Da er det dagen for å fortelle om reisen med lille Emil-vennen. En ni måneders fantastisk reise med en sørgelig avslutning. Det begynte så fantastisk med litt ”tiss på en pinne” en aldeles deilig juni-dag. Vi trodde aldri det skulle gå så lett og torde ikke slippe jubelen helt løs riktig ennå. Ukene som fulgte ble preget av morsfølelse, kvalme, intens matlyst, innkjøp av gravidbukse, bekkenløsning og stolt "fotosession" hos fotograf. Ergo alt hva en graviditet pleier å inneholde. Jeg var så lykkelig uvitende. Tenk at det skal gjøre så vondt å mimre...
I september fikk vi vite at det ble en liten gutt. Og det passet så fint, siden vi så lenge jeg kunne huske hadde snakket om "når en liten Emil løper rundt her..." Og det ble en Emil. Magen vokste, men jeg fikk stadig beskjed om at jeg var liten og sikkert ikke kom til å få noen stor baby. Fint, tenkte jeg. En liten lyslugget og aktiv klump med oppstoppernese og trillende latter. For han var veldig aktiv. Jeg hadde mye kynnere også, men dette skulle jo ikke være noe å bekymre seg over. Jeg fantes ikke bekymret... Selv om jeg faktisk tenkte at det var helt uvirkelig og klarte ikke å tro helt at dette kunne gå bra. Jeg tok ingenting for gitt, men var helt uten redsel for noe som helst. I desember kjøpte vi hus. Her var det perfekt for Emil å vokse opp. Stor hage med sandkasse, huske og dokkehus. Et hus 100 meter til vannet og med kjøkkenvindu som skulle bli pølsebod på hver eneste bursdag...

I januar lå Emil fortsatt i seteleie. Vi valgte å forsøke å snu han, hvilket gikk veldig bra helt til han snudde seg tilbake igjen samme kveld. Siden bekkenet var for smalt måtte jeg foreta et KS. Siden jeg igjennom hele svangerskapet hadde trent på Lamazemetoden, var dette en stor skuffelse for meg. Men dog kortvarig. Nå ville jeg bare få lillegutt ut og endelig få begynne å realisere alle drømmene. Den lyseblå strikkebuksen orket snart ikkeå ligge rolig i skuffen lenger...

Fødsel-legen ringte meg fredag 8 februar tre dager etter kontrollen. Da skrev jeg følgende i dagboken:

”Da ble det bestemt at lille Emil skal tas ut med KS, siden han ligger i sete og jeg har for smalt bekken.
I tillegg ser det ut som at Emil ikke legger noe særlig på seg der inne og er i utgangspunktet ganske liten. Tross for masse forberedelse og det faktum at jeg virkelig så frem til å føde ut dette lille nurket, er det nå godt å vite at han snart ligger trygt i armene våre. Jeg må innrømme at jeg gruer meg til operasjonen, men det er ingenting i forhold til den gleden vi opplever i etterkant. Onsdag er første dagen som er satt av, men siden det er fullt på operasjonsstuen hele uken, kan vi risikere å vente til fredag. Da vil han evn bli tatt ut på grunnlag av fare for liv og helse, uten at det egentlig er det. Men pga liten vekt sier de det.. Puh,-da var det bestemt!”

Tirsdag morgen våknet jeg med brekningsfornemmelser. Jeg tok meg på magen, gråt en skvett og sa til meg selv at nå er det noe galt... Jeg ringte sykehuset og møtte en jordmor som sa "Du er førstegangsfødene du, eller...?" I et tonefall som fikk meg til å føle meg som en overnervøs...ja, ganske riktig...-førstegangsfødene. Hun ba meg drikke et glass saft og kjenne etter liv i 30 minutter. Kjente jeg ikke noe skulle jeg kjenne i 30 minutter til. Jeg lette fortvilet etter saft, og fant til min store fornøyelse en flaske gammel bortgjemt husholdningssaft som kun var kjøpt inn til den ene gangen vi skulle ha risgrøt. Jeg drakk et glass og la meg i sengen... Bevegelse eller var det kynnere?? kom på løpende bånd. Åh, godt... Dagen kunne fortsette.

Onsdagen dro vi inn på sykehuset med en tanke om at vi trolig skulle bli foreldre samme dag. Stemningen i bilen var så god og jeg spurte Espen om han skulle bli pappa i dag.. Han smilte opprømt og svarte stolt ja, samtidig som at han spurte tilbake om jeg skulle bli mamma i dag....

Vi kom raskt inn og fikk raskt vite at Emils hjerte ikke banket lenger. Det første jeg sa var: "Vi skulle bare tatt han ut i forrige uke" Jeg kunne ikke tro det... Det gikk faen ikke an... Hvorfor måtte vi vente? Han la jo ikke på seg... Jeg var jo så liten... Jeg burde ha skjønt det.. Hvorfor ble jeg ikke redd for å ha så mye kynnere... Jeg hadde lest et sted at hvis de lå i sete kunne det være tegn på at det var noe galt... Hvorfor engstet det meg ikke...? Hvorfor fnøs jeg bare selvsikkert av det? Var det feil å spise sushi? Kanskje det var dumt å drikke vannet av den imsdalsflasken som sto i bilen? Herregud, hvorfor var jeg ikke litt mer overnervøs førstegangsfødende???

