GRAVID OG MAT!
Jeg er gravid og ja forsatt i jobb, men ikke hvilken som helst jobb - kanskje den verste av alle når jeg tenker på alle kilone jeg kommer til å legge på meg av alle fristelsene! Jeg jobber som kjøkkensjef, kokk og noen ganger servitør. Jeg vet det er tungt arbeid jeg jobber med, mye springing og tunge løft, men også det pyskiske, med mange gjester og nå som julebord sesongen har begynt. Hva man ikke får høre om seg selv av gjester som blir kveldens casa nova, og kveldens tragiske idiot!
Av Katrine Davidsen
Bidrag til artikkelkonkurransen jobb og gravid 2003
Jeg står over grytene og kjenner nurket i magen, så slår det meg at kanskje denne gassoven ikke helt er bra, må få sjekket det i morgen sier jeg til meg selv, og lagrer det i topplokket sammen med alle bestillingene jeg har der for øyeblikket. Så ser jeg meg rundt og begynner å utforske kjøkkenet på en ny måte, er det mer her som kan skade spiren i magen? Varmen her inne kan vel ikke være bra? Hva med all dampen, man skal jo ikke ta badstu i svangerskapet og nå mangler jeg bare noen kvister så kan jeg sette meg på oppvaskbenken og slepp ut håret. Hmmm la oss se, er det noe mer? Alle disse tunge løftene, noen av disse kasserollene må vel veie et tonn, når de er full av mat - tenk om jeg mistet en og all den kokvarme maten rant over meg! Nei jeg kan ikke begynne på denne paranoide tankegangen nå, da kommer jeg meg ikke levende ut herifra!
Snart kommer kokken og jeg skal over i bartenderdisken, gleder meg litt for en gang skyld, med tanke på all det farlige her inne.
Så står jeg der og smiler mot gjestene som jeg vet jeg sikkert må være litt hard med mot slutten av kvelden, nesten så jeg kan se hvem det kommer til å bli også. Kvelden begynner rolig, med prat og sang, så kommer maten, akevittene og ølet på løpende bånd, de vet hvordan de vil ha det på slike julebord disse karene (og kvinnene er jo ikke så borte de eller) ! Da den femte akevitten har gått rundt bordet, kan du se hvordan det klør i hendene til enkelte som vil ha et ekstra ord med bartenderen og servitøren og ikke minst, se om de får avgang til en klaps på baken vår!
Jeg skal til å servere den 6 akevittene til den som har ropt høyest i kveld, og han ser på meg med glimt i øyet, da han ser på den lille magen min og spør: " så vesla, ser du har smakt på maten, så du kan jo si til kokken at du likte den like godt som meg", og stryker seg fornøyd på magen, mens han ler og tror han hadde fått med seg alle andre i laget. Heldigvis har jeg vært i dette yrket i så mange år nå at jeg kan svare for meg, og tok ham vel litt da jeg svarte slik: " ikke bare har jeg smakt på den, men også laget den, og ikke er dette fedme, men et lite barn, så jeg blir nok slank igjen når han kommer ut, men jeg lurer på hva din unskyldning er? " og stryker meg på magen. Så det ble vi andre som lo av ham og ikke av meg. Men selvom jeg vet han er full og dum, er jeg hormonell, og det går ikke lenge før jeg ber en av servitørene ta over mens jeg går på toalettet. Og så sitter jeg der, som så mange andre ganger i dette svangerskapet, gråter over idioter som ikke vet bedre og av alt annet - sausen som brente seg eller karamellpudingen som fløt utover serveringsfatet! Ja, jeg ER hormonell!
Maskaraen er tørket og bardisken det samme. Jeg går inn til kokken med en kopp kaffe, ååå, gud som jeg savner den, men søren og, jeg får bare halsbrann av det. Med ett kommer tankene tilbake om alt som kan skade meg her inne, men tross alt så er det bedre enn all røyk, skittkasting, springing med tallerken, bestikk, mat og drikke. Det er vel egentlig det samme om jeg er der ute eller her inne, borsett fra at her er det trygt mot slasker og ikke der ute.
Det går mot kvelden og gjestene begynner å bli rastløse, de skal videre inn i byen. Føttene mine verker og de ser ut som to stappa pølser i de svarte serveringsskoene mine, ser ikke helt lekkert ut heller i svart srtømpebukse og kort skjørt! Men pytt, pytt, jeg skal hjem til han som elsker meg som jeg er, og han kommer nok til å like det korte skjørte (en forandring fra joggebuksen).
Så i det jeg slenger over en skitten tallerken til oppvasken, og stryker meg over magen, sier jeg nesten litt hviskende, " ja, du er min gode unskyldning! "
Det er ikke en lett jobb for gravide jeg har, sene kvelder, lange vakter, tungt fysisk og en del psykisk, som man skal tåle. Jeg må bare forsette som før og svare for meg, ta mine ekstra pauser og blir det for ille kan jeg bytte om til de rolige vaktene.
Jeg heter Katrine Davidsen og er 24 år, jeg er gift og har nå to gutter, en på 3 år og en på 10 mnd. Vi har nettopp flyttet inn i et nytt 6 mans bolig som vi har byggd selv, og dette ligger på Sortland.
Jeg har jobbet i resturantbransjen siden jeg gikk ut av skolen og inn som lærling i 1996. Fra 1996 til 2003 har jeg vært lærling, tatt fagbrevet som kokk, så jobbet som kjøkkensjef, kokk, servitør, ferskvaresjef og så kjøkkensjef igjen.
