Min historie begynner egentlig før ca 71/2 år siden. Jeg treffet drømmemannen før 9 år siden og før han hadde skjebnen gitt meg to barn.

Når jeg og mannen min vært sammen i ca 1 år bestemte vi oss før at vi gjerne ville ha et barn sammen. Og vi gikk igang med oppgaven spente av forventan. Ingenting skjedde og måneder ble til år men inget barn. Da det gått 2 år gjorde vi en liten utredning som ikke viste noe galt hos noen av oss, og prøvingen fortsatte. Fortsatt hendte ingenting og åren gikk. Ettersom jeg allerede hadde 2 barn fikk vi beskjed om at jeg ikke var prioritert noen hjelp fra det offentlige (noe som i ettetid ikke viste seg å være helt sant).

Åren gikk og vi begynte å gi opp og tenkte at vi fikk være glade før de to jeg allerede hadde. Jeg ble jo heller ikke yngre med åren så jeg aksepterte skjebnen. Jeg begynte så å studere og brukte 2 år på å bli hjelpepleier. I mai 04 var jeg ferdig med eksamen og var strålende førnøyd med resultatene. Plutselig kom jeg å tenke på at mensen var forsinket, noe den aldrig vært tidligere (den er som en klokke). Tenkte at det sikkert berodde på eksamens nerver og mye stress men tok en test.Et knallblått kryss lyste mot meg og hele verden svimlet. Det var ikke mulig !! Vi var gravid!!! Lykke, lykke, lykke!!! Vi skulle få vårt etterlengtede barn sammen. Jeg var i kjempeform hele tiden ingen kvalme eller spesielle svangerskaps problem. Det gikk 12 uker og vi senkte skuldrene. Så var det dags før ordinært UL. Alt såg fint ut sa jordmoren, men trudde vi var kommet litt kortere på vei en vi trudde så vi skulle komme tilbake etter 2 uker før termin bestemmelse. Vi var glade og førnøyde og alle sa jeg strålte, og det trur jeg virkelig jeg gjorde.

Så var det dags før UL nr 2. Av noen grunn så var det en overlege som skulle utføre dette sammen med jordmor, men det reagerte jeg ikke på da. Her er det lite fostervann sa legen, og jeg kjente jeg begynte å bli litt urolig. Hva betyr det sa jeg. Det kan bero på en masse ting sa han. Hvis jeg lekket fostervann var det ikke så farlig, men hvis det var fordi fostret selvt ikke produserte nok væske kunne det bero på at babyn ikke hadde nyrer eller urinblære. jeg ble livredd. Det ble fort konstatert at jeg ikke lekket fostervann og nå var vi fortvilte. Man trudde man såg nyrene men var usikker på hvorvidt man kunne se urinblæren. Vi ble sendt videre til Nasjonalt senter før fosterdiagnostikk før å undersøke nærmere. Den natten gikk til gråt og bunnløs fortvilan, til håp om at dem sett feil.

Da vi kom til Ul på sentret ble vårt verste mareritt bekreftet. Vår baby hadde ingen nyrer og alt liv utenom livmoren var umulig.Jeg skrek og så husker jeg egentelig ikke så mye mer en bruddstykker av all informasjon. Det ble tilkalt sosionom og overlegen ga all informasjon vi trengte. Det fantes ikke noe håp, og kanskje jeg skulle tenke på å avbryte svangerskapet. Babyen vil ikke kunne leve etter at det ble født og det ville ha det vondt med å puste med underutvikklete lunger pga at den ikke hadde nok vann å røre seg i.

Før vår elskede baby , og vår skyld valgte vi å avslutte svangerskapet. Vi fikk fare hjem før å komme tilbake 2 dager etterpå før å starte fødselen.De 2 dagene er helt borte fra mitt minne. Den 23/9-04 ble vår sønn født i den 22 uken av svangerskapet. Han var så fullstendig. Så underbart vakker og ferdig, bare så uendelig liten. Han var 24 cm lang og veide 340 gram. Han var død når han føddes, noe vi visste på forhand. Den lille kroppen hans tålte ikke fødselen. Vårt livs værste reise begynte. Å vandre i sorg er et ensomt landskap og ingenting kan erstatte eller mildne den smerten og savnet det etterlater seg å miste et barn.

Vi hadde en underbar minnessermoni på kapellet på sykehuset, og sykehus presten talte en tale som var det vakreste jeg noen gang har hørt.Det var en fantastisk man. Vi reiste hjem dagen etter og en uke etterpå hadde vi en verdig og vakker begravelse ved vårt kapell i bygda der vi bor. Min samboer bar selv kisten ut av kirken, et vakkert men også smertsomt syn. Min datter sang før lillebror ved graven og min sønn hjalp med å senke kisten. Selv var jeg helt utenom meg selv. Men det var en vakker sermoni.

Hvordan livet skal bli fremover er det ingen som vet. Man får leve en dag ad gangen og tilate seg at sorg tar tid. Nå har en ny liten venn flyttet inn i min mage, og gleden av å enda en gang kanskje få bli mor blander seg med angsten før at noe kan gå galt. Har allerede vært på 2 Ul og alt ser fint ut så langt. Vi håper og trur at det er vår lille englegutt som passer på og at alt vil gå bra denne gangen. Men vi tar ikke lenger noe før gitt. Og hvor mange barn vi en får vil det aldrig kunne erstatte den skjønne lille gutten vi mistet. Vi vil alltid være et barn før lite. Takk før at du tok deg tid til å lese min historie.Klem Cat.68