa at hun måtte måle fosterlyden. Den var borte.

Jordmora gikk og hentet legen, som hadde med seg ultralydapparatet. De var så stille og alvorlige. Denne gangen kunne jeg også se skjermen, men det var ikke en bevegelse å se, ingen hjerte som banket. Det var heller ingen andre lyder enn suset man hører på ultralyd. Den lyden glemmer jeg aldri.

Legen var morsk i ansiktet og sa "Hent overlegen, si at det HASTER!" Overlegen kom, og ofret meg ikke et blikk. Han satte seg ved ultralydapparatet og der satt han og glodde uten å si et ord i 20 minutter. Ingen sa noe, og jeg visste at nå hadde jeg ikke noe barn som levde lenger. Er jo ikke dum - når det ikke finnes fosterlyd, hjerteaktivitet eller noen ting da er det ikke liv. Jeg ville høre det likevel og spurte om babyen min var død. Overlegen svarte ikke, Jordmora svarte at "nå er det overlegen som undersøker deg". Det var alt. Da var jeg helt sikker.

Til slutt slo han av ultralyden, reiste seg opp og sa at det måtte gjøres klart til hastekeisersnitt. Så var han på vei ut døra. Uten å se på meg en eneste gang, uten å si et ord til meg. Legen stoppet ham, og var enda morskere enn i stad, og spurte om han ikke hadde tenkt å informere pasienten sin. Og da måtte han jo det da. Men det han sa kunne han latt være å si. Han sa at de fant ikke fosterlyd og ikke noe liv, men nå skulle de ta keisersnitt, så det kunne ennå gå bra!
Men jeg var heldigvis ikke så dum at jeg trodde på han, alle vet jo at et menneske som har vært død i en halvtime ikke plutselig kan bli levende igjen.

Smertene var uutholdelige, hadde problemer med å ligge rolig. "Får jeg bedøvelse da?", spurte jeg, og han sa ja. Overlegen gikk, og legen satt igjen hos meg. Hun så forferdelig sliten og lei seg ut. Sa at det var helt forferdelig det som hadde skjedd, at hadde hun fått bestemme hadde de tatt keisersnitt for lenge siden. "Kan dere ringe Stig?", var det siste jeg spurte om før de trillet meg av gårde. Da var klokka litt over 7. Følte meg så livredd og alene, ingen var der sammen med meg, ingen kunne holde meg i hånda og trøste meg og si at alt ville gå bra. Skulle så inderlig ønske Stig var der sammen med meg. Tenkte på at han var hjemme og gledet seg til å bli pappa...

Jeg ble løftet over på operasjonsbordet, det krydde av grønnkledde, stressa, alvorlige mennesker. Alle sprang rundt og hadde det travelt. Anestesilegen husker jeg godt, han stod ved siden av ansiktet mitt. Han var så rolig og klarte å berolige meg med et smilende ansikt, og rolig stemme. Han forklarte meg at jeg snart ville få narkose inn i handa slik at jeg sovna. Armene mine ble lagt i jernrør, eller hva jeg skal kalle det. Trusa ble røsket av, og så ble bena mine lagt i hvert sitt lignende rør, og jeg kjente plutselig noe som stakk i underlivet. Fikk høre etterpå at det var kateteret som ble satt inn, men der og da var jeg overbevist om at de hadde begynt å operere. At de hadde glemt helt at jeg var våken ennå. Eller kanskje de hadde satt narkosen, men at den ikke virka på meg. Jeg fikk helt panikk, lå der med en diger maske over ansiktet, som skulle hjelpe meg å få nok oksygen, bare øynene var fri. Kunne ikke røre meg, armene lå jo i rørene, bena også. Jeg vinka febrilsk med handa, og anestesilegen så det og spurte hva det var. "Jeg er våken ennå!", sa jeg. Han smilte og sa ja, det er du. "Ikke skjær meg før jeg sovner!" sa jeg. Husker det overraska utrykket han fikk over det jeg sa, men han tok seg fort inn igjen og sa at jeg kunne slappe helt av, de skulle selvfølgelig vente til jeg hadde fått narkosen.

Hadde så utrolig vondt, var utålmodig etter å få den narkosen så jeg kunne få slippe å kjenne smertene, syntes det tok en evighet. Men endelig sa anestesilegen at nå satte de narkosen, og jeg kom til å kjenne noe som lignet løklukt og et press mot halsen. Konsentrerte meg veldig, ville bare kjenne det han sa, for da ville jeg sovne. Løklukta kom, og jeg var overbevist om at noen stod og trykket en finger hardt mot halsen min, og så husker jeg ikke mer.

