Det første prinsippet er blikkontakten med barnet. Det står helt sentralt. Dernest den voksnes rolle som ”turistguide” for barnet – ved å trekke oppmerksomheten dit man vil.

Det tredje Marte-Meo prinsippet er å skape dialog, hvor hver har sin tur til å uttrykke seg, med eller uten lyder og ord. Ros – eller positiv bekreftelse på ønsket adferd – er det fjerde prinsippet, og det femte er simpelthen å gi bekreftelse på at ”Jeg forstår deg”. Det sjette prinsippet er å skape følelsen av trygghet og positive følelser i kontakten med barna

Innledning
Jeg er sykepleier/cand.mag., jobber i videregående skole og har 4 barn. Den eldste er 16 år og den yngste er 1 år.

Da jeg jobbet i helsesøstertjenesten for noen år siden, kom jeg første gang i kontakt med Marte-Meo metoden, eller Orion som den også kalles. Det opprinnelige navnet var “Orion home training”, men jeg velger å benevne den som Marte-Meo metoden. Det er en metode for å styrke samspill mellom omsorgsgiver og barn.

Metoden ble utviklet i Nederland av Maria Aarts og hennes team i løpet av en 12-års periode. Metoden var først og fremst utviklet som en korttids intervensjon for å gi foreldre som hadde problemer med sine barn veiledning og rådgivning i deres eget hjem.

Metoden tar utgangspunkt i de kommunikasjons-sekvenser der samspillet mellom foreldre og barn fungerer bra. Ved hjelp av video-opptak gjøres foreldrene stadig mer bevisst overfor egen kommunikasjon. Metoden er ikke avgrenset i forhold til barns alder.

Vi som jobbet i helsesøsterstillinger, fikk tilbud om en kursrekke på 28 timer - fordelt over flere måneder. Grunnen til at kurset gikk over flere måneder, var at vi i mellomtiden skulle gjøre diverse eksperiment ved bruk av metoden. Vi skulle bruke prinsippene for god kommunikasjon, og vi skulle videofilme en rekke konsultasjoner hvor vi bevisst brukte prinsippene i Marte-Meo metoden. Dette krevde en del arbeid og forberedelser - også på grunn av at vi trengte foreldre med på lag før vi kunne filme noe som helst. I helsesøsterstilling er det viktig å hele tiden holde seg faglig oppdatert.

Jeg ble svært fascinert av denne måten å jobbe og kommunisere på. En ting er å høre om en kommunikasjonsmodell, en annen ting er å klare å praktisere de prinsippene som er sentrale i modellen.

Jeg ble opptatt av å finne ut om det fantes teoretiske holdepunkter som underbygger kommunikasjonsprinsippene i Marte-Meo metoden, og om det kunne være en aktuell metode for å bedre samspillet mellom omsorgsgiver og barn?

Marte-Meo metoden er en metode bygget opp om kommunikasjonsprinsipper. Metoden presiserer viktigheten av å styrke samhandlingen mellom barn og voksne. Det er naturens egen oppskrift på kommunikasjon metoden bygger på. Marte-Meo betyr “av egen kraft”. Det blir lagt vekt på at den voksne skal ha felles fokus med barnet, og skal følge opp det barnet er interessert i. Den voksne skal også sørge for at barnet får valgmuligheter.

Hovedprinsippene i metoden er allmenne. Det vil si at alle har en mulighet til å bli kjent med og lære å bruke prinsippene i vår dialog og samhandling med barn

Til orientering gjør jeg oppmerksom på at jeg bruker begrepene “foreldre” , “omsorgsgiver” og “omsorgspersoner” om hverandre men med samme betydning.

Kommunikasjon
Omsorgspersonen bør være klar i sine budskap slik at det ikke oppstår misforståelser eller unødvendige konflikter. Barna må føle at de blir tatt på alvor og oppleve samhandling mellom seg og omsorgspersonen. Hvis vi som omsorgspersoner skal kunne utvikle en trygg og tillitsfull kommunikasjon bør vi bli bevisst på vår egen rolle i samspillet med våre barn.

