Jeg hadde følt meg litt sliten og uvel innimellom, men tidligere tester hadde vært negative. Men den dagen, da VISSTE jeg før jeg tok testen.

Samboer og jeg ble overlykkelige. Dette er vårt første barn, og vi trodde at en graviditet er en dans på roser, hihi. Vi valgte å si ifra til familien samme dag, vi ville alle skulle dele gleden med oss. Vi tenkte også at om noe trist skulle skje, ville vi at hele familien skulle dele med oss også. Alle ble kjempe glade, og vi levde litt i en boble de første dagene. Herregud så spennende!

Formen min var grei den første uken etter vi hadde funnet det ut. Men etterhvert begynte jeg å bli skikkelig dårlig. Jeg kastet ikke opp, men jeg kunne bare ligge helt stille, for da holdt kvalmen seg noenlunde i sjakk. Jeg klarte såvidt å få i meg mat. Jeg ble kvalm av mat lukt, av såpe, av røyklukt, av parfyme (måtte be samboer droppe deo lukten....), av tanken på mat, av å bevege meg, av ALT! Jeg klarte såvidt å ligge på sofaen. Orket ingenting. Samboer stakkar, måtte på jobb, komme hjem å lage middag, rydde huset, ta seg av alt. Det eneste jeg gjorde var å slepe meg opp fra soverom i 1 etasje til sofa i stua i 2 etasje. Samboer gikk på jobb rundt 6-7 om morgenen, og kom ikke hjem før rundt 16-17. I mellomtiden her, var det flere dager jeg ikke klarte slepe meg ut på kjøkkenet for å lage meg mat. Så da endte det med at jeg bare lå på sofaen, spiste tørre kjeks og drakk vann. Lagde jeg noe mat, lot jeg alt bare stå på benken til samboer kom hjem, for jeg orket ikke stå lenge nok til å rydde det vekk igjen. Etterhvert fikk jeg en plastikk hagestol inn i dusjen, slik at jeg i alle fall klarte å ta meg en dusj. Imidlertid kunne ikke denne vare mer enn ca 2 minutter, for ellers hadde jeg lært meg at jeg kom til å ende på gulvet.... Min mor og samboer delte på ettermiddagene hjemme hos meg, slik at jeg ikke var for lenge alene. De kom hjem og lagde mat, jeg spiste ingenting omtrent, ryddet og vasket. Huset sto på halv tolv.

Jeg har aldri vært gravid før, og visste ikke noe særlig om smerter og plager osv i et svangerskap. Jeg begynte å ane at dette ikke var som det burde være. Jeg forsøkte kikke litt på nettet ang kvalmen. Jeg fant et par sider om Hyperemesis Gravidarum. Der sto det at i sjeldne tilfeller kan en kvinne bli så kvalm og kaste opp, at hun må inn på sykehus for å få intravenøst. Men det var bare hvis hun til slutt ikke klarte svelge sitt eget spytt. Jeg trodde at jeg var langt unna dette. Jeg hadde store smerter ved noen anledninger, og skjønte rett og slett ikke at dette skulle være riktig? Siden jeg ikke kastet opp enda, tenkte jeg at det skulle være sånn her. At det er vanlig å være så dårlig. Jeg fikk vondt i hjertet mitt av å føle meg slik. Jeg følte at min kropp ikke klarte å være gravid, at jeg rett og slett ikke taklet dette. Det var svært vondt for meg, i tillegg til all den fysiske smerten. Smertegrensen min ble strukket til det uendelige. Men jeg trodde det var normalt. På dette tidspunktet begynte familien min å lure på om dette var helt vanlig. Jeg kastet fortsatt ikke opp, så jeg holdt motet oppe og forsøkte å tenke at ”det er bare en periode”. I tillegg hadde aldri noen i min familie vært så dårlig, og min søster var også ”normalt” kvalm i sitt svangerskap ett år tidligere. Derfor satt det sterkt i meg at jeg ikke skulle være svak, men at jeg måtte holde ut. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor kroppen min ikke taklet dette.

