Som vi gledde oss til å bli foreldre! Og til å ha vesle Johanna i armene våre! Terminen nærmet seg, og vi håpte at det STORE skulle skje før terminen, i alle fall før julaften! For hvem vil vel ha bursdag på julaften?

Men dagene gikk. Og det var ingen tegn til noen fødsel på gang. På termindagen 20/12 så var vi til kontroll på Ullevål Sykehus. Denne var bestilt av jordmoren min, pga at fundusmålet mitt plutselig fortsatte å stige i stedet for å flate ut. Målet hadde vært innenfor normalen hele svangerskapet, men nå truet det med å skyte ut av skalaen. Det var sikkert fornuftig med en sjekk av str på barnet mente jordmor, siden jeg kommer fra en familie som får store barn (bestemors første var 5,5 kg!!), og siden barnet ikke var festet enda, til tross for at jeg var førstegangs. Timen på Ullevål viste at alt var bra med vesla vår. CTGen var super, sparketesten også. Gjennomstrømningen i navlestrengen var kjempefin, og vi fikk beskjed om at joda, vi ventet nok et stort barn, men ingen gigant. Like over 4 kg tippet legen. Vi ble ønsket velkommen igjen når fødselen startet, evt ved overtidskontroll den 3.januar for igangsetting.

Jeg reist hjem og gjorde i stand til jul. Julaften reiste vi til min onkel her i Oslo, siden jeg og samboer ikke er fra byen og ikke har vår nærmeste familie her. Onkelen min har to døtre, en på 4 år, og en på 4 mnd. Så vi ble underholdt i lange baner! Det var en kjempefin julaften; med pinnekjøtt og julegaver, og en hyggelig stemning. Sambo var nisse for jenta på 4 år, og det var skikkelig moro. Jeg kunne ikke unngå å studere han når han "snakket" med vesla på 4 mnd, og tenkte at snart er det vår tur: For en fantastisk pappa han blir!

I magen sparket Johanna hardt som hun har pleid de siste månedene. Beina hennes viste som buler utenpå magen,og hele juleselskapet lo litt over livet hun holdt der inne. Vi la oss seint, like før klokka 2. Og noe av de siste sambo gjorde før vi la oss, var å stryke med godt over magen og ønske Johanna "God Jul"..det var så koslig.

Jeg sov godt hele natten gjennom. Var oppe på toalettet klokken 8, og mener selv at jeg kjente bevegelse i magen da. Sovnet igjen, for jeg var ganske så trøtt. Klokken 11 våknet jeg og sambo. Han gikk i dusjen, mens jeg ble liggende for å "vekke vesla" i magen, for å være sikker på at alt var som det skulle (en liten "vane" jeg har fått). Men denne morgenen fikk jeg ikke kontakt som før. Slo meg til ro med at hun sov. Dusjet, gikk opp til de andre og drakk litt iskald eplejuice for å få fart på Johanna, men fikk ingen respons. Julefrokosten ble laget, og jeg spiste MYE for å få liv i magen..skubbet og dyttet.. Kjente at jeg ble mer og mer fra meg. Gikk ned på soverommet for å få være litt alene med "skubbingen" min, og for å ikke skremme jenta på 4 år.

Etterhvert kontaktet vi Ullevål (i 14-tiden tror jeg det var). De ba oss komme inn, og onkel kjørte oss avgårde. Jeg var fra meg av bekymring, men han ba meg roe ned og tenke på noe annet. At vesla helt sikkert bare ladet opp til den forestående fødselen. Jeg bare tenkte at nei...det er noe FRYKTELIG galt her.. Vel inne på Ullevål så fant ikke jordmor fosterlyden på CTG-apperatet. Jeg hylte og gråt og ba henne hente en lege NÅ!! Hun ba meg ikke ta sorgene på forskudd, men jeg visste allerede da at Johanna ikke var i magen min lenger..ikke "hun" i alle fall.. Legen kom raskt, og straks hun la UL-apparatet på magen min så jeg at hjertet ikke pumpet og slo lenger, det var bare et svart tomrom der i stedet for. Jeg hylte og skreik , og sambo holdt rundt meg. Jeg stod nesten i bue over benken. "Dette klarer jeg ikke!", sa jeg, "dette blir for mye! Dere må bare skyte meg...". Legen konstaterte at Johanna dessverre var død, og en annen legen kom og konstaterte dette. Jeg ba instendig om de ikke bare kunne legge meg i narkose og ta keisersnitt på meg. Kanskje de til og med kunne gjøre noe for henne, tenkte jeg. Kanskje hun kunne reddes? Men jeg visste jo at et hjerte som ikke lenger slår, betyr bare en ting. Og at man anbefaler at man føder sine døde barn, som en del av det sorgarbeidet man MÅ gjennom. "Vi tar ikke keisersnitt på døde barn", svarte legen. Det hørtes så kaldt ut. Vi ble fulgt opp på føden. For å være ærlig så husker jeg nesten ingenting av dette.. Bare at samboeren min holdt meg, og at vi gråt begge. Og at onkelen min gav meg en klem, og så ut som om han var helt i sjokk han også.

