Jeg følte meg litt sliten, men hadde hatt problemer
de siste månedene med lavt blodtrykk, så jeg trodde det var det. Begynte på uke 23 i svangerskapet denne dagen. begynte endelig og slappe, turte og planlegge framover. Det var masse liv og røre, så jeg koste med magen min og slappet av. Så litt utpå ettermiddagen måtte jeg på do. Jeg tisset og da jeg tørket meg oppdaget jeg noe veldig feil. Masse blod og slim. Det slo meg med en gang at dette måtte være slimproppen. Jeg ringte sykehuset med en gang og fikk beskjed om å komme så fort som mulig. Jeg fikk komme raskt inn på gynekologisk avd. på AHUS. Gynekologen som skulle undersøke meg sa at det høyst sannsynlig ikke var noen fare, men de ville undersøke meg nøye. Jeg skjønte av ansiktsuttrykket hennes at noe var feil med en gang. Hun fortalte at jeg desverre hadde begynt å få åpning, og jeg fikk ikke lov og reise meg opp mer. Jeg ble helt kald og følte meg helt utenfor meg selv. Dette kunne ikke være mulig....... Jeg ble undersøkt ofte og mye, masse blodprøver osv. Det eneste de kunne finne var en liten infeksjon i kroppen min. Babyen, Petter, hadde det fint. Jeg måtte ligge helt flatt, fikk ikke gått på do heller, måtte tisse i bekken. Prognosene for meg var ikke de beste, men de sa at hvis du klarer og ligge i 5-6 uker så har vi store sjanser for og redde Petter. Om noen dager ville de begynne og gi ham lunge-forsterkende medisin. Jeg tenkte mye denne kvelden, både positive tanker og "katastrofe-tanker".
Cecilie, min mann og svigermor var hos meg hele kvelden. Vi visste alle at dette kunne gå galt, men ville ikke snakke om det. Dette skulle vi klare!!!!!! Så dro de hjem etterhvert og jeg skulle prøve og sove. Måtte bare tisse først. Når jeg gjorde det kom det plutselig masse blod. Jeg ringte på sjukepleier og hun ringte igjen på jordmor. Det ble tatt flere prøver. Infeksjonen var ikke blitt sterkere og Petter hadde det fremdeles bra. Jeg prøvde og roe meg ned igjen, men ikke lenge etterpå begynte jeg og kjenne murringer nede i magen. De kom liksom med tettere og tettere. Jeg ringte febrilsk etter jordmor og skjønte vel egentlig at nå starter fødselen. Jeg ble rullet opp på føden og fikk ringt etter min mann.
Riene ble bare sterkere og sterkere og etter et par timer gikk vannet. Kl. 00.15, 09-08-03, ble Petter født. Han var så liten, 580 gram og 29 cm. Jeg grudde meg for og se, var redd det ikke skulle være et pent syn, men, han var helt nydelig!!!!! Alt var riktig. Han var bare liten. Hjertet slo i ca 30 min., men lungene kollapset og han døde. Vi hadde han inne hos oss noen timer, merkelige timer. Min mann fikk rullet inn en seng ekstra og sov hos meg resten av natten. Neste dag våknet jeg som i en døs. Jeg måtte ha drømt, det kunne ikke være mulig at dette hadde hendt. Men virkeligheten er hard og brutal.
Vi fikk se Petter igjen og bestemte at Cecilie også skulle få komme og se. Hun er en vitebegjerlig og intelligent 5-åring, som var veldig opptatt av å bli storesøster og alt det innebærer. Minmann dro hjem og hentet henne, hun ville veldig gjerne se lillebroren sin. Var spent på hennes reaksjon, men hun koste med ham, strøk han på kinnet, og beundret han. Hun var en stolt storesøster uansett!

Har fått vite i ettertid, etter obduksjon av både Petter og morkake og fosterhinne, at grunnen til denne for tidlige fødselen var en infeksjon. Den hadde satt seg i fosterhinna og livmora, og da gjør kroppen det den føler riktig. Den støter det ut. Det betyr at det hele bare var maks uflaks. Bittert, men også en trøst. Det er ikke funnet noen feil som tilsier at dette vil skje igjen.

Det er nå gått 2,5 mnd etter Petter's fødsel og livet går jo videre, men det er vanskelig. Redningen er jo herlige Cecilie. Hun sa det jo best selv; "Men du har jo meg da mamma." Vi har snakket veldig mye om det som skjedde, Cecilie har hatt masse spørsmål, og hun har fått ærlige og riktige svar hele veien. Sannheten varer lengst. Man blir også forundret over hvor mye en 5-åring forstår. Hun stiller spørsmål som får en til bli imponert og overrasket. Vi har nå fått opp en liten gravstein til Petter, en sten som Cecilie og jeg plukket på hytta. Han ligger sammen med oldemor og oldefar på kirkegården. Det synes Cecilie er fint, for da passer jo de på han. : )
For meg er det liksom to steg fram og ett tilbake så langt. Noen gode dager og noen dårlige dager. Savnet etter Petter er stort og vondt. Men, for å sitere Cecilie igjen; "Vi kan jo prøve å få en ny baby da." Og selvfølgelig skal vi det jenta mi. Vi er allerede igang med å prøve på det. Det vil bli rart å bli gravid igjen tror jeg. Både enorm glede og enorm redsel. Redsel for at det skal skje igjen som skjedde med Petter, men glede for å ha kommet et steg videre på veien. Petter vil aldri bli glemt, vi har for alltid et barn for lite, en liten engel. Men tror at det hadde vært godt å bli gravid igjen også. Det ville være det ultimate bevis på at livet går videre, og at det er mye positivt og være glad for!

Hvis noen vil ha kontakt med meg så ta gjerne kontakt.
Mail: annmari@c2i.net
Hadde vært godt og snakke med noen som har opplevd noe av det samme.

Har forresten et tips om en veldig fin bok om hvor man kommer etter døden. Cecilie vil lese den boken hele tiden, den gir nok henne en ro om at Petter har det bra der han er nå. Den er skrevet av en prest ved navn Skeie og heter Sommerlandet, en fortelling om håp. Jeg er en ikke-troende, men dette er allikevel en fin bok for små søsken som har mistet en bror eller søster.

Hilsen en engle-mamma