”Valg mellom to onder”

Runa Heimstad er overlege ved Kvinneklinikken på St. Olavs Hospital og nettopp ferdig med sin doktorgradsstudie. Her har hun har latt 508 høygravide kvinner, en uke over termindato, trekke lodd om hvorvidt de skal sette fødselen i gang, eller vente til arvingen kommer av seg selv. Halvparten av kvinnene fikk satt i gang fødselen ved hjelp av medikamenter. Den andre halvparten fikk ingen kunstig igangsetting, men hyppige kontroller inntil to og en halv uke over termindatoen. – Vi vet at både naturlig venting og igangsetting gir dårligere utkomme enn hos de som føder til termin, sier Heimstad. - Å gå over tiden med et barn i magen innebærer økt hyppighet av misfarget fostervann, surstoffmangel hos barnet og økt risiko for død i mors mage eller i nyfødtperioden. Problemet er bare det at å sette i gang fødselen på kunstig vis i seg selv er en risikofaktor, og gir blant annet flere tilfeller av akutte keisersnitt, bruk av tang eller vakuum, og riene oppleves ofte som sterkere. Ved igangsetting fjerner man altså risikofaktorene som følger med å gå over tiden, men man innfører samtidig en ny risiko. Så da står valget på en måte mellom to onder – skal man la naturen ordne opp selv, eller bør man hjelpe kroppen i gang?

Greiest å la gravide velge selv?

Heimstad ville finne ut hvorvidt det kunne spores noen forskjeller i sykeligheten hos mor og barn i de to gruppene. Når det gjelder mor, viste tallene at det ikke var noen forskjell i antall keisersnitt. Blant de kvinnene som ble igangsatt, var det en litt høyere forekomst av styrtfødsler, altså fødsler under tre timer. Når det gjelder barna, så var det flere av barna i vente-gruppen som hadde litt lite fostervann rundt seg, men ellers var det ingen forskjeller. – I denne studien har vi kun fokusert på sykelighet hos mor og barn, og ikke dødelighet. Vi vet imidlertid fra tidligere studier at det er en ørliten reduksjon i risikoen for perinatal dødelighet blant de barna som ble satt i gang, men denne dødeligheten er veldig lav: Man må sette i gang 400-500 fødsler for å redde ett barn, og man vet jo heller ikke om det å sette i gang fødselen vil gi et bedre utkomme enn å vente.

Les mer om igangsetting av fødsel

Konklusjonen blir at det ikke er noen faglige grunner som taler veldig strekt for eller i mot den ene eller andre måten. - Men det er viktig å huske på at det å sette i gang en fødsel krever mye menneskelige resurser. En igangsatt fødsel er å anse som er risikofødsel, og det er nødvendig med mer overvåking, forklarer Heimstad. - Hvis vi her på St. Olavs Hospital skal sette i gang alle fødsler en uke over termin, vil det bety 14 igangsettinger i uken året rundt. Venter man to dager til, vil tallet være redusert til 10. Venter man enda to dager vil vi ha syv igangsettinger i uken. Og fordi det ikke er slik at man kan si at det blir farligere på dag fem eller dag ni eller dag 11, er det kanskje uhensiktsmessig bruk av ressurser å automatisk sette alle fødsler i gang på et så tidlig tidspunkt. Spørsmålet vil også avhenge av hvor i landet kvinnen bor. For gravide med lang og tungvindt reisevei til sykehuset er det kanskje mer praktisk å sette i gang fødselen enn for en som bor et par trikkeholdeplasser unna sykehuset. For å gå på overtid innebærer hyppige oppfølginger og kontroller.

Spurte damene

Og når det ikke er noen medisinske grunner til at man ved normale svangerskap bør velge det ene foran det andre, undersøkte Heimstad hva damene selv syntes. I Norge er det vanlig at første overtidskontroll legges to uker over termin. Kvinnene i Heimstads studie kom til kontroll i uke 41, en uke tidligere, og 95 prosent følte en ekstra trygghet ved dette. Hele 74 prosent fortalte at de ville fortrukket å bli satt i gang, enten fordi de var lei, slitne eller bekymret – eller rett og slett lei og slitne av masing og bekymringer fra familie og venner rundt en.

- Vi ringte også opp alle de gravide seks til åtte måneder etter fødselen. Over 90 prosent oppga at de kunne tenke seg å være med i en slik studie også ved en annen anledning. Blant de som var i igangsettingsgruppen var det 74 prosent som helst komme i samme gruppe ved en eventuell senere graviditet. Et interessant poeng er imidlertid at blant de som var i vente-gruppen, var det bare 38 prosent som oppga at de helst ville sorteres i samme gruppe, altså gruppen som ikke ble satt i gang.

- Neste skritt blir å undersøke undergrupper blant de kvinnene som har vært med. Det kan for eksempel hende at kvinner som ikke er helt modne for å føde, altså hvor kroppen ikke er helt klar for fødsel, vil ha større komplikasjoner ved igangsetting enn kvinner som for eksempel har en mer moden livmortapp. Det kan være at det vil være mulig å identifisere undergrupper som vil profittere på å sette i gang fødselen, og det kan også være undergrupper som vil profittere på å vente.

Vil du se et intervju med Runa Heistad kan du se det på Schrødingers katt