Vi ble raskt fraktet til en fødestue. Der fikk i tid til å være litt for oss selv. Vi bestemte raskt at det var like greit å få dette unnagjort. Vi ville sette i gang med operasjonen og skulle be om å ikke få se babyen. Det var ikke Emil jeg hadde i magen lenger. Jeg følte meg plutselig ikke gravid lenger og måtte bare få "det" ut så fort som mulig. Takket være bunnsolide, erfarne jordmødre av beste sort forløp de neste timene seg helt annerledes enn hva vi i utgangspunktet hadde forestilt oss. Vi fikk fortalt at her skulle Emil fødes vaginalt, han skulle tas godt vare på og vi skulle få tid sammen med han etter fødsel.

Fødselen startet slik:
Jeg fikk en modningspille kl 15.30 Riene begynte ca 20.00 Rommet vårt hadde badekar og vi fikk bade sammen jeg og Espen. Det var utrolig godt, nå som riene begynte å ta seg opp. Jeg pustet meg igjennom som jeg hadde trent på så lenge og var klar for mer...Men siden Emil ville komme stille til verden var det ikke noe vits i å utfordre seg selv. Jeg hadde vel ikke noe valg heller... Inn kom Doktor Smertelindring med stor stygg sprøyte som jeg fryktet så inderlig... Men det gikk jo helt fint. Jeg ble lammet fra livet og ned og kjente kun toppene av riene. Ved midnatt kunne jeg begynne å presse. Jeg følte at jeg ikke fikk det til, men jordmor var fornøyd med pressearbeidet. Jeg var visst sterk. :klapper:

Timer gikk og ingen Emil kom ut. Klokken 06.30 begynte jordmor å spørre seg om det virkelig var en rompeball hun prøvde å dra ut...Hun så nemlig ingen rumpesprekk. Plutselig fikk jeg en intens smerte i ryggen. Jeg begynte å bli sliten... Trodde at Emil skulle være ute til rett over midnatt... -hele seks og en halv time siden. Fødselslegen så heller ingen rumpesprekk og overlege ble tilkalt. Frem kom saks og jeg ble straks ti cm videre. Her var det noe som ikke stemte. Han sitter fortsatt fast. Hun trengte et ultralydapparat. Smertene i ryggen ble sterkere, samtidig som at symfysen begynte å verke også. Skit, nå dør jeg tenkte jeg. Overlegen ropte at vi må til operasjonssalen. Jeg så ingenting, men hørte at folk begynte å løpe rundt meg. Inn kom det "nye" folk som skulle ta blodprøver og legge meg over i annen seng. Beskjeden var som følger: Det blir trolig keisersnitt for Emil ligger i tverrleie.

Espen satt fortumlet igjen alene på en blodig fødestue... Jeg orker ikke skrive om det...-han hadde det selvfølgelig jævelig. Jeg ble lagt over på operasjonsbordet og tanken var at hvis jeg begynner å skrike nå dør jeg på ordentlig. Pust...ikke mist fokus..
Det ankommer en blid og hyggelig anestesilege som presenterer seg selv og spør om navn og fødslsnummer. Jeg har ikke tid til dette her tenkte jeg, og svare høflig ”camilla k 020779xxxxx” i en rasende fart. Videre kunne hun informere meg om at jeg ville få bedøvelse fra livet og ned, slik at jeg fikk følge med på alt som skulle skje... Faen i helvete hva tror dere jeg er i stand til å håndtere, tenkte jeg og svarte forsiktig "Nå tror jeg dere legene må snakke sammen." Vel, bare ei som ikke hadde fått med seg at dette var en dødfødsel...

Jeg spurte om det var lenge til jeg fikk narkose og håpte på et tidsbasert svar, da jeg i mitt stille sinn kunne anslå at jeg ville holde ut maksimalt i to minutter til. "Ikke så lenge til..."Svaret var ikke tilfredsstillende!:sintsky: Men kort tid etterpå var jeg smertefri og på en helt annen planet.

Da jeg omsider våknet ble jeg fortalt at jeg ikke hadde sår på magen.:lykkelig: Doktor x hadde klart å vende lillegutt og fått han ut "riktig" vei.

Jeg tror vi sov litt, men tidsperspektiv er mangelvare i tiden etterpå. Jeg husker det var rart å se Emil etterpå. Jeg var redd for å bli glad i han. Forsøkte å ikke få noen følelser for han... Men de snek seg innpå sakte, men sikkert. Vi ble bedt om å holde han, hvilket jeg var skeptisk til. Da ville jeg jo bare bli enda mer knyttet til han? Men jordmødrene visste hva de snakket om. I ettertid er vi veldig glade for at vi holdt han, tok bilder og lot familien komme og se han. Jeg skulle bare så inderlig ønske at jeg tok flere bilder. Bilder av ørene, nesen, fingre og tær. Jeg skulle studert han mer, tatt på han mer, luktet på han, kjent på håret han har på det ene bildet...Jeg registrerte ikke at han engang hadde hår. Jeg skulle løftet han en gang til...

Men fornuften sier meg at vi gjorde det vi var i stand til. Både psykisk og fysisk. Vi fikk mer enn hva vi ville fått hvis det kun var opp til oss. De få bildene vi har, er bilder vi alltid vil sette pris på og følelsen av å holde han vil jeg alltid huske og kan ta frem hver gang jeg føler for det. Vi fikk en nydelig bisettelse og vi vil gi Emil en perfekt gravplass...Det er tross alt det eneste vi får gi han. Emilskatt, vi hadde en vakker reise sammen-du og jeg. Veien til himmelen tok du alene, men en vakker dag møtes vi igjen... Da skal vi endelig få være sammen alle sammen. Det tror jeg på!

Hilsen Boblis