Når man kommuniserer med barn må man sørge for å tilpasse budskapene til barna. Man må ta hensyn til barnets ståsted, både i forhold til for eksempel alder og intellektuell utvikling. Barna trenger å etablere såvel den fysiske som den emosjonelle relasjonen med omsorgspersonene helt fra fødselen av. Her er kommunikasjon et viktig redskap. På det grunnlaget kan det blir lettere å takle den videre hverdagen, slik at barnet blir trygt og harmonisk

Kommunikasjonsprinsipper i Marte-Meo metoden
Sentrale prinsipper som kan være utgangspunkt for en god dialog og fin samhandling på alle læringsarenaer (Sandvik, 1994):

Prinsipp nr. 1: Øyekontakt
Etabler øyekontakt med barnet, og følg barnets initiativ. Rett oppmerksomheten mot barnet. Hvor har det sitt oppmerksomhetsfokus? Tar barnet initiativ til kontakt på noen måte? Med dette som utgangspunkt leder den voksne kommunikasjonen med barnet. Den voksne signaliserer til barnet at de har sin oppmerksomhet rettet mot det, dette gjøres på en positiv måte f. eks. ved å ha øyekontakt, smile eller gi verbal bekreftelse på at du ser barnets initiativ.

Blikkontakt er, som sagt, en meget vesentlig faktor i samspillet. Det er stor sannsynlighet for at barnet ser på mor når mor ser på barnet. Samtidig vil dette motvirke at mor ser vekk når barnet ser på henne. Samspillet er fininnstilt – begge parter veves inn i samspillet fastholdt av blikkontakten. Det øker sannsynligheten for at mors blikk og oppmerksomhet på barnet vedvarer når barnet ser på mor (Stern 1989, Røed Hansen 1991).

I all form for samspill og kommunikasjon blir det fokusert på viktigheten av en god kontakt mellom partene. I noen tilfeller er det ikke kontakt i det hele tatt mellom to parter.

Prinsipp nr. 2: "Turistguide"
Sett navn på og snakk på en aksepterende måte om det barnet opplever eller er opptatt av. En viktig støtte for barns utvikling og sosialisering er å få informasjon og kunnskap om seg selv, om andre og “om verden”. Sett ord på barnets og egne handlinger, tanker og følelser. Den voksne benevner med ord/navn det barnet ser på, og etterhvert vil barnet også følge den voksne når denne spør etter ting eller peker på ting.

Rye (1993) sier at “omsorgsgiverens rolle som formidler blir av og til sammenlignet med rollen som en turistguide, som henleder oppmerksomheten på visse deler av omgivelsene og viser og forklarer”. Av dette kan vi forstå det slik at det er ikke bare barnet som skal vise fokus, men det skal også omsorgspersonen, det skal være et samspill - en gjensidighet.

Prinsipp nr. 3: Hver sin tur
La kommunikasjonen få form av en dialog, hvor hver har sin tur til å uttrykke seg ikke-verbalt eller med lyder eller ord. Pass på at alle tar tur – alle som er til stede må få være med i samtalen og ikke bli satt utenfor.

Deretter må den voksne sørge for at samspillet blir dialogspreget. Barnet må få anledning til å komme til i dette samspillet, og for at det skal skje må den voksne sørge for pauser. Barnet vil da kommunisere med lyder, evt. ord og gester. Når så barnet stopper opp er det den voksne sin tur igjen (Sandvik 1994).

Cederblad (1980) snakker om turtaking i forbindelse med barns språkutvikling. Hun sier at samspillet og turtakingen foregår ved at en lager forskjellige lyder, tonefall, gester og ansiktsuttrykk. Barnet synes det er oppmuntrende og morsomt når den voksne imiterer barnets lyder og omvendt. Dette samspillet øker barnets initiativ til å fortsette og til å finne på nye lyder og gester etc. Dette er et samspill - en form for kommunikasjon som bekrefter barnets initiativ til kontakt. Det er et av fundamentene for et sosialt samspill. Det er viktig å ta pauser når barnet signaliserer dette med å ta blikket vekk eller lignende.

Mennesker som ikke får respons på sine forsøk på kommunikasjon kan risikere å gi opp ytterligere forsøk. I enkelte tilfeller risikerer en at barnet blir passivt og det kan oppstå et kontaktmessig “vakuum”, nedsatt interesse for kontakt og i sosiale sammenhenger økt passivitet (Rye 1993). Å få til en vellykket toveiskommunikasjon med barnet er svært viktig, og det er delvis derfor det er så viktig at foreldrene bruker mye tid på barnet. Den som lærer barnet best å “kjenne” er jo omsorgspersonene, og derfor er de best i stand til å å lære å tolke barnets signaler - både verbale og ikke-verbale. På den måten kan omsorgspersonene lettere finne ut hvordan de skal kunne tilfredsstille barnets behov eller finne løsninger på eventuelle problemer (Gordon 1980).