Våknet av at noen prøvde å vekke meg, var helt i ørska. Klokka var nesten 08.30, så jeg hadde bare sovet i litt over en time. Anestesilegen stod der, smilte og lurte på om jeg kjente han igjen. Husker at jeg var overlykkelig over å se han, sa at jeg husket han godt, og smilte. "Men hvor er Stig?" rakk jeg å si, så stod han der hos meg, holdt rundt meg. "Babyen er død", sa jeg bare. Han så letta ut over ordene mine, og sa at det var en jente og at han hadde holdt henne og tatt bilder av henne. Etterpå fortalte han at det eneste han klarte å tenke på før jeg våkna var hva han skulle si til meg, hvordan han skulle klare å fortelle meg at babyen vår var død. Han ante jo ingenting om hva jeg visste.

Husker bare bruddstykker av denne formiddagen, og husker ikke rekkefølgen ting skjedde på. Overlegen var innom og snakket masse tomt prat om ditt og datt, bla bla bla, vanskelig valg å ta, bla bla bla, prioriteringer, bla bla bla, skal man prioritere mor eller barn, mor er viktigst, bla bla bla.

Pappa var der, et vennepar var der, moren til Stig og broren var der, broren hans stod og holdt rundt Stig, han gråt. Tårene mine rant hele tiden, selv om jeg ikke gråt ordentlig. Presten var der, jordmora og legen var der. Noen sa at jeg ville bli informert om hvordan jeg gikk frem for å legge inn klage. Jeg så dumt på dem, forstod ikke vitsen med det. Sa at alle kan gjøre feil, og det ville ikke forandre på noen ting.

Klarte ikke se alt klart, hva som egentlig hadde skjedd.

Og lille Ina var der. Den vakreste lille jenta jeg noen gang har sett. Hun sov så søtt, men kunne ikke vekkes opp. Aldri. Stig tok bilder av meg og henne, tårene mine rant hele tiden, klarte ikke stoppe dem. Noen tok bilder av meg og Stig sammen med henne, mens tårene mine rant og rant.

Hun var så liten, så uskyldig og vakker. Mørkt hår hadde hun, og de bittesmå fingrene. Alle sa hun lignet på meg, men jeg kunne ikke se det. Syntes bare hun var utrolig fin. Kunne ikke se på henne at hun hadde hatt det fælt, at hun faktisk døde i magen min. Hun var helt perfekt, og undersøkelser viste at hun var helt frisk og fin, det feilte henne ingenting. Men ingen kan overleve uten oksygen, og det fikk hun ikke da morkaka løsnet.

Til slutt fikk jeg ikke lov til å være våken mer, måtte sove sa de. Stig dro bort en tur, skulle spise middag hos et vennepar av oss, for å komme bort litt, så skulle han komme tilbake når jeg våknet igjen. Det var jo liksom planlagt at vi begge skulle vært der og feiret nyttårsaften...

Jeg våkna ti på tolv, ti minutter før denne nyttårsaften var over, før alle rakettene ble sendt opp. Lå og tittet ut vinduet, og tenkte på alt som hadde skjedd, hvor forferdelig denne siste dagen i år 2000 skulle bli. Og var glad for at jeg ikke hadde den minste anelse på forhånd.
Skjønte ikke da hvor alvorlig syk jeg hadde vært, at jeg like gjerne kunne dødd sammen med Ina. Men nå vet jeg det, og er evig takknemlig for at jeg fikk beholde livet.

Selv om livet aldri kan bli det samme igjen, kommer vi alltid til å lengte etter lille Ina. Hun skulle ha vært her i dag sammen med oss. Hadde bare ikke den overlegen hatt vikarjobb i juleferien, hadde bare legen fått bestemme selv, da hadde jeg vært verdens lykkeligste mamma...

Det er det verste å tenke på - vi kan ikke si at "de gjorde sitt beste for å redde henne", for det gjorde de ikke. Overlegen vurderte helt feil, og den feilen kostet lille Ina livet. Han kan jeg aldri tilgi.

Jeg savner henne, tenker på henne hver dag. Noen ganger klarer jeg ikke holde tårene tilbake. Andre ganger kan jeg smile litt når jeg tenker på henne.
Vi var på sykehuset i fem dager til, det tok tid før blodtrykket mitt begynte å gå ned. Det var tunge, vanskelige dager. Og sykehuset imponerte dessverre ikke stort. Har bare positivt å si om personalet på barselavdelingen og om legen, men andre ting prøver jeg å la være å tenke på. Som den dagen da vi skulle se Ina igjen, ha henne inne på rommet vårt, og de kom og sa at det dessverre hadde skjedd en misforståelse - Det var blitt foretatt obduksjon uten at vi hadde gitt klarsignal. Det var fælt, å se den lille jenta i og vite at de hadde skjært i kroppen hennes, tatt ut deler av henne?

Enda verre var det da vi skulle se henne igjen dagen etterpå. Stig hadde vært hjemme og hentet klær til henne som vi hadde kjøpt. Jordmor skulle kle på henne og trille henne inn til oss. Vi lå på senga og venta da det plutselig banket på døra og en mann i hvit frakk kom inn. Han hadde en hvit pappeske under armen, og lurte på om det var vi som skulle stelle henne? Det var altså portøren som skulle levere henne på vaktrommet, til jordmor. Synet av den fremmede mannen med en pappeske under armen, med et kjæreste jeg hadde oppi, kan jeg aldri bli kvitt. Det sitter klistret.