Første svangerskapskontroll, samboer var med. Dette var den 7 februar, og legen kom frem til termin 14 september 2003, altså var jeg allerede 9 uker på vei! Det var svært spennende. Vi forsøkte å høre hjertelyd, men det var for tidlig. Det var greit, for jeg visste jo at alt var bra med babyen, for jeg var jo så utrolig kvalm! Jeg fortalte legen at jeg er så grusomt kvalm. Det var et helvete å komme seg til legen også. Jeg gråt flere ganger, for jeg hadde bare så utrolig vondt. Legen mente at dette er helt normalt.... Hva skulle jeg tro? Jeg følte meg som en hypokonder. Jeg veide meg og hadde nå gått ned noen kilo. Dette er jo vanlig i begynnelsen av svangerskapet. Etter en kjøretur fra ”helvete” kom jeg meg i alle fall hjem igjen. På dette punktet var lykkefølelsen overtatt av dårlig samvittighet og vonde følelser. Det at jeg ikke klarte glede meg over barnet i magen, det var bare grusomt. Jeg tenkte med meg selv at jeg jo gledet meg, men samtidig hadde jeg rett og slett lyst til å hoppe utfor verandaen her, for jeg taklet ikke dette. Jeg brukte times vis på å tenke og være lei meg for at jeg følte meg som et svakt og dårlig menneske, som ikke klarte denne enkle oppgaven; å lage et barn.

Den samme dagen, altså fredag 7 februar, skulle vi forsøke å gå på kino. Det var en fin film som jeg hadde gledet meg voldsomt til. (Jeg husker imidlertid ikke noe av filmen den dag i dag) Vi skulle kjøre en halv times tid, det er kanskje unødvendig å si at denne turen var grusom. Men jeg var svært bestemt på at jeg måtte komme meg litt ut. Legen hadde jo sagt at jeg hadde normale plager, så jeg forsto ikke hvorfor ikke jeg kunne få lov til å kose meg litt sammen med kjæresten min. Det hadde jo ikke akkurat vært flust opp av kvalitetstid sammen de siste ukene nå! Vi reiste og skulle spise og kose oss før filmen. Jeg husker jeg bestilte biff og bakt potet. Jeg elsker bakt potet. Jeg var jo bare helt utsultet, hadde ikke spist på uker nå. Med maten kom det peppersaus. Jeg minnes jeg spiste litt, og syntes det var svært godt. Etter ca 4 minutter, kjente jeg at jeg måtte på badet. Det svimlet for øynene, jeg husker jeg dyttet vekk en ung jente på min vei frem til toalettet. Jeg husker jeg tenkte noen stygg ord, og at jeg håper for all del at toalettet var ledig... Jeg rakk akkurat frem, og alt kom opp. Jeg brakk meg som aldri før. Det var helt grusomt, og jeg trodde jeg aldri skulle bli ferdig. Jeg gråt nok noen bitre tårer her gitt. Heldigvis rakk jeg inn på toalettet i tide, uffamei. Vi gikk på kino faktisk denne kvelden. Jeg var fast bestemt på at dette skulle jeg klare ja. Utrolig nok gikk filmen greit, jeg måtte ikke løpe ut. Men jeg savnet sofaen noe helt grusomt. Turen hjem husker jeg ikke. Jeg var trøtt og utslitt, og ville bare hjem.

