Et sjokk å få baby! Hva gjør jeg nå?
Uansett hvor godt man forbereder seg på å få barn, er det et sjokk likevel når man har fått det i armene sine. Det er helt utrolig at det går an. Før fødselen gleder man seg til å bli kvitt magen slik at man igjen kan komme seg frem igjen der det er trangt. For i niende måned hjelper det ikke å snu siden til.
Etter fødselen går virkeligheten opp for en. Tenk, barnet lever!! Og nå er det helt prisgitt meg! Det er helt vanlig at man i denne tiden er redd for at barnet skal dø.
Samtidig som man er helt fortumlet etter de intense smertene, skal man også bli kjent med det lille nurket.
Man er blitt foreldre, og det er en stor omstilling fra den ene dagen til den andre.
Man kan ikke tenne kjærligheten til babyen som en bryter. Man må gi seg selv tid. Det kreves mye energi til å tolke barnets behov den første tiden. Den første tanken er at det vil ha mat når det gråter. Og da er det riktig å legge barnet til brystet for det øker mors melkeproduksjon.
Etter hvert ser man at barnet gråter av andre grunner også. Det kan være at det er våt, kald, varm, trett, overstimulert, ensom eller andre ting. Gråt er måten den nyfødte kommuniserer på. Man må derfor prøve seg frem, for å finne ut hva som hjelper. Spedbarnet bruker gråt, kroppsbevegelser og mimikk som kommunikasjonsmiddel den første tiden. Når det er sultent, kan man se at det blir urolig, og gjør ivrige søkebevegelser. Når det er mett derimot, kan man se roligere bevegelser og små, raske innadvendte smil. Dette er begynnelsen på et fullt utviklet smil.
Selv om babyen har mange iboende reflekser, er det helt avhengig av sine foreldre. Hvorfor er det slik. Kalven reiser seg opp og går med en gang etter forløsningen. Mennesket bruker et år på det samme, og 15-20 år på å bli uavhengige av foreldrene.
Mennesket er et tenkende vesen. Vi er i stand til å radere ut verden his vi ønsker det. Vi bruker verdens ressurser til det vi vil. men for at vi skal bli en best mulig art, trenger vi god omsorg. Allerede når barnet er ett år, kan man se at det forstår mye. Det begynner da å kikke på foreldrenes reaksjon når det for eksempel kaster noe i golvet. Det begynner å forutse og sette seg i en annens sted. Men for å komme dit, trenger barnet at noen annen setter seg i dens sted, og er med en i å utforske omgivelsene.
Det beste man kan gjøre er egentlig å gi seg tid til å bli kjent med barnet sitt. Og det går ikke an å skjemme bort et nyfødt barn på omsorg og kjærlighet.