Valget vi fikk var: Reise hjem noen timer/over natten, eller sette igang fødselen nå? Valget falt på å bli værende og starte fødselen. Hadde det hjulpet å reise hjem? Jeg tror ikke det. Alt var bare trist og forferdelig likevel. Jeg var overbevist om at alt var en forferdelig drøm, og at jeg snart ville våkne opp til sparkene som jeg har blitt så glad i.. Jeg fikk modningstabletter, men siden jeg var ganske så umoden så ville det nok ta tid sa legen. Vi ruslet rundt i vinterkulda på Ullevål. Det var mørkt, og det var godt å fryse litt.. Ventet bare på det uunngåelige. Tilbake på føden, fikk vi noe å sove på. Men jeg klarte ikke sove mer enn en halvtime. Etterhvert så begynte det å murre i magen. I 4-tiden gikk fostervannet. Jeg kjente et knepp inne i meg, men det begynte ikke renne ut før jeg reiste meg opp et par minutter senere. Det var mye blod i fostervannet. Etter dette ble modningsriene litt vondere, og jeg ble tilbudt lystgass. Dette fungerte kjempebra. Sambo forsøkte å knipe i meg når jeg fikk vondt (flytte fokus på smerten), men var så slått ut av sovepillen han hadde fått, at han sovnet midt i riene. Han var så fortvilet over at rett og slett ikke klarte å holde seg våken. Jeg ba han sove litt for dette ville jo ta LANG tid, og riene var ikke SÅ vonde ennå.

Tiden gikk..riene var ikke effektive nok til å åpne meg noe særlig. Men i 14-tiden var åpningen 3-4cm, og det var på tide med epidural (det er standard med mest mulige smertestillende til de som føder sine døde barn). Jeg grudde meg veldig til å få satt denne, men det fikk fint. Etterpå var alle de fysiske smertene borte. Og jeg tung og nummen i kroppen. Klarte endelig å sove en halvtimes tid, og det gjorde godt. Jeg viste at det den tyngste delen av jobben gjenstod, og jeg og sambo ble enige om å fokusere på fødselen og ta det triste når vesla kom ut. Dette klarte vi, utrolig nok! Mot slutten virket ikke epiduralen så godt lenger, men jeg hadde god hjelp av lystgass ved siden av. Sambo "kneip" meg rundt overarmen for hver nye ri som kom, og jeg ba han stadig om å knipe hardere. Mot kveldsvaktsskiftet ble det klart for utdrivningen. Jeg trykte alt jeg hadde, og måtte bli skikkelig sint på verden for å få det til som jeg ville. Akkurat det var ikke SÅ vanskelig. Tenkte likevel hele tiden at jeg ikke måtte trykke hun ut FOR fort, for jeg ville ikke revne så mye. Etter 35 min kom Johanna. Det var vondt, men når hun var hun var vel ute, så forsvant alle fysiske smerter, akkurat som alle hadde fortalt. Hun sklei ut. Vi håpte vel begge at alt skulle være en feil, at hun skulle gråte likvel, men det gjorde hun jo ikke.. Johanna ble født i nådeløs stillhet.. For en nydelig jente dere har fått, sa jordmoren. Begge jordmødrene som hadde fulgt oss siste biten av fødselen gråt sammen med oss, og vi beundret henne alle sammen. Hun ble straks etter at hun kom ut lagt opp på brystet mitt, akkurat som et levende barn. Johanna var perfekt på alle måter. Og hun var selvsagt varm, men det var min varme, ikke hennes. Til og med hudfargen var fin. Hun så ut som om hun sov egentlig. Sambo sier hun lignet på meg; med min nese og hake, men jeg så like mye av ham i henne; hårfargen, øynene.. Når morkaken kom så reagerte jordmødrene. Navlestrengen var festet i kanten av placenta i stedet for i midten. Og de tre blodårene som vanligvis er dekt av en tykk hinne var innerst ved placenta bare, helt uten beskyttelse. Den ene åren var slitt av.. Trolig har Johanna sparket i navlestrengen, eller jeg kan ha hatt en kynner som har slitt åren av. Johanna har da mistet livet veldig raskt i magen min, en gang etter kl 2 natt til 1.juledag. Hun rakk trolig ikke å bli stresset i magen før hun døde, for fostervannet var ikke misfarget.

Vi ble på Ullevål i 5 dager. Det er nesten standard i slike situasjoner. Johanna var inne hos oss på rommet når vi ønsket dette. Det var så godt å holde Johanna i hendene våre: Kjenne vekten av henne, og se hvor nydelig hun var.. Vårt lille mirakel!

Johanna ble født 26.desember klokken 22.35. Men døde en gang etter kl 02 natt til 1.juledag, 5 dager over termin 20/12. Hun var 3922gr, og hele 54 cm lang. På alle måter perfekt, og helt klar for livet her ute.. Vi fikk aldri høre henne gråte, og aldri se det første smilet hennes.. Hun var "vår" i de månedene jeg bar henne i magen min..og det er de beste 9 månedene av mitt liv.

Magen min er tom. Hele livet er tomt. Vi har heldigvis hverandre, og det gjør godt i alt det vonde. Håper ingen ble skremt av dette. Slike dødsfall er UTROLIG sjeldne, og at det skjedde oss..er rett og slett uflaks. Obduksjonsresultatene viste at Johanna var frisk, og døde av det de kaller et velamentøst navlestrengsfeste. Dette er en "misdannelse" som ble til da morkaken og navlestrengen ble dannet tidlig i svangerskapet.

Livet uten Johanna er tungt. Enda, et helt år etter, forstår jeg ikke alle konsekvensene av å miste Johanna. Den første tiden etterpå mente mange at vi "bare skulle bli gravide igjen". Selvfølgelig kunne vi ha blitt det, men det ville ikke gitt oss Johanna tilbake. Johanna lever videre i hjertene våre, for oss er hun en veldig tydelig del av familien selv om hun ikke er her blant oss. Tomrommet hun etterlatte seg hverken skal eller kan fylles.

Vår førstefødt barn, Johanna, er ikke lenger. Men hun er en del av oss, og vi læver videre med det hun lærte oss om livet, om kjærligheten, og om hva som er viktig her i livet.. Vi er evig takknemlige for den korte tiden vi fikk, og ville aldri ha vært henne foruten..

Kibimor