Morkaken
Morkaken (placenta) er ved termin ca 20 centimeter i diameter og 2 1/2 centimeter tykk på midten. Den er satt sammen av ca 20 lapper også kalt kotelydoner. I hver av disse lappene er det bygd opp masse trofoblasttotter, også kalt villi.

Mot mor ser denne delen av morkaken mest ut som en bit med lever og er ganske porøst, mens det mot babyen er helt glatt slik at ikke fosteret kan lage hull i den. Mens embryoet er nedgravd i livmorslimhinnen er det helt omgitt av disse trofoblast tottene, og de er den primitive starten på morkaken. En del av dette vil tilbakedannes mens noen blir igjen og videreutvikler seg til morkaken. Det er rundt disse villiene, i det intervilløse rom, at utvekslingen av næringstoffer og avfallstoffer mellom mor og barns skjer. Blodkar fra livmoren bader villiene i blod slik at det kan skje en utveksling over membranen som omgir morkaken. Dette skjer gjennom enkel og aktiv diffusjon. Surstoff konsentrasjonen er høyere hos mor og vil derfor diffundere over til fosterets blod. Avfallstoffene som er i større mengde hos fosteret vil gå fra fosterets side og over til mor slik at fosteret blir kvitt det.

En del antistoffer som mor har utviklet vil også vandre over til fosteret, gjennom dette vil babyen være mer motstandsdyktig de første månedene etter fødselen.

Morkaken skiller ut hormoner fra uke 12. Det er østrogen, progesteron og HCG som alle er viktige hormoner for å bevare graviditeten. De er også viktige for veksten av livmoren og brystene.

Morkaken har en maternell og en føtal side. Den siden som vender mot mor (den maternelle) er festet i decidua, livmorslimhinnen. Den har en mørk rød farge.
Den siden som vender mot barnet (den føtale) har en blank litt matt side på grunn av fostervannet som den er i kontakt med hele tiden.

Ved tvillinger kan det være to morkaker, alt ettersom når delingen har skjedd ved eneggete og alltid når det er toeggete.

Morkakens funksjoner kan kort summeres opp slik:

• Den står for en viktig hormonproduksjon
• Den transporterer og sørger for fosterets respirasjon (surstoff tilførsel)
• Den og sørger for fosterets tilføring av næringsstoffer
• Den transporter avfallstoffer fra fosteret
• Den er en barriere mot farlige stoffer inn til fosteret ( til en viss grad)

Infarkter i morkaken kan forekomme. De er som regel ikke farlige når det bare er noen få av dem. Blir det mange kan det være farlig for barnet fordi det hindrer utvekslingen mellom mor og barn.

Forkalkninger høres mer ille ut enn det er. Dette er hvite flekker som kan dekke morkaken i større eller mindre grad mot mors side. De blir som oftes tolket som et tegn på at man er til termin eller over hvis man har mye av det ved fødselen.

Navlesnoren
Springer ut omtrent midt på morkaken på fosterets side. Den kommer fra alle blodårene/villiene i lappene/kotelydonene og samles i to arterier og en vene som fører blodet til og fra babyen. Den er ved termin ca 50 centimeter lang, og 1-2 centimeter tykk. På grunn av trykket inne i arteriene er den snudd rundt seg selv, omtrent som en telefonledning. Etter fødselen, når pulseringen slutter blir den slapp og man kan tydelig se de tre årene. Årene er omgitt av en litt gele aktig sak, som beskytter dem, den såkalte "Wharton's jelly"
Navlesnoren kan være festet mot kanten av morkaken, da heter det at den er "marginalt festet". I noen få tilfeller er den bare festet i selve hinnene, og da heter det "velamentøst feste"

Fostervannssekken
Den består egentlig av to hinner, amnion og chorion. De vokser frem til ca uke 28, men etter dette utvider de seg ved at de strekker seg.
Chorion (årehinnen) ligger inntil livmorslimhinnen og er festet langs kanten til morkaken. Den er til termin ca 0,2 millimeter tykk.
Amnion (vannhinnen) er dannet fra fosterets celler. Den ligger innenfor chorion og ligger over morkaken og fester seg til navlesnoren. Den er lett gjennomsiktig og ganske seig og er ofte litt tykkere enn chorion.
Mellom disse to hinnene kan det faktisk befinne seg opptil 200 milliliter med væske. Det er derfor man kan tro at vannet har gått, når bare chorion har røket og ikke amnion hinnen også.

Fostervannet
Både mor og foster er med i produksjonen av fostervann. Den delen av amnion som ligger over morkaken produserer også fostervann. Frem til uke 11 er det bare mor som produserer dette, men så fort babyen begynner å tisse er dette også en viktig produksjonsfaktor.
Fostervann har en helt egen lukt, nærmest litt søtlig og emmen på en gang. Den er lett matt til gullig i fargen. Den består av 99% vann. Det er mineraler og salter og sukker og proteiner i fostervannet samt døde celler og avfallstoffer fra fosteret. Fosteret drikker kontinuerlig fostervann og renser det derved. Samtidig får det også trent opp nyrene og fordøyelses systemet slik at det er i orden når babyen fødes.
Hvis fosteret ikke kan svelge vil det utvikles for mye fostervann (polyhydramnion). Kan fosteret ikke tisse, vil det bli for lite fostervann (oligohydramnion)
Fostervannets funskjoner er

• å gi babyen beskyttelse mot farer utenfra. Det er et høyt trykk inni der og det gjør at plutselige støt mot magen ikke når så hardt frem til fosteret.
• det gir fosteret mulighet for bevegelse og opptrening av musklene. Man ser ved for tidlig vannavgang der mor må ligge en stund for at babyen skal bli moden nok til å fødes at de kan bli skadet fordi de ikke får beveget seg som de skal.
• fosteret trekker fostervann ned i lungene og trener opp lungemuskulaturen slik at den er parat til å puste luft når babyen kommer ut.
• det er med på å utvide livmorhulen slik at det er plass nok for fosteret til enhver tid