Året er nytt, og de første månedene har vært bra. Budsjettene er realistiske, men noe å strekke seg etter. Alle forutsetninger for å oppnå gode resultater er tilstede med et spennende marked som skal møtes og erobres av en ung og ambisiøs eiendomsmegler.

Så skjer det. Den unge, ambisiøse megler blir gravid. Sjefens store mareritt blir en realitet. Ambisjonene og målene virker fjernere, men med spreke, gravide kollegaer friskt i minne har megleren de beste intensjoner om i alle fall å fullføre det meste av året med gode resultater. I en fin blanding med tanker om det første barnet som ventes om ca 8 måneder, vurderes boligpriser, og budrunder håndteres. Den mye omtalte og forventede morgenkvalmen kommer, men med vesken optimistisk fylt med grønne epler, vann og kjerringråd fortsettes arbeidet. Først når kvalmen går over i oppkast melder frustrasjonen sin ankomst.

Skrekkscenarioet hvor megleren er på befaring hos kunde og fortvilet må spørre om å få besiktige toalettet en gang til, og kanskje til og med prøve det, dukker stadig opp på netthinnen. Med hodet mellom knærne må ambisjonene nedjusteres, og kollegaer og sjef må vise forståelse for at arbeidsmengden ikke lenger kan være den samme. Likevel fortsettes arbeidet.

Megleren må forholde seg til kvalmen, og blir etter hvert kjent med sine begrensninger. Oppkast blir en del av hverdagen, og hjemme-pc med spybøtte i umiddelbar nærhet sammen med hyppige stopp i bilen til og fra kunder gjør arbeidsdagen så utholdelig som det er mulig. Ikke sikkert forbipasserende langs veien har forståelse for den unge, gravide som bruker grøftekanten som oppkastrenne, men alt er i meglerens øyne bedre enn å la egne ambisjoner om gode resultater fare.

Forholdene legges greit til rette fra arbeidsgivers side, men meglerens stahet og egne ønsker om å fungere driver henne videre mot en grense som på et uunngåelig tidspunkt vil krysses. En eiendomsmegler lever av og for kunder, og ønsker å yte sitt beste. Hun er vant til å presse seg selv til det maksimale, og selv om dette nye og ukjente gir henne en dypere dimensjon i livet, er det ikke lett å gi slipp på den vante tankegangen.

Grensen passeres i det megleren besvimer på kjøkkenet hos en kunde. Midt i samtalen om tinglyste båtretter blir alt svart. Hverdagen er blitt for tøff, og jobben som megler må vike plass for jobben som fremtidig mamma. Prioriteringen blir klar, men ikke enkel. Aktivitetsnivået senkes, men fortsatt brenner håpet om å fungere i alle fall i halv stilling.

Toleransen fra kollegaer er stor, selv om forståelsen kanskje mangler. De respekterer i stor grad en roligere hverdag hvor andre må påta seg en større del av jobben. Eiendomsmegleren avfinner seg også med at inntektsnivået ikke er som det er for de som gjør jobben sin til det fulle. Det er surt å tenke på at reduksjonen i lønn også vil gjenspeile seg i lang tid fremover siden fødselspengegrunnlaget reduseres tilsvarende. Ulempen ved å jobbe på delvis provisjon er åpenbar. Selger man ikke som forventet, tjener man ikke som forventet. Prioriteringen blir imidlertid lettere etter hvert som tiden går, og megleren kjenner livet i magen utvikle seg.

De fire-fem første månedene er i hovedsak preget av kvalme og svimmelhet. Det gir seg gradvis, og igjen øker optimismen. Samtidig øker også problemene med å bevege seg smertefritt. Meglerens ambisjoner og visjoner er allerede nesten visket ut, så erkjennelsen om at jobben blir problematisk å utføre er ikke like vanskelig å svelge lenger. I et humoristisk forsøk på å få hverdagen til å fungere prøver den gravide med bekkenløsning å helst besiktige møblerte boliger der det er muligheter for å sette seg ned, og å slippe til på de oppdragene hvor det ikke er trapper.

Arbeidsgivers bidrag til å beholde megleren i jobb er å omorganisere slik at hun fra å være utegående, inntektsbringende selger, blir satt inne på kontoret for å gjøre mer forefallende arbeide. Den gravide må igjen se at siden salgene uteblir reduseres lønnsinntektene ytterligere.

Dagene går, men etter hvert som bekkenet blir mer kranglete blir det også vanskelig å fungere på et kontor. Sittestillingen er ikke optimal, og de bevegelsene som nødvendigvis må gjøres er langt fra behagelige. Selv om lønnsnivået er redusert, er det allikevel høyere enn hva arbeidsgiver har glede av å betale en som ikke bringer direkte inntekter til firmaet. Det beste for alle parter er at eiendomsmegleren midlertidig slutter i sitt arbeide.

Ambisjonene gikk gradvis i grus. De gode intensjonene ble for vanskelige å leve opp til. Megleren innså etter hvert at den viktige sysselsettingen i perioden som gravid var jobben med å bringe et nytt menneske til verden. Ingen ting i livet skal være viktigere enn det, og den gravide megleren fikk lære det den vanskelige veien. Fra å være eiendomsmegler med høye ambisjoner har dette året utviklet en fremtidig mor med minst like høye forventninger til gode resultater. Forskjellen på resultatene er at de ikke kan måles i kroner og øre, men i kvalitet og gode stunder.

Tiden vil vise om det er mulig å kombinere rollen som mor og megler, men viser det seg å bli vanskelig er det ikke noe spørsmål om hva som skal prioriteres.