Så ble det helg, og jeg begynte å kaste opp, uavbrutt. Jeg hadde bøtter og spann overalt, ved seng og ved sofa. Samboer kunne ikke gjøre annet enn å trøste meg. Det endte med at jeg låste meg inne på do, alene, og bare gråt. Mine bitre tårer. Jeg stengte alle ute, til og med samboer. Han var veldig trist og lei seg, og ville så gjerne støtte meg. Men jeg var så dum, og ville bare være alene. Ingen skulle få se meg slik, nei! Jeg som alltid er så tøff til vanlig. Jeg vet ikke hva jeg tenkte med. Jeg hadde det bare vondt. Jeg var så sliten inni meg og utenpå, grå i ansiktet, og helt tørr i huden. Jeg var bekymret for babyen i magen, og lurte på om dette skulle gå bra. Det var vonde dager. Ingen klarte trenge inn til meg, jeg bare lå å dormet og var sløvet. Mandagen gikk, på et vis, og tirsdagen også. Nå hadde jeg ikke beholdt mat eller vann siden fredagen. På dette tidspunktet hadde jeg vært nødt til å si det til vennene mine, da de stadig ikke skjønte hvorfor jeg sa nei til ting. Hvis jeg i det hele tatt tok telefonen når de ringte. Ingen kunne forstå hvordan jeg hadde det. Jeg vet ikke hva som var verst, smertene og plagene og den grusomme plagen, eller den følelsen av å ikke strekke til; ”jeg duger ikke til å være gravid, hvordan skal jeg klare å være mor?”. Jeg gråt og gråt, men prøvde å skjule det. Det begynte å bli slitsomt for familie og samboer nå, de visste ikke hva godt de kunne gjøre for meg. Samtidig fikk jeg så vondt og dårlig samvittighet når de måtte gjøre alt for meg. Og da mener jeg ALT. Jeg lå hele døgnet. Jeg tenkte bare på meg selv.

Helgen gikk, og jeg hadde ikke beholdt vått eller tørt siden fredag. Mandagen kom, og jeg ringte stort sett både samboer og mamma, de var jo på jobben. Jeg ringte og gråt, men ingen kunne jo hjelpe meg! Etter litt overtalelse, fikk samboer tvunget meg en tur til legevakten. Jeg mener dette var mandag kveld, den 10 februar. Jeg kastet opp hele dagen, hele bilturen, hadde lært meg å ta med meg pose uansett hvor jeg beveget meg nå. Så klart måtte vi vente en halv time eller time, på de harde grusomme stolene på venterommet. Jeg tror sykesøsteren skjønte jeg var dårlig, hun sa hele tiden at ”snart er det din tur!”. Endelig kom jeg meg inn til legen. Jeg var på gråten. Jeg hadde lest at man kanskje kunne få noen kvalme stillende midler. Det var håpet mitt nå. Han kikket på meg, klemte på magefettet mitt, og sa at ”dette er ikke noe unormalt”. Han ba meg spise tørre kjeks, drikke vann, drikke te, spise tørre kjeks på senga før jeg står opp, drikke ingefær te, og alle de dumme kjerringrådene som finnes. Jeg sa at jeg hadde prøvd dem alle, til og med Seaband hadde jeg prøvd, disse armbåndene som visstnok skal presse på et punkt på armen for å fjerne kvalme. Ingenting funket for meg. Han sa ta jeg skulle tygge fersk ingefær. Jeg spurte han om han i det hele tatt hadde smakt fersk ingefær? Noe sterkere enn det skal du lete lenge etter sa jeg. Men han mente det var greia da. Fersk ingefær, og tida til hjelp. Han lo av meg der jeg satt, bleik og tufsete, svett og fett hår, fortvilet uttrykk og med disse dumme armbåndene på håndleddene. ”Dette går nok bra skal du se, lille pike” sa han. Og vi måtte dra like tomhendt hjem igjen. Jeg kastet opp i bilen hjem igjen. Jeg skreik til samboer at han måtte stoppe. Jeg husket den forferdelige følelsen, jeg følte meg så svak og nedverdiget, og flau for at samboer skulle se meg slik. Han måtte jo bare tro at jeg var verdens svakeste! Alle andre gravide kvinner har taklet dette bedre enn meg! Jeg kastet opp og brakk meg. Jeg hadde jo ikke spist noe, så det var jo bare galle som kom opp. Jeg gråt og gråt, og samboer fikk stoppet den dumme bilen i en rundkjøring. Jeg fikk kommet meg ut, og sto å brakk meg i veikanten. Alle bilene som kjørte forbi glante som bare det. Samboer hadde lært at han ikke skulle blande seg når jeg kastet opp stakkar, så han bare satt i bilen. Han hadde sikkert forferdelig vondt av meg. Jeg fikk vasket meg litt i den skitne snøen i veikanten, og vi klarte mirakuløst å komme oss hjem uten flere stopp.

