Det er desember 1997. Jeg har to måneder igjen til min andre fødsel, men minnene fra en vanskelig førstefødsel plager meg. Jeg er redd, og jeg gruer meg ved tanken på en eventuell reprise. Det eneste jeg vet er at denne gangen skal jeg ikke ta imot noen smertestillende midler! Jeg tror, eller vet, at verken jeg eller barnet mitt vil ha godt av det.
En dag ringer en av mine eldre søstre og forteller om en artikkel hun har lest om ”Fødsel uten smerte” eller Lamaze-metoden. Fødsel uten smerte? Jeg undrer meg litt, men leser artikkelen, og synes det passer bra med mine ønsker. Jeg bestemmer meg for å ringe til artikkelforfatteren, journalisten Magnhild.

Jeg blir oppfordret til å lese boka ”Fødsel uden smerte” av Pierre Vellay. Det viser seg at Vellay på en måte er Lamaze sin arvtaker innen feltet. Jeg leser gjennom boka en gang, syns det hele er litt høytsvevende, men sta som jeg er, leser jeg enda en gang. Der står også beretninger fra franske kvinner som har født etter metoden. Det er spennende lesning.

Og jeg begynner raskt med øvelsene i boka. De tar tjue minutter morgen og kveld. Det er avspenning og pusteøvelser. Det krever litt disiplin å få gjort, men etter hvert blir det en vane, og jeg har god hjelp i støttende telefonsamtaler med Magnhild, som har født etter metoden 3 ganger. Jeg får også høre at forfatteren av ”Barneboka” også har født etter metoden, men da hele 9 ganger. Det motiverer!

Og når fødselen nærmer seg oppdager jeg det vidunderlige: Jeg er ikke redd lenger, nei, det er snarere slik at jeg gleder meg! Det er en deilig erkjennelse. Og slik ble min andre fødsel:

Morgen 16/2 –98. Jeg har en lett, menslignende murring i ryggen. Jeg kjenner at jeg er spent, men jeg våger ikke helt å håpe på at det begynner å skje noe. Jeg har lette sammentrekninger/rier/veer, med ti og femten minutter imellom. Jeg begynner med pusteteknikken så fort jeg kjenner antydning til en sammentrekning, og dette går bra. For det meste bruker jeg ennå rolig pust, det er bare når jeg får en kraftigere sammentrekning at jeg får bruk for det hurtige åndedrettet.

Rundt klokken to samme dag ringer jeg til jordmora. Jeg er overrasket over hvor rolig jeg kjenner meg, rolig og litt oppglødd på samme tid- jeg gleder meg, rett og slett! Ennå er det ti minutter mellom sammentrekningene. I pausene husker jeg å slappe godt av i hele kroppen, og jeg har ingen smerter. Sykebilsjåføren ser litt rart på meg , og spør om jeg virkelig har ”veer”, og hvor ofte de kommer?

Så er vi framme på sykehuset. En mannlig utgave av jordmorstanden tar imot meg på fødeavdelingen. Han virker egentlig grei nok, men jeg har mest lyst til å feie han vekk bare fordi han er så uvitende om treninga mi, om Lamaze-metoden. Jeg kjenner at dette bare gjør meg enda mer bestemt på at denne gangen skal det bli min fødsel. Jeg kjenner meg utrolig sterk der jeg sitter i stresslessen hos jordmor Atle og får målt blodtrykket.

Jeg tar med meg mine femogsytti kilo og fire centimeters åpning og stiger ned i badekaret. Partneren min er med meg, det hjelper å ha han der, jeg føler meg trygg. Det er tre minutter mellom sammentrekningene. Jeg har utrolig god kontroll, for pustinga og avspenninga fungerer veldig godt.

Det er kveld. Klokken er rundt sju. Jordmor spør om jeg vil ha ”tatt” fostervannet. Jeg tenker litt på det, og avgjør at det er i orden. Det strømmer varmt vann nedover lårene mine. Sammentrekningene blir litt sterkere, men ikke mye. Jeg puster helt bevisst fortere på ”toppen”, for det er der det er lettest å miste kontrollen. Jeg har trent på avspenning og klarer uten problem å slappe godt av både mens sammentrekningene pågår og i pausene. Druesukker, eple og iskaldt vann gir også nye krefter til arbeidet mitt. For dette er et arbeid, det er hardt, men meningsfylt arbeid. Jeg puster dype, rolige åndedrag og kjenner meg sikker på at barnet mitt har det bra underveis på ferden til livet.

Jeg er mye oppe og går, men blir lei og går i badekaret igjen. Jordmor går til og fra, lytter til livet der inne. Jeg er utrolig konsentrert. Det føles som om jeg og den store magen min flyter alene rundt i et univers. Jeg ligger i varmt vann og kjenner på styrken min.

