Jeg er en kvinne på 35 år som har en sønn på 6 år med min første mann og er 21 uker på vei med barn nummer to med min andre mann. Dette er forsåvidt vanlig i dag og ikke belagt med særlig skamfølelse.

Noe som jeg imidlertid opplever som en stor skam er at jeg i min ungdom fikk utført to provoserte aborter. Den første som 18-åring, den andre fire år senere. Da jeg fikk utført den første aborten måtte jeg "føde" pga at det var tvillinger og svangerskapet var kommet over 12-ukers-grensen. Jeg fikk den gangen meget god behandling på sykehuset, også fordi jeg var der i fire døgn. Jordmor tok seg tid til å snakke med meg. Vi snakket blant annet om hvordan jeg skulle forholde meg til dette ved senere forhold. Hun anbefalte meg om å ikke fortelle det til senere kjærester fordi jeg ikke kunne forvente at de skulle forstå. Jeg valgte å gjøre som hun anbefalte, noe som jeg fortsatt mener er rett. Han som var kjæresten min den gangen fikk aldri vite at jeg hadde vært gravid.

Da jeg fem år senere ble gravid for andre gang fikk jeg utført abort fordi barnefaren på tretti år absolutt ikke ville ha barnet. Han fikk nesten nervøst sammenbrudd, måtte få beroligende tabletter, ble sykmeldt og la et veldig sterkt press på meg. Vi var hos lege sammen. Jeg lot meg overtale, men skammer meg veldig over at jeg dermed satt som 23-åring med to provoserte aborter bak meg. Forholdet vårt ble naturligvis over, men vi har valgt å fortsette som venner. Nå er det femten år siden, vi er fortsatt venner og har bevart denne opplevelsen som vår hemmelighet.

Da jeg så ble gravid med min sønn oppgav jeg de to abortene da jeg var hos lege, og de ble således påført graviditets-journalen. Denne voktet jeg som en løvinne for at mannen min ikke skulle se den. Jeg hadde ikke fortalt noe om min skam.

Da tiden kom for ultralyd-undersøkelse var mannen min med på sykehuset. Da vi snakker med legen før undersøkelsen spør hun rett ut om det stemmer at jeg har hatt to provoserte aborter tidligere. Jeg måtte skamfull innrømme det, uten å tørre å se min mann inn i øynene. Ultralyd-undersøkelsen ble en stor opplevelse, men at min hemmelighet ble avslørt av legen la en kraftig demper på det. Intimiteten og fortroligheten var borte. Dessuten kom det inn en stemning i forholdet vårt som ikke var bra. Han følte sikkert at han ikke kjente meg siden jeg ikke engang hadde fortalt noe såpass alvorlig. Jeg snek meg unna den fullstendige sannheten ved å si at det sikkert var fordi det var tvillinger at det var notert som to spontanaborter og fortalte knapt om aborten jeg hadde som syttenåring. Dermed ville jeg ikke ha noe mer snakk om det. Skjemaet mitt ble fortsatt voktet på. Fødselen kom uten noe mer snakk om aborter. Etter noen år ble vi skilt.

Nå er jeg gift og gravid igjen. Surrehode. Gravid med fire forskjellige menn! Snakk om utsvevende liv! Du skjønner kanskje at jeg fortsatt føler at dette er skamfullt. Jeg mener fortsatt at det er riktig å holde dette for meg selv. Det er ikke mange som forstår hvordan en kan stille seg slik, og hvorfor man velger abort. Kan godt hende at min mann hadde forstått det, men jeg tror det ikke. Dessuten vil jeg ikke at han skal vite. Derfor går jeg nok en gang og vokter mitt graviditetsskjema som en løvinne. Jeg spurte legen min om han måtte føre det opp, og det sa han ja til. Du kan tro jeg grudde meg til første ultralydundersøkelse! Jeg kunne ikke nekte mannen min å bli med, men jeg var fryktelig nervøs. Imidlertid spurte ikke gynekologen om å få skjemaet mitt. Ikke spurte han om tidligere aborter heller. Jeg pustet derfor lettet ut og hadde en herlig opplevelse. Dette var da jeg var 12 uker på vei. Da jeg var 20 uker på vei hadde jeg med meg både mannen min og sønnen min på 8 år. Da kom imidlertid spørsmålet med begge mine tilstede: "Hvilke svangerskap er dette?" Jeg løy og svarte at det var det andre. Dette svaret ble akseptert og notert på hans skjema. Jeg fikk senere min fastlege til å rette på skjemaet, sånn at det stemmer overens med svangerskapsjournal.

Innrømmer at jeg gruer meg til neste ultralyd og til fødsel pga at jeg er redd helsepersonell skal nevne tidligere svangerskap. Merkelig i grunnen, for jeg er veldig åpen og utadvent på så mange andre måter. Burde bare kunne fortelle det til mannen min og bli ferdig med det. På dette området er imidlertid selvtilliten på et lavmål, og jeg skammer meg.

Det var min historie, men jeg kan vel langt fra være alene? Det blir jo utført ganske mange provoserte aborter i året her i landet, og jeg vil tro at det er flere enn meg som ikke forteller noe om det til senere partnere og som føler skam knyttet til det.

Burde ikke helsepersonell som har med gravide kvinner å gjøre være obs på dette? Selv om vi har med mannen vår så kan det hende vi ikke ønsker å gi ham full innsikt i vår helsehistorikk eller helsetilstand. Kanskje burde legen/jordmoren/gynekologen rutinemessig "jage" mannen ut før hun tar opp slike spørsmål? Hva skjer for eksempel med kvinner som blir slått og hvor mannen blir med på alle konsultasjoner? Det kan være mange grunner til at kvinnen bør få hjelperen på tomannshånd. Det at vi har med mannen vår er vel ikke i full bredde å frita dere for taushetsplikten?

Et annet spørsmål jeg har er: Er det nødvendig å oppføre provoserte aborter i det hele tatt når du har levendefødte barn senere? Hvilken betydning for mitt svangerskap i dag har det at jeg for 21 og 15 år siden fikk utført provoserte aborter?

En tredje ting: Kunne det være mulig å fokusere litt på kvinner som har fått utført provoserte aborter og skammen som følger med dem. Hvilke konsekvenser har det for oss, eventuelle seinvirkninger. Kan legge til for egen del at jeg under dette svangerskapet stadig våkner i skrekk og tror jeg aborterer fordi det kjennes ut som når mine døde foster "ploppet ut" under første abort, og så viser det seg bare at det kommer litt luft fra skjeden. Dette tør jeg ikke fortelle noen, derfor vedvarer det, vil jeg tro. En annen seinvirkning er selvsagt selve skamfølelsen og de hemninger de gir meg. Er det vanlig at kvinner som har tatt abort får problemer m/skyldfølelse og skam under senere "ønskede" svangerskap?

Skulle ønske dere kunne diskutere dette temaet siden dere på Gullsmokken representerer flere yrkesgrupper som er i kontakt med gravide og den vordende far. Kan dere gjøre noe for å nå ut til andre helsearbeidere og be dem være obs på dette?

Nå har jeg tatt et viktig skritt for min del i hvert fall, ved å tørre å sette ord på mitt problem.