Tirsdagen gikk, på samme vis. Samboer på jobb, en eller annen kom innom meg på ettermiddagen og var der sammen med meg. Jeg lå jo bare der. Jeg visste at i morgen, onsdag den 12 februar skulle vi på privat ultralyd. Dette hadde vi bestilt ett par uker i forveien, for at jeg skulle kunne få se babyen vår, kanskje dette kunne hjelpe meg til å se litt lysere på dagene? Onsdagen kom, det var jo bare grusomt å kjøre, humpete vei, jeg trodde jeg skulle dø. Rett og slett. Endelig kom vi frem, og jeg satt å brakk meg 4-5 ganger på venterommet før vi kom forsinket inn. Legen spurte hvordan formen var. Jeg sa jeg hadde lyst til dø tror jeg. Han bare smilte og sa at det er helt normalt. ”Kvalme og oppkast er en del av svangerskapet vet du”. I tillegg sa han at det kanskje var tvillinger der inne, siden jeg var så innmari dårlig. Ultralyden viste en perfekt liten baby, som på dette tidspunktet var ca 3 cm lang. Men helt perfekt. Dessverre ble ikke denne opplevelsen like stor som jeg hadde ønsket meg. Jeg ville heller være hjemme enn der, og hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke klarte være verdens lykkeligste ”mamma-to-be” der og da. Straks vi kom ut fra legen, kastet jeg opp. Denne gangen var det rett og slett grønn galle som kom opp. Det var det verste jeg hadde opplevd. Samboer fikk loset meg hjem, og inn på sofaen. På dette tidspunktet var jeg helt utkjørt. Han dro på jobb igjen, og jeg ble alene hjemme. Klokken var vel rundt 12 på formiddagen nå. Jeg skjønte at nå går det ikke mer. Noe er galt, det skal slettes ikke være slik?! 3 forskjellige leger har den siste uken sagt til meg at alt er bra, at det er slik det skal være. Men hvorfor følte jeg meg så innmari syk da? Jeg ringte min mor på jobb. Og jeg brøt sammen. Jeg gråt som et lite barn, og sa at jeg ikke orket mer nå. Hun skjønte at noe måtte gjøres. Hun ba meg ringe legevakten. Jeg tok kontakt med legevakten, de åpnet ikke før kl 15. Da ringte jeg til det lokale legesenteret her. Min fastlege er i en annen by, det er hun jeg bruker som svangerskapslege, da jeg har hatt henne i 5-6 år. Det lokale legesenteret bad meg ringe henne, selvfølgelig. Jeg forklarte at jeg nylig har flyttet hit ut, og at jeg er rimelig sikker på at hun ikke kan gjøre så mye for meg, hun er 5 mil unna. Men joda, de sto på sitt. Jeg var på gråten, og sa at jeg er alene hjemme, har verken bil eller førerkort, og at de måtte sende noen for å hente meg nå. Jeg sa at jeg er gravid, og at jeg ikke klarer bevege meg. ”Jeg tror jeg må på sykehuset”, sa jeg. ”Du må vente til den lokale legevakten her åpner”, sa hun da. ”De åpner kl 15”, sa jeg, ”jeg kan ikke vente så lenge, det er jo to timer til!” Hun skjønte ikke at jeg ikke kunne klare å vente 2 timer... Etter masse om og men, satt hun meg over til ”hovedlegevakten” i byen her, som ligger rett ved sykehuset. ”Det er de som sender ut ambulanser” sa hun. Jeg satt å ventet jeg da. Der var de like behjelpelige.... De kunne ikke sende ut noen nei, jeg måtte nok pent vente til kl 15 ja, eller ”stikke opp på ditt lokale legesenter”.... Jeg begynte å gråte, og sa at; ”jeg klarer jo ikke gå!” Hun satt meg tilbake til det lokale legesenteret her..... Jeg gråt enda mer nå. Nå hadde jeg holdt på å styre i en halv time snart. ”Ok da, du kan komme opp hit, vi får skvise deg inn her da” sa legesekretæren. ”Jeg vil ikke sitte der å vente i en time eller to” sa jeg, ”og jeg klarer faktisk ikke komme meg dit. Jeg kan jo ikke kjøre!”. ”Du får ta taxi da”, sa hun. Jeg gav opp. Jeg slang på røret. Nå var jeg helt på bånn. Ringte mamma igjen, og hun ble helt ute av seg. Hun fikk antageligvis ikke med seg halvparten av det jeg sa, innimellom hikstingen min. ” Vent litt nå”, sa hun. ”Jeg skal ringe de, så ringer jeg deg opp igjen. Vær klar for at en sykebil kommer å henter deg”.
Det tok nøyaktig 3 minutter det, før hun ringte igjen. ”De kommer å henter deg innen en halv time nå, prøv å få pakket ned noen ting, du skal på sykehuset”. Da gråt jeg igjen, av glede! Min søster kom innom meg nå, og hun pakket ned noen ting for meg. Jeg fikk på meg sko, og bare lå å ventet på hjelpen. Endelig kom de, og de kjørte meg først opp til det lokale legekontoret, som jeg hadde kranglet med i timesvis samme dag. Legen kom inn i ambulansen (det var jo ikke noe vits i å ta meg ut) og kjente på meg. ”Du er helt uttørret” sa han. ”Jeg vet” sa jeg da. ”Du vet at du nå kommer til å bli lagt inn på sykehuset?” spurte han, ”ja, herregud, det er jo det jeg VIL!” sa jeg da. Så kjørte vi. Jeg husker ikke mye av den dagen. Jeg kom inn på sykehuset, og etter en times tid ble jeg undersøkt igjen. Ny ultralyd, fortsatt en sprell levende liten baby inne i magen ja. Jeg fikk et rom etterhvert, flere poser med saltvann og sukkervann og gud vet hva. Jeg fikk endelig slappet av. Endelig fikk jeg hjelp, og jeg husker jeg følte meg lettet. Enda hadde jeg ikke forstått at jeg var veldig syk. Jeg trodde jeg bare var vanlig kvalm, men at jeg altså ikke var så sterk som jeg trodde. Legen kom når alle resultater fra prøver var ferdig. ”Hvorfor har du ikke kommet før?” spurte han. Jeg orket ikke forklare ham alt sammen. Hadde jeg gjort det, hadde han antageligvis fått sjokk. Prøvene viste max på en del verdier, som tilsa at jeg var begynt å tære på kroppen sine reserver, noe som ikke er bra. Alt var bra med babyen, den får alltid i seg nok sa legen. Han sa at jeg skulle slappe av nå, og at det er et godt tegn for babyen når mor er så dårlig i svangerskapet. Han mente det var et godt tegn på at jeg ikke kom til å abortere blant annet.

