Den eldste av dem hadde mistet en sønn 20 år tidligere. Den andre bare et snaut år tidligere, og hun var nå gravid med nr to. Med termin på nesten samme dag som med den første. Hun som hadde mistet sønnen visste ikke hvor han var begravd og om han var begravd i det hele tatt. På den tiden var det ikke vanlig at et dødfødt barn var noe liv. Mor og far fikk sjeldent se babyen etter fødselen, og noen begravelse eller minnestund var helt uaktuelt. Disse barna var på en måte ikke-eksisterende. Det var noe av det tøffeste for denne kvinnen å bære, sammen med sorgen over å ha mistet et barn med en fremtid. Mellom disse to dødfødslene lå det nesten 20 år. Den yngre kvinnen hadde en grav å gå til, i det minste. Hun kunne også i større grad snakke med slekt og venner om det som hadde skjedd og om hvordan hun hadde det. Den eldre kvinnen fortalte at hun hadde funnet trøst i å gå til en ganske ny minnelund som var laget for dødfødte barn. De finnes stadig flere steder i landet.

Et taust fellesskap
Men fortsatt er ikke dette en helt akseptert sorg blant folk. De fleste vil oppleve at folk rundt dem har mistet babyer, men det er ikke noe man får vite om før man selv forteller ens egen historie. Det kan virke som om det er en "magisk knapp" å trykke på, og det er mange som har et stort prate behov rundt en slik opplevelse. Jeg måtte gå på jordmor skolen for å lære at dette var en stor og viktig sorg i ganske mange menneskers liv. Å kjenne på egen og andres sorg er ikke noe de aller fleste av oss gjør frivillig, men det er ikke mindre viktig for det!

Viktig å prate
Jeg tror at det er ekstremt viktig å få pratet om hele opplevelsen. For de aller fleste ned i de minste detaljene. For de aller fleste er det også godt å ha et bilde å se på. Det synliggjør sorgen både for en selv og for de som er rundt en. Mange fødeavdelinger lager også nå få fot og hånd avtrykk av den lille babyen, som man kan ramme inn og ha fremme. Det kan også være med på å gjøre det lettere for familie og venner å spørre om hvordan det går, og om hvordan man har det. For det som er så vanskelig med denne sorgen er at den på en måte er så usynlig. Det er ingen andre enn kanskje bare mamma som har kjent den lille sparke og snu seg inni magen. Det er noen ganger pappa også, men veldig sjeldent er det andre rundt som har blitt kjent med dette lille individet før det døde. Det blir liksom to vanskeligheter av det. Det ene er at det er vanskelig å være trist over noen som ingen andre har kjent, har man lov til det? Og det går faktisk også samme veien for de rundt, går det an å spørre om noen som man ikke har kjent? Selvfølgelig gjør det det, men det er uvant.

En annen del av denne sorgen er det livet som man allerede hadde sett for seg. De aller fleste av oss legger raskt planer og drømmer om den lille som ligger inni magen. Man prøver å finne et navn og man ser for seg en fremtid. Dette er også noe som blir borte, og det kan være fryktelig vanskelig å takle.

Søk hjelp og støtte
Det finnes ingen riktig måte å gjøre tingene på. Man må selv finne ut av det. Det er dessverre mange som opplever at venner ikke orker å høre på, og som mister dem på toppen av det hele. Her tror jeg at sorggrupper og støttegrupper som Foreningen vi som har et barn for lite har mye for seg. Her kan man tømme seg uten å behøve å ta hensyn, for de som er der har opplevd akkurat det samme som deg og har det i stor grad likt som deg. Jeg har vært med på en slik sorggruppe som jordmor, og det var sterkt og flott å se hvordan man støttet hverandre og delte av erfaringer og sorg. Da denne gruppen hadde holdt på et halvt års tid var det flere som ville opp på barsel og på føden for å se hvordan det var og være der igjen. Vi fikk til og med låne en baby fra en av de som nettopp hadde født. Det var et viktig steg å gå, for det var definitivt begynnelsen på fortsettelsen. Jeg var nok ikke den eneste som gråt da.