Noen ganger synes jeg det er utrolig at vi har klart oss så bra som vi har gjort. Det er i alle fall ikke sykehusets fortjeneste. Jeg dro på kontroll for å måle blodtrykket noen dager etter at vi kom hjem fra sykehuset, og hadde jeg visst hva som ville møte meg der, hadde jeg aldri dratt dit. Ble tatt i mot av en utenlandsk jordmor, som var dårlig i norsk. "Har du født ferdig?" var det første hun spurte om. Jeg syntes det var et merkelig spørsmål, men svarte jo? "Gratulerer!" sa hun smilende og tok meg i hånda. Jeg dro hånda til meg, og klarte bare å si "nei". Hun så uforstående på meg. "Det gikk dårlig", fikk jeg presset frem, kjente at tårene stod i øynene på meg allerede. "Åh - du er dårlig?" sa hun da. Jeg fikk nesten panikk, ville bare ut derfra. "Nei, det gikk dårlig med babyen" stotra jeg frem. "Åh- babyen er dårlig?" sa hun forståelsesfullt. "Nei, babyen er død!" sa jeg mens tårene rant. Da ble det endelig slutt på spørsmålene hennes? Hun hadde ikke lest journalen min før jeg kom, det var det jo absolutt ingen tvil om. Hadde trodd at på sykehuset var jeg trygg, der ville jeg slippe alle de vanskelige spørsmålene, men jeg tok visst feil.

Etter at vi fikk litt tid for oss selv hjemme, og har fått snakket om alt som har skjedd, bestemte vi oss for å følge sykehusets råd om å levere inn klage. Ellers hadde vi aldri fått fred. Da jeg endelig lot alt synke inn, forstod jeg jo at det som skjedde på sykehuset den natta aldri skulle ha skjedd. Ina skulle vært hos oss i dag.

Bakvakten handlet fullstendig uforsvarlig, ingen slår av overvåking når det er fare for liv og helse hos både mor og barn. Saken går sin gang, den tar vel et par år. Vi har ingenting å vinne, annet enn en bekreftelse på at vi ble utsatt for en sykehustabbe , som endte med død. Men også det viktigste av alt - sykehuset vil ikke gjøre samme tabbe en gang til. Og jeg unner ikke min verste fiende å oppleve det vi har opplevd, det er for grusomt til å beskrive med ord.

Har et godt minne fra sykehuset, noen ord som alltid vil bety mye for meg. Det var den dagen jeg kom opp på barselavdelingen. En ung sykepleier kom inn, satte seg ned ved sengen og sa ikke stort. Hun virket så lei seg. Plutselig begynte hun å gråte og tok rundt meg og klemte meg. Hun unnskyldte seg, sa at hun klarte bare ikke la være å gråte, hun syntes det var så grusomt det som hadde skjedd. "Det skulle ikke ha skjedd!", sa hun mens tårene trillet. Så var hun stille lenge før hun sa "Gud trenger små engler også? Det må du tro på." Så vakre og nydelige ord fra ei jente som virkelig viste omsorg. Selv om jeg aldri hadde sett henne før. Slike varme, gode mennesker fins det så altfor få av.

Føler at jeg har forandret meg. Redselen for å dø dukker opp av og til, heldigvis mye sjeldnere nå. Samtidig setter jeg enda større pris på det jeg har - på Stig som har vært helt utrolig. Han var så sterk som klarte å være der for meg 100% samtidig som han måtte takle det selv også. Vet at jeg kunne ikke hatt en bedre kjæreste, og vi har knyttet enda sterkere bånd til hverandre gjennom det vi har opplevd. Har lært å leve i nuet og sette verdsette de viktige tingene i livet. Føler meg sterk, har klart meg bra.

Men jeg spiller nok skuespill for de fleste rundt meg, smiler og er blid, og vil sjelden prate om det som skjedde. Fordi jeg klarer det ikke uten at gråten kommer? Det er bare de aller nærmeste som får lov til å se hvordan jeg egentlig har det, selv om jeg stenger mye inne også. Sorgen og savnet svinger fra dag til dag. Noen dager ser jeg fremover og vet at om ikke altfor lenge skal vi sørge for at lille Ina får en bror eller søster. Andre dager skjønner jeg ikke hvordan jeg skal klare å overleve uten henne som jeg aldri fikk lære å kjenne.

~Bjørg Elin

Det er ikke lov å kopiere/bruke denne historien uten Bjørg Elins tillatelse. Hun kan kontaktes på beherman@start.no Vil du se hjemmesiden hun har laget til Ina, kan du få linken av henne ved å skrive til henne. Hun svarer gjerne også på spørsmål dersom du har noen til henne