Så er det sju centimeters åpning, og den første trykketrangen melder seg- noe som er altfor tidlig! Jeg kjenner meg motløs en stund, for dette minner meg om min første fødsel, den vanskelige. Men så husker jeg med ett en teknikk jeg har lest om i treningsopplegget i Vellays bok! Det blir redningen. Jeg peser lik en hund i sommervarmen samtidig som jeg slapper fullstendig av i hele kroppen. Det som blir igjen av trykkingen, blir heldigvis bare et lite stønn. Vekselvis henger jeg i armene til partneren min, eller legger meg pladask ned i sakkosekken når sammentrekningene kommer. Jeg motstår trykketrangen! Det er helt utrolig.

Det er vaktskifte. Nå kommer jordmor H. og banker på. Hun blir stående i døråpningen en stund, før hun utbryter: ”- Jøss!” Dagen etter fortalte hun meg hvorfor: Hun var så imponert over fødselsarbeidet mitt.

Nå er det blitt ni centimeters åpning, og nok en gang dukker det opp noe som også hendte under min første fødsel. Det er ”en kant igjen”. Igjen blir jeg litt motløs, men jordmor sier at hun vil prøve å trykke bort kanten mens jeg sitter på en fødestol. Hun skyver varsomt inne i meg et par ganger. Jeg ser på klokka. Den er halv elleve. Jeg lener meg bakover i armene til partneren min. Da setter jordmor plutselig i at ”kanten” er borte.

Pressriene kommer med en gang! Jeg er en urkvinne, jeg brøler. Ikke av smerte, for det fornemmer jeg ikke, men jeg får åpenbart krefter av det. Energien flyter ut i hele kroppen min. Jeg legger haka på brystet, og tenker på å presse i retning skjeden. Jeg kjenner en voldsom utspiling, bare dette. Og jeg kjenner barnet bevege seg ut av meg, som et varmt sjødyr. Når hodet er på vei, puster jeg rask pust, jeg puster barnet ut. Og jeg kjenner barnet gli ut av meg…

Jeg utstøter enda et urkvinnebrøl og hun, min lille jente, sparker med bena når hun løftes forsiktig ut av meg, skriker. Jeg smiler og ler når jeg ser henne ligge der på magen min og pruste, varm, våt og litt blodig ennå. Hun ligger på magen min en liten stund og ser på meg med våte øyne, til det blir for kaldt for henne, og hun får seg et velfortjent bad. Jeg er så glad, så lykkelig, alt gikk så bra. Og jeg legger veslejenta mi til brystet. Hun suger, svelger råmelk…

En fantastisk fødsel er over. ”A hard days work” er over. For en fødsel er et stykke arbeid som du gjør for å hjelpe barnet ditt ut i livet. For meg var det viktig at mitt barns ankomst til livet skulle være fri for medikamenter, at jeg skulle være aktiv og bevege meg rundt for å få hjelp av tyngdekraften.

Under den første fødselen hadde jeg nemlig følt meg som en tilskuer til begivenheten. Jeg kunne ikke pusteteknikker, hadde ikke kunnskap om det som skjer med kroppen under åpningstiden og fødselen, og jeg var dertil redd. Da den for tidlige trykketrangen oppsto, klarte jeg ikke å la være å presse, noe som gjorde at barnet måtte komme til verden med hjelp av en sugekopp. Og hva kunne jeg den gang gjøre? Jeg var bedøvd og delvis sløv! Jeg følte slett ikke at det var jeg som hadde født dette barnet.

Men denne gangen ble ordet fødsel til virkelighet! Alt takket være Lamaze-metoden, som via grundig innføring i alt som skjer med kroppen under fødselsforløpet, avslapningsøvelser og pusteteknikker, gav meg opplevelsen av selv å ha født mitt barn!

Men var det smertefritt, kan du gjerne spørre deg? Vellays bok heter jo ”Fødsel uden smerte”. Vel, det blir faktisk mindre smerter hvis man konsentrerer seg om å la livmoren arbeide i fred, det vil si at man bruker pusteteknikker og avspenning, slik at livmoren gis de beste arbeidsbetingelser.

Jeg var så konsentert om pustingen at jeg faktisk ikke registerte smerte som noe annet enn noe som jeg hadde satt utenfor meg selv. Men selve utdrivningsperioden var helt smertefri, det garanterer jeg, selv om dette sikkert kan være individuelt.

Nå er nå dette med smerte eller ikke smerte ikke så viktig, mener jeg. Men det å føle at man mestrer et fødselsarbeid, at barnet mitt kommer til verden ved hjelp av meg, det føler jeg er viktig. Jeg er stolt over urkvinnen i meg, og jeg skulle ønske flere kvinner kunne finne sine urkvinner- og føde uten smertestillende, for barnets og deres egen skyld.

En stund etter denne utrolige fødselen får jeg vite om en dame i Oslo ved navn Judith Hagen Meadow, som viser seg å være den eneste i landet som driver som fødselspedagog og underviser i Lamaze-metoden. Jeg skriver til henne, og får et hyggelig brev tilbake.

Åtte år etterpå sitter jeg med voksende mage og leser brevet fra henne en gang til. Jeg ringer til Judith og en tid etterpå reiser jeg sammen med min mann til Oslo og deltar på et av hennes kurs, som hun kaller ”Aktiv fødsel”. Nå har jeg to måneder igjen til termin, og jeg er godt i gang med treningen til min andre fødsel etter Lamaze-metoden.