Sorgrupper og foreningen "Vi som har et barn for lite" er tiltak som er med å sette ord på en forbudt sorg. Og de er veldig viktige. De aller fleste fødestedene har nå tilbud om sorggrupper for de som mister. Det som er bra med disse er at man møter folk som har det på samme vis som en selv. Foreldreforeningen for plutselig Spedbarnsdød og Foreningen for prematurdøde og dødfødte barn er tilsvarende foreninger. Foreningene er ikke alltid representert over hele landet, men en av dem burde finnes i nærheten av der du bor. Det er bare å ta kontakt og høre med dem.

Det er lov å være trist
Det er etter min mening også viktig å ikke sette grenser for når man skal ha lov til å være trist. Både når det gjelder hvor langt man hadde kommet i graviditeten og for hvor lenge etterpå at man skal kunne være trist. Det er helt individuelt og slik skal det også være. Man er ikke trist hele tiden, men plutselig er det små ting som minner en på den lille babyen eller barnet som man skulle ha hatt i armene. Det kan være venninner som har født rundt den tida hvor man selv ventet. Det kan være navn som ens egen døde baby fikk, årstider, høytider, musikk eller lukter. Når disse minnene dukker opp, da kommer også sorgen, og det er normalt at den kan komme mange år senere. Normalt tar det ca ett år å komme seg over den verste sorgen. Går man og er fryktelig trist og liksom ikke kommer videre etter dette kan det kanskje være lurt å søke profesjonell hjelp hos psykolog eller psykiater eller andre som er profesjonelle på vår psyke.

Individuelle tidsperpspektiver
De fleste sier at det første året er det verste. Og den eventuelt første graviditeten etterpå. Noen lager barn igjen ganske raskt, og ender opp med termin nesten samtidig, bare ett år etter. Det kan være en tøff påkjenning å gå to så parallelle løp, men for noen er det det eneste riktige. For andre kan det være godt å vente med en ny graviditet til man har kommet over den verste sorgen. Her er det forskjellige teorier ute og går blant helsepersonell. Jeg tror egentlig at det bare er en selv som vet best. Viktig er det også å være klar over at det er kun i helt ekstreme tilfeller at man selv er årsak til at babyen dør. I mange tilfeller finner man ingen årsak, selv om det rutinemessig blir tatt en del prøver av både mor og barn.

En enslig sorg
Det som er noe av det sterkeste i denne situasjonen, er at dette er barn som man selv har kjent, mor og far, men ingen andre, for den har jo vært inni magen. Mor har kjent sparkene og som oftest far også, litt avhengig av hvor langt man er kommet i graviditeten. Men det har jo ingen andre rundt en. Det er ingen andre som har kjent dette barnet egentlig, heller ikke dets personlighet. Ingen som visste hvem det var. Derfor blir denne sorgen så vanskelig å dele med de som er rundt. Det er en sorg som man har like stort behov for å dele som andre sorger, men det er det ikke alle som forstår like godt. Derfor tror jeg det er viktig at slekt og nære venner kan komme og få se babyen, selv om den er død. Da blir det så mye mer reelt for alle og man har en helt konkret nydelig liten skapning å prate om, ikke bare et bilde eller et indre bilde. I tillegg til at de aller fleste har en egen sorg, så må de faktisk også "presse" den litt på omgivelsene, og det kan være ekstremt tøft for de aller fleste. Det kan også være mange rare kommentarer å få, det eneste rådet jeg kan gi der er: lukk ørene og gå din vei og tenk som så at de vet ikke bedre stakkars. Sorg er et av tabuene i vårt samfunn, og det å miste en baby er desverre et av de aller største tabuene.

Permisjonrettigheter
”Hvis barnet er dødfødt, har moren rett til 6 ukers fødselspenger etter fødselen. Dersom barnet dør i stønadsperioden, ytes det fødselspenger i inntil 6 uker av den gjenværende stønadsperioden.” Ytterligere informasjon finnes på Barne og Familiedepartementes sider.
Man har i dag også et "tilbud" som heter aktiv sykemelding. Det kan være godt for noen å benytte seg av dette. Her bestemmer du selv hvor mye du orker å gå på jobben. Arbeidsgiveren din får kompensasjon for deg, slik at det alltid er en som er der, slik at arbeidsplassen din ikke blir affisert av at du kommer og går. Det er legen din som innvilger en slik sykemelding og den kan vare inntil ett år.