Da vi endelig kom frem og undersøkelsen var over fikk vi beskjeden forandret livet vårt. Babyen som kona mi har båret på i 29 uker var dødt.

Beskjeden var som å få en slegge rett i magen og tårene trillet. Den smerten som vi følte kan ingen andre enn de som har opplevd dette selv beskrive. Fødselen ble satt i gang med medisiner på samme ettermiddag og deretter fulgte de lengste timene i våre liv.

Etter nesten 22 timer med medisiner så meldte lille Caroline sin ankomst...ikke med et skrik, men i fullstendig stillhet. Hun var 42 cm lang og 1201 gr.Alt var helt perfekt, helt ned til den minste neglen på lillefingeren.

Eneste som manglet var liv. Og navlestrengen som skulle gi liv, tok liv. Den lille tulla vår hadde fått navlestrengen surret hardt to ganger rundt halsen.

Da fødselen var over, var smertefullt tap er det eneste som kan dekke de følelsene som var i det rommet akkurat da. Caroline fikk klær på, ble tullet inn i tepper og der hun lå i den lille krybben , virket det som hun bare sov.

Et av de store lyspunktene i alle disse timene var alle jordmødre og sykepleiere som tok seg av kona mi og meg. De trøstet og støttet oss hele vegen. De tok seg også av familien vår som fulgte oss store deler av den harde opplevelsen.

Vi ble på sykehuset i fire dager og jordmor ba oss bruke mest tid med barnet. Det høres gjerne litt makabert ut, men det å få holde henne i de dagene har fått oss til å føle at vi kunne få tatt farvel med den lille. Vår dyrebare skatt som vi aldri rakk å bli kjent med. Caroline .

Nok en gang takk for at dere på KK og føden på Haukeland sykehus har gjort sorgen litt lettere å bære.

Tusen takk