Mitt andre svangerskap begynte helt normalt. Det var først ved ultalydundersøkelsen at vi skjønte at noe var galt. Jordmoren kunne ikke finne alle fire kammerene i hjertet hos babyen. Vi trodde det var fordi barnet lå galt til og fikk ny time. Da jordmoren heller ikke nå kunne få et godt bilde av hjertet sendte hun meg til en spesialist. Da jeg fikk se ansiktet hans under undersøkelsen skjønte jeg at dette ikke var bra. Han fortalte at babyen hadde en alvorlig hjertefeil som ikke var forenlig med liv. Jeg ble fortvilet og gråt hysterisk. Jeg kunne ikke skjønne hvordan jeg skulle orke å gå igjennom et svangerskap med en baby som sannsynligvis kom til å dø. Legen ville at flere skulle undersøke meg for åvære helt sikker på diagnosen. Han avtalte time for meg på Rikshospitalet.

Det ble noen tøffe måneder med undersøkelser hos lege, jordmor og på Rikshospitalet. Vi fikk beskjed om at babyen klarte seg bra så lenge jeg bar ham Vi måtte vente til etter fødselen for å finne ut hva som eventuelt kunne gjøres. Vi håpte på operasjon, men visste at dette også ville bli en risikabel løsning.

Etterhvert som magen vokste ble vi godt kjent med den ivrige, lille krabaten som levde der inne. Det var travel dytting og sparking der innefra som holdt oss våkne om natta begge to. Vi fortalte familie og venner om komplikasjonen. Det var god hjelp at flere visste om hvilken situasjon vi befant oss i. I blant hadde vi høye forhåpninger og trodde alt ville gå bra og til tider virket alt helsvart.

Etter jul begynte magen min å bli veldig stor og jeg gledet meg til å få igjen kroppen min Jeg var sykemeldt med høyt blodtrykk og brukte dagene til å sove og komme til krefter mens mitt første barn var hos dagmamma.

Den 23. januar ble jeg sendt til Rikshospitalet av jordmoren på det lokale sykehuset. Blodtrykket var så høyt at hun ikke ville sende meg hjem. Etter en times kjøretur og spaserturen opp til føden hadde jeg blodtrykk i 180/120. Dette ville ikke jordmor skrive i papieren mine engang! Jeg fikk slappe av litt og så sank det til 175/115. Jeg fikk beskjed om at de skulle prøve å stabiblisere blodtrykket mitt med medisin og hvis det ikke virket måtte de ta et hastesnitt. Heldigvis virket medisinen og blodtrykket sank til at akseptabelt nivå i løpet av natten.

Neste dag ble jeg satt igang med stikkpiller. Den tredje virket! Rien begynte pent og pyntelig men økte snart i hyppighet og styrke. Da jeg lå på venterommet og pustet som besatt for å komme meg igjennom en ri, kom det en jormor og sa med mild stemme: "Men du har jo virkelige rier, du" Takk! Det visste jeg! Jeg ba om å få epidural og anestesilegen ble tilkalt. Jeg pustet lettet ut da han kom. Men han snudde i døra. Det var en annen som trengte epidural før meg. Jeg kunne vente til jeg kom på fødestua!Den skulle de nemlig bare vaske først! Hadde det ikke vært fordi riene gjorde at jeg ikke kunne prate skulle de ha fått hørt! Da vi endelig kom på fødestua og epiduralen ble satt, kunne jeg slappe av litt. Fra å føle at jeg ble slitt av på midten kjente jeg nå bare en svak murring. Jeg fikk drypp for å holde riene vedlike. Det tok lang tid å komme fra tre til seks centimeters åpning. Fire timer! Da jordmora fortalte meg at åpningen var 6 centimeter klokka 21.25 så jjeg for meg fire timer ti før jeg hadde full åpning. Men nei da! Jeg trodde jeg måtte på do og fikk et bekken. Da jeg prøvde å tisse gikk vannet. Etterpå hadde jeg ni centimeters åpning og skikkelige pressrier. Christian var ute 21.38. Vi var forberedt på at legen skulle undersøke han med en gang. De tok ham med til nyfødtintensiven. Samboeren min fikk være med opp og ta bilder.

Christian fikk 7/8 av 10 på Apgar score. Han så helt perfekt ut, utenpå! Etter en time med litt mat og en dusj fikk vi komme opp å se på Christian. Barnehjertelegene regnet med å operere i begynnelsen av uka. Etter tre dager på barsel uten barn var jeg lei og reiste hjem. Vi skulle kome tilbake neste dag for å høre resultatet av planleggingsmøtet legene og kirurgene hadde hatt. Det var da vi fikk beskjed om at kirurgene hadde funnet en komplikasjon i Christians hjertefeil som vanskeligjorde operasjon men ingenting var bestemt ennå. Vi skulle få vite nærmere dagen etter.

Den femte dagen i Christians liv ble tung. Vi ble møtt av leger sykepleiere og kirurgen. Vi forsto at de ikke hadde gode nyheter. Kirurgen kunne ikke råde oss til operasjon fordi komplikasjonene var så omfattende at sjansene for godt resultat var minimale. Det var ingenting som kunne gjøres. Gutten vår kom til å dø.

Etter at vi hadde fått litt tid for oss selv kom det store spørsmålet: Hva gjør vi nå? Det var da en av de fantastiske sykepleierne sa til oss: "Ta Christian med der hjem. La ham få skriv sin historie." Vi tenkte oss om en stund og fant ut at det var det riktige å gjøre. Vi dro hjem alene den dagen for å gjøre alt istand til at gutten vår skulle komme hjem.

Neste dag komen sykepleier hjem med Christian til oss. Hun koblet fra alle medisiner og Christian fikk på seg eget tøy Det var så godt å kunne holde ham og stelle ham uten alle slangene og ledningene.

De neste dagene prøvde vi å leve slik som normale foreldre. Vi reiste rundt og viste frem Christian og hadde masse besøk hjemme. Det var mange som rakk å hilse på Christian. Vi fikk ha Christian hjemme hos oss i seks dager. Halvparten av det korte livet han fikk.

Takk for den tiden, Christian. Du vil alltid leve i
hjertene våre.

Hilsen mamma