Prinsipp nr. 4: Ros / positiv bekreftelse
Reager på ønskelig atferd ved å imitere den, rose den eller kommentere den med en aksepterende stemme og holdning. Ved at en er oppmerksom og tar utgangspunkt i barnets initiativ eller oppmerksomhetsfokus, gir positiv bekreftelse, setter ord på interaksjonen og tar tur, kan en lede kommunikasjonen. Den voksne må ha oversikt og kontroll og finne positive alternativ. Dette forteller barnet hva det kan gjøre og ikke bare hva det ikke kan gjøre.

Den voksne har ansvar for å bekrefte barnets positive atferd og uttrykk. Bekreftelse kan foregå med ord og uttrykk, kroppspråk, tonefall. Ros er en meget viktig faktor hvis en skal bekrefte positiv atferd. Sandvik (1994) presiserer i sin bok at man ikke skal rose for enhver pris. Rosen må kunne knyttes opp mot bestemte handlinger/situasjoner og lignende, ellers vil den ikke ha den samme gode effekten. Får barnet konstruktiv ros og aksept vil dette kunne oppmuntre barnet til å fortsette med den positive aktiviteten eller til å ta nye initiativ. Hvis barnet tar initiativ til å ville prøve å for eksempel kle på seg selv, bør omsorgsgiver mest mulig gi anledning til det. Hvis den voksne ikke gir barnet denne muligheten vil barnet kunne tape interessen for å utvikle denne ferdigheten. Dessuten er en påkledningssituasjon en fin måte til å skape en god samspillsituasjon. Hvis den voksne bruker tid til å prøve å sette seg inn i barnets situasjon og prøver å følge dets initiativ, vil en kunne unngå en mengde frustrasjon. Lomholt (1979) nevner noen eksempler i boken sin som går på dette med å forstå barnet i forhold til alderen. Det er en kjent sak at 1-1 1/5-års gamle barn elsker å kaste ting på gulvet. Hvis ikke da den voksne skjønner at barnet ikke gjør dette for å irritere eller rote, men som en lek, vil det kunne skape konflikter i samspillet (Lomholt 1979).

Prinsipp nr. 5: "Jeg forstår!"
Bekreft ved reaksjoner at det barnet har villet kommunisere, er oppfattet og forstått.
Dette gir trygghet og forutsigbarhet. Barnet må få forståelse for at budskapet er
oppfattet og forstått. Vi må sørge for at barnet får lyst til å fortsette å meddele seg
eller gå videre i handlingsrekkefølgen. Hvis den voksne er seg bevisst på å bekrefte
overfor barnet at den følger barnet og aksepterer barnets positive handlinger, vil
barnet føle den gode atmosfæren i samspillet. Den voksne skal ta tak i barnets
oppmerksomhet og spille opp mot barnets egne handlinger (Sandvik 1994, Rye
1993). Det er viktig å gi en tydelig respons til barnet på den atferden man ønsker å
stimulere (Mjeldheim 1993). Å bekrefte overfor barnet at signalene deres er hørt og
forstått er Alfa og Omega.

Prinsipp nr. 6: God atmosfære
Hjelp til med å skape en så god følelsesmessig atmosfære som mulig, slik at også glede og positive følelser kan formidles (Rye 1993, s. 69 og 70, Øvrelid og
Hjelmbrekke 1999, http://www.ks-ekne.no/Fagartikler/a-marte-meo.html).
Bastiansen (1994) nevner “Den dialogpedagogiske modell” i sin bok “Barndom og profesjonell omsorg”. Nevnte modell understreker dette med at i samspillet mellom barn og voksen må barnet bli møtt med respekt og forståelse.

Den som ser meg liker meg. Jeg er OK

Barna trenger mye oppmerksomhet fra omsorgsgiverne – de trenger anerkjennelse og oppmuntring for å klare livets utfordringer. Goleman (1997) beskriver to eksempler i sin bok:

“La oss tenke oss at et to måneder gammelt barn våkner klokken tre om natten og begynner å gråte. Moren kommer inn, og i den neste halvtimen dier barnet fornøyd i sin mors armer mens moren ser kjærlig på henne og sier til henne at hun er glad for å se henne, selv midt på natten. Babyen synker ned søvnens rike, tilfreds i sin mors kjærlighet. La oss tenke oss et annet to måneder gammelt barn som også våkner I de små timer og gråter. Det møtes i stedet av en mor som er anspent og irritabelt, fordi hun falt i søvn bare èn time tidligere etter å ha kranglet med mannen sin. Barnet begynner å bli urolig med det samme moren tar det brått opp og sier: “Ti still! Jeg orker ikke èn ting til. Sett i gang og bli ferdig!” Mens barnet dier, stirrer moren stivt foran seg uten å se på det og tenker tilbake på krangelen med barnets far. Hun blir selv mer og mer opphisset jo mer hun tenker på det. Barnet føler at hun er anspent, det begynner å vri seg, blir stivt og slutter å suge. “Var det alt du ville ha?” sier moren. “Vel, da får du ikke mer.” Hun legger barnet ned i sengen like brått, skynder seg ut og lar det faller i søvn igjen, aldeles utkjaset” (Goleman 1997, s. 214 og 215).

