Graviditet- et tabuemne eller allemannseie
Man skal ikke gå langt tilbake i tiden før graviditet var et ”ikke” tema, også her i Norge. Var man gravid, skulle det skjules, så langt råd var. Å snakke om graviditeten sin var i alle fall utelukket. Dette er tilfellet i mange kulturer i dag. Dersom graviditet skal være et tema må det i alle fall bli kvinner imellom. I andre kulturer igjen, er graviditet noe en er helt åpne om. Hele familien tar del i alt fra graviditetstest til fødsel. Som førstegangsgravid og sosionom på asylmottak var kunsten å velge min ”norske måte” samtidig som jeg ikke skulle støte noen unødig.

Da vi hadde fortalt familie og venner at jeg var gravid, kom tiden for å fortelle det på jobben. I en passende anledning da mange av kvinnene på mottaket var samlet på felleskjøkkenet fortalte jeg at jeg skulle ha barn. Det ble en blandet mottakelse, hvor noen tisket og hvisket, mens andre jublende hang seg rundt halsen min. Etter kort tid hadde alle kvinnene på mottaket fått rede på nyheten. Uansett hva kvinnene var vant til fra sin kultur, kom alle for å gratulere meg. Noen av mennene hadde også fått vite hva som var på ferde, men bare noen få torde å kommentere det før jeg hadde STOR mage.

Hva forteller vi til barna?
Det er i dages Norge mindre vanlig å fortelle at babyene kommer med storken. Barn er som regel ganske opplyste om hvordan ting fungerer. Store deler av min arbeidstid er jeg sammen med barn. Jeg oppfattet fort at det i de fleste kulturer som var representert på mottaket ikke var vanlig å snakke med barna om graviditet og familieforøkelse. Flere kvinner på mottaket var gravide. Jeg kom til å snakke med barna om at mammaen deres hadde en baby i magen, og at de snart skulle få en søster eller bror. Barna ble flaue. De sa at mammaen bare hadde fått stor mage fordi hun spiste så mye. Mammaene fortalte at barna visste at de var gravide, men at dette var ting en ikke snakket om. En sa at en skulle på sykehuset og hente en baby, selv om barna var så store at de skjønte hvordan det egentlig var.

I tiden rett før jeg skulle ut i svangerskapspermisjon var magen min blitt veldig stor,. Det syntes veldig godt utenpå når babyen sparket. En dag satt jeg å leste bok for en liten jente som satt på fanget mitt. Babyen sparket, noe jenta kjente. ”Oj!” sa hun, ”min mamma har også to hjerter!” Jeg sa ingenting om mammaen hennes, men fortalte at jeg ikke hadde to hjerter. Det var en baby i min mage.

En kone for meg?
Mange av beboerne på asylmottaket er vant med arrangerte ekteskap. Dersom de er kommet til Norge uten å være gift kan dette være et problem for dem. Den eneste måten å bli gift på, er arrangert ekteskap. Med minimalt sosialt nettverk må alle dører holdes åpne… Jeg fikk spørsmål som ”dersom du får en jente, kan hun da bli min kone?” og ”kanskje mine og dine barn kan gifte seg?”. dette tok jeg som en spøk og lo av dem. Da jeg skjønte at dette ble sagt i ramme alvor, var det tid for litt informasjon om hvordan slike ting gjøres i Norge.

Disse spørsmålene hører nok mer til unntaket enn til regelen, men er et artig eksempel på hvordan kulturforskjeller kan skape missforståelser!

Tenk om det blir en jente!
Ukene gikk, og magen min ble stor! Nå torde de fleste og komme med spørsmålene sine. ”Har du vært på ultralyd?” Mitt svar var at ja, det har jeg. Alt så bra ut, det var fantastisk å se det lille nurket sparke inne i magen min! ”Var det gutt eller jente?” Dette var noe vi valgte å ikke vite. Den spenningen ville vi ha. Dette var de fleste som spurte om forskrekket over. De lurte på om jeg ikke først som sist kunne få rede på om det var en gutt eller ikke. Hva om det skulle bli en jente?!

Mange steder i verden finnes ikke de velferdsordningene vi har i Norge. Ekteparet er rett og slett avhengige av å få en gutt for å ta vare på alderdommen sin. Jeg tror nok også det er dette som ligger bak at det er en større ære å få en gutt enn en jente. Dette er noe som er sterkt forankret i mange. Da jeg fortalte hvordan det er i Norge kunne de forstå at jeg ville bli like glad uansett om det ble gutt eller jente.

Pappa med på fødselen
For de fleste norske jenter er det en selvfølge at pappaen skal være med på fødselen. Jeg tenkte aldri på noe annet enn at min mann skulle bli med. Jeg snakket med en kvinne som skulle føde sitt femte barn. Mitt spørsmål var hvem som skulle passe de andre barna mens hun og mannen var på sykehuset og fødte. Til svar fikk jeg at pappaen ikke skulle være med på fødselen. ”Men det må da være noen av de andre kvinnene her på mottaket som kan passe barna dine slik at pappaen kan bli med?” ”Nei, pappaen vil ikke være med!” Jeg tenkte at dette må da være en dårlig pappa som ikke vil bli med på fødselen! På beste måte prøvde jeg å overtale kvinnen til å ta mannen med på fødselen, uten hell. Da jeg endelig hørte etter hva kvinnen sa, fikk jeg en annen opplevelse. Kvinnen ville ikke ha mannen med på sykehuset. En fødsel var et kvinneanliggende. Dette var noe hun ville gjøre uten forstyrrelser fra sin mann.

Da den omtalte kvinnen hadde født, pratet jeg med mannen hennes. Fremdeles hadde jeg ikke lagt fra meg mitt eget syn på hvordan ting rundt en fødsel skal være. ”Du skal vel på besøk til sykehuset du i dag?” Nei, det hadde han ikke tenkt seg. Han skjønte nok hvor overrasket jeg ble, for han forklarte straks hvorfor han ikke skulle besøke sin kone og nyfødte sønn. ”Min kone er sliten. Hun trenger å hvile nå!” Da jeg senere snakket med flere av kvinnene som hadde født var de enige om en ting. Man må da i det minste få fri fra mann og barn de få dagene vi er på sykehuset med den lille babyen. Vi trenger begge ro!

Andre kvinner er derimot vant til at hele familien skal delta på fødselen. Dette er en opplevelse som alle må få ta del i!

Respektere hverandre
Jeg har prøvd å belyse at vi er forskjellige. Hvordan vi vil ha ting beror mye på hvilken kultur vi hører til. Hva vi er vant til og hva andre rundt oss mener avgjør ofte hvordan vi selv vil ha det. Kanskje har vi noe å lære av hverandre? Det viktigste synes jeg er at vi respekterer hverandre, og at den enkelte må få bestemme hvordan ting rundt deres graviditet skal være.

Om skribenten
Jeg er en jente på 24 år som jobber som sosionom på asylmottak. For tiden (desember 2003) har jeg permisjon og nyter dagene med min 6 måneder gamle datter.