Familien min og samboer kom på besøk om kvelden. Da klarte jeg å spise en hel brødskive! Jippi! Jeg hadde jo ikke spist denne mengden mat på leeenge.... Det beste var at jeg beholdt maten! Jeg fikk kvalmestillende midler, og de så ut til å fungere.

Jeg ble liggende der i 6 dager. Jeg hadde dårlig samvittighet i begynnelsen, jeg følte at jeg ikke skulle være der. At jeg ikke vær syk nok. Det var syke mennesker rundt meg overalt, så jeg følte meg litt dum. Følte at jeg tok plassen fra noen andre. Helt til legen kom på visitt den 2 eller 3 dagen, og sa at; ”Denne sykdommen du nå har fått, heter Hyperemesis Gravidarum. Det betyr Ekstrem Svangerskapskvalme, og er en ganske sjelden sykdom. Den er ikke farlig for barnet ditt, og heller ikke for deg, nå når du har kommet hit og får hjelp. Men uten behandling, vil det være uholdbart for deg.” Jeg holdt på å rulle ut av sengen, ble glad faktisk. Glad for at noen satte ord på denne lidelsen, slik at jeg ikke følte meg som en hypokonder lenger. Nå visste jeg at jeg var syk, og at det ikke er normalt å ha det så vondt. Jeg forsto etter flere ukers plager, at jeg hadde holdt ut lenge, altfor lenge. At jeg allikevel har en kropp og en sjel som takler å være gravid, og bære frem et barn.