“Denne grundlæggende følelse af tillid og tryghed, som den amerikanske psykoanalytiker Erik Erikson kalder “basic trust”, er sikkert det værdifuldeste af alt, hvad en mor kan give sit barn” (Lomholt 1979, s. 13)

Tid til samvær med barna
I dagens travle samfunn, hvor ofte begge foreldrene jobber, er det spesielt viktig at flere foreldre blir mer bevisst på sin egen prioritering av tid sammen med barna og hvordan kommunikasjonen foregår. Hva gjør en når en er sammen med barna?

“Er far sammen med Petter når pappa fordyper seg i avisa mens Petter leker rundt beina?” (Bø 1993, s. 66)

La barnet få delta i hverdagslige gjøremål og da spesielt dette med å være tilstede med barnet når det eventuelt hjelper til med rydding av leker. Dette gjelder både i lek og andre aktivitieter hvor det kan ligge til rette for et godt samspill mellom omsorgsperson og barn. Lomholt skriver at mange foreldre er forbausende uvitende om hvor mye en kan forlange av barn i bestemte aldre med tanke på tålmodighet til å holde på med det samme over lengre tid. Hvis den voksne skal kunne observere sitt eget barn må det være sammen med det og ta de signalene som barnet sender. En mor beklaget seg over barnet sitt: “Jeg finner frem tegnesaker og malesaker til barnet mitt, men tror du hun orker å sitte med det mer enn et kvarter? Da begynner hun å grise med fargene og søle rundt omkring”. Hvis denne moren hadde hatt litt innsikt om barns utvikling eller brukt mer tid sammen med barnet, ville hun skjønt at det er ganske naturlig at et tre år gammelt barn etter et kvarter-tyve minutter vil finne på nye ting. Det er ikke manglende konsentrasjon hos barnet det handler om. Moren kunne fjernet malesakene når hun så at det hele munnet ut i uønsket atferd og foreslått nye ting - eller funnet frem andre leker og vært avventende og sett hva barnet ønsket (Lomholt 1979).

Egne erfaringer med Marte-Meo metoden
Dette med øyekontakt er noe av det første vi etablerer med de små. Foreldrene opplever øyekontakt fra starten av, og når barnet kommer på 6-ukers kontroll er øyekontakten noe av det helsesøster tester ut. Blikkontakt er en vesentlig del av kommunikasjonen og samspillet med de små, og vi la stor vekt på det da vi pratet med foreldrene til barnet på helsestasjonen. For å kunne få barnets oppmerksomhet var det viktig å få øyekontakt. Det var ikke alltid like lett å få øyekontakt med barnet, men hvis en da la vekt på barnets fokus ble det ganske raskt en endring.

Mine forsøk ble gjort med barn som var fra 10 måneder og opp til 2 år. Det barnet som var 10 måneder var ganske aktivt på helsestasjonen, og moren hadde til tider problemer med å få blikkontakt med barnet. Etter å ha pratet en del om viktigheten av å følge opp det barnet var opptatt av fikk moren med egne øyne sett at det virket. Barnet krabbet rundt på gulvet da moren ropte på det for å vise det en leke. Barnet kikket opp på moren, så på leken for deretter å krabbe videre mot en annen leke. Moren prøvde igjen å få barnet til å komme bort for å ta den leken hun hadde i hånden. Barnet “svarte” denne gangen også med å “overse” mor. Det var da hun gikk inn for å følge barnets initiativ, og hun pekte bort på den leken barnet var på vei mot og sa; “er det toget du vil leke med da?”. “Det fine røde toget?”. Da stoppet barnet litt opp og så på moren. Moren så mot det røde toget og pekte mens hun gjentok det hun hadde sagt. Barnet stoppet straks opp og så på moren og deretter på det røde toget - for så å se på moren igjen. “Jammen var det et fint tog”, sier moren, hvorpå barnet smiler over hele ansiktet og henter toget som det gir til moren. Den kontakten som der oppsto mellom mor og barn måtte oppleves, det er vanskelig å gjengi. Men, den episoden gav et utmerket bilde av viktigheten av å være opptatt av det samme som barnet. Etter denne episoden hadde moren oppmerksomheten til barnet en lang stund, og de hadde en flott relasjon til hverandre.

I ovennevnte situasjon fikk også barnet aksept på at det var viktig det det var opptatt av. De satte navn på og snakket om det fine røde toget (se sentrale prinsipper).

Angående det tredje punktet som omhandler dialog vil jeg ta fram et annet eksempel. Da var det et barn på 16 måneder som var innom helsestasjonen for å få en poliovaksine. Det var faren som fulgte barnet. Også i denne situasjonen hadde jeg snakket om Marte-Meo prinsippene på forhånd. Barnet kunne si mamma og pappa, samt en del andre enkle ord. Plutselig begynner barnet å prate en masse usammenhengende ord og pekte mot døren. Faren reagerer straks, og spør hva det er som er bak døren. Barnet fortsetter å prate og da går faren bort til døren og åpner den. De har blikkontakt kontinuerlig, og faren sier at barnet må vise hva som er så spennende. Barnet drar faren med seg ut på lekerommet og peker på en liten hest. “Ja, se der er det en liten hest”, sier faren. Barnet svarer noe uforståelig, men smiler aksepterende til faren. “Er den fin”?, spør faren. Da nikket barnet og smilte enda mer før det gikk bort og klappet hesten. “Skal jeg også klappe den?”, spør faren. Da nikket barnet og dro faren med seg bort til hesten. Selv om ingen av oss forsto mye av det barnet sa, ble det tydelig et flott samspill mellom far og barn her. Det som skjer videre er at barnet løper bort til en bærebag og begynner å ta ut klærne som ligger der. Faren går straks bort til barnet og sier bestemt; “nei, de klærne må ligge der”. Barnet enser ikke faren og tar et klesplagg til ut av bagen. Da sier faren igjen at barnet ikke har lov mens han peker på bagen og sier at barnet skal legge klærne på plass igjen. Barnet ser på far som har streng nyve i pannen. Da legger barnet klærne tilbake, mens det sier “nei, nei”, til seg selv. Faren nikker smilende og roser barnet for at det legger klærne på plass igjen. Barnet smiler og går videre til neste utfordring - med far på slep. I dette eksempelet ser vi at også punkt 4 og 5, angående sentrale prinsipper, er dekket.

Ettertanke vedrørende egne erfaringer
For å bruke denne metoden har jeg tidligere nevnt at det krever en videreutdanning. Vårt kurs på helsestasjonen kan ikke ses på som en tilstrekkelig videreutdanning, men vi ble meget bevisst på bruken av prinsippene og vi lærte å formidle dem videre til foreldrene/omsorgspersonene. Det at vi videofilmet i nevnte tilfeller var i forbindelse med kurset, og det var ikke lett å finne familier som kunne tenke seg å være med på dette. Det hadde vi full forståelse for, for man kommer mennesker inn på livet på en helt annen måte enn ved en vanlig samtale. Det krever en god del mot fra omsorgspersonene å gå med på å bli analysert på denne måten. Noen av de forespurte var direkte redd for hvilke konsekvenser det ville få for dem, og noen var redd for at vi var ute etter å finne feil med dem, i tillegg til at flere uttrykte prestasjonsangst. Vi hadde full forståelse for dette, men etter nøye innføring i prinsippene - og ved at vi forklarte at vi hadde like stor prestasjonsangst som dem - fikk vi jo familier med på eksperimentene.

Oppsummering og konklusjon
Gjennom litteraturstudier fant jeg fort ut at det fantes mange holdepunkter som underbygger prinsippet om utviklingsstøttende kommunikasjon i Marte-Meo metoden. På grunnlag av den litteraturen jeg har lest, sammen med de erfaringene jeg har gjort meg, vil jeg definitivt svare ja på spørsmålene jeg stilte meg selv innledningsvis. Marte-Meo metoden handler om gjensidig samspill mellom omsorgsperson og barn hvor begge har felles fokus. I de første leveårene kommuniserer omsorgsperson og barn med blikk, gester, lyder etc. Barnet tar initiativ og omsorgsgiver “svarer” med smil, språk og gester. Jeg har fått et bredere perspektiv på hva utviklingsstøttende kommunikasjon innebærer. Jeg har selv fått to barn til etter at jeg ble kjent med Marte-Meo metoden, og jeg har hele tiden prøvd å handle etter ovennevnte prinsipper. Jeg vet at det har noe for seg.