Jeg var nå i uke 10. Legene mente at kvalmen antagelig ville gi seg i løpet av de neste to tre ukene. Vanligvis i alle fall. Det var et godt tegn at jeg beholdt maten og at jeg var sulten. De oppfordret meg til å spise alt jeg fikk lyst på, for at jeg skulle få i meg næring. Etter 6 dager på sykehuset, ble jeg skrevet ut tirsdag den 18 februar. Det var veldig rart. Jeg grudde meg forferdelig til å være alene hjemme om dagen når samboeren min var på jobben. Samtidig var jeg passe lei av sykehusmaten ;-) Det gikk utrolig bra hjemme, jeg hadde fått med meg ”kvalmepillene” som jeg kalte de, hjem. De kunne jeg ta hvis jeg følte meg dårlig igjen. Det er gledelig for meg å vite at jeg ikke trengte å ta så mange av de hjemme. Fortsatt hadde jeg pose i bilen og bøtter overalt hjemme. Men etterhvert kunne jeg ta de bort. Jeg begynte å komme meg, det var så godt.

Torsdag 27 februar var vi på 2 svangerskapskontroll, denne gangen første gang hos jordmor. Nå var jeg 11 uker og 6 dager på vei. Jeg var innimellom kvalm, men gikk mot bedring nå. Hun fant hjertelyden til knøttet vårt, det var bare herlig. Samboeren min fikk tårer i øynene da han hørte den. Jeg også. Det var bare fantastisk. Og så så raskt hjertet slo!

Etterpå har vi hatt ultralyd, og den viste ”mest sannsynlig” ei lita jente. Vår lille prinsesse! Kommer det en liten prins, er det helt greit det også. Det viktigste er at barnet er friskt og har det godt. Vi har gått igjennom så mye vanskeligheter allerede vi 3, at ingenting kan døyve gleden vår over å ha hverandre nå. Vi gleder oss veldig veldig mye til vår lille skatt kommer, vi kan nesten ikke vente til september! En perfekt liten baby, og vi har laget den! Det første barnet er nok alltid svært spesielt, og vårt første barn er den beste gaven vi kunne fått!

I dag er jeg 28 uker og 5 dager. Formen har vært både opp og ned, og jeg har tidvis klart å glemme hvor dårlig jeg var. Alle sier alltid at man glemmer smerten. Men på en måte vil jeg ikke glemme det. Jeg vil ikke glemme at jeg var sterk og alt det jeg gikk igjennom. Jeg har forstått at jeg var veldig syk, og at det ikke er normalt. Dessverre så ikke legene at jeg var så syk som jeg var, men det er ikke min feil. Det vil neppe skje igjen. Hvis vi får flere barn, vil jeg straks ”stå på krava” hvis jeg kjenner igjen symptomene. Jeg vil ikke bare ”jatte” med dem, og tro at alt er bare bra. Jeg er heldig som har en god familie og kjæreste som var til uvurderlig støtte for meg. Jeg håper at ingen andre går igjennom dette. Det å være så dårlig uten at noen sier til deg at det er en sykdom, det er sårt og vondt. Jeg er kjempe glad for at jeg har klart meg så bra, og at jeg ikke gav opp. Jeg kunne ha vært ganske langt nede i dag tror jeg, hvis det hadde fortsatt og jeg ikke hadde satt foten ned. Det er jo ikke alle som har et slikt støtte apparat rundt seg, og som fort kan falle ned i et hull hvis de opplever dette. Jeg håper min historie kan hjelpe andre, og at den kan oppfordre andre til å søke hjelp, og ikke bare gi etter. Du kjenner kroppen din best, det er ikke nødvendig å gå så lenge som jeg gjorde, uten hjelp.

Lykke til alle andre gravide!
Gratulerer med livet inne i dere!

Klem fra Helene