Jeg var "en av dem"....

Det var iallfal slik jeg følte det da jeg ble gravid og måtte møte min egen fortid i døren... Som lita ble jeg utsatt for ganske så brutale seksuelle overgrep og har slitt mye med mitt forhold til kroppen og seksualiteten min i ettertid. Min kjære samboer har måttet tåle mye... En ganske så fin januar dag kjøpte jeg en graviditets-test og krysset alle fingre for at den var negativ..Hadde ntp begynt å studere og visste at om jeg var gravid, hadde jeg et enormt press på meg for å komme inn på skolen til høsten igjen for å ha rett på fødselsstipend mens jeg hadde permisjon..Å dessuten, jeg taklet vel ikke å gå gravid.?? Jeg med min stygge, rare kropp? Hvordan skulle jeg takle alle undersøkelsene som fulgte et svangerskap, og ikke minst en fødsel?? Pga min fortid hadde jeg skrekk for alt og alle som kom i nærheten av å berøre kroppen min..Utenom min samboer da, utrolig nok...Vel, husker at sola skinte gjennom badevinduet og jeg hadde ikke fått på meg buksa skikkelig engang før jeg så de to blå strekene på testen. PANIKK!!!!! Hvordan skulle dette gå?? Abort var utelukket ettersom jeg er veldig imot det. Men tanken slo meg. Huff... Min kjære ble veldig glad og det smittet fort over på meg, prøvde å skyve tanken på fødselen og undersøkelser bort..Men tre mnd på vei måtte jeg dra meg selv til lege, ikke minst for å få bekreftet at jeg var gravid i det hele tatt:-) Joda, gravid var jeg, hørte tilogmed den lilles hjerte, den beste lyden jeg noengang har hørt.. Jeg fikk et helt annet syn på dette etterpå, jeg hadde faktisk et lite barn inni der..En liten baby som helt sikkert ville være søt, for babyer var da søte??...Selv om den kom fra meg tenkte jeg med min altfor ødelagte selvtillit.. En liten venn som ville kalle meg mamma etterhvert! For en lykke! Men det er alltid en hake... Jeg kom ingen vei utenom å føde dette barnet ut på vanlig måte, for ut måtte han jo tilslutt! Mnd etter satt jeg igjen på legekontoret og skulle inn til vanlig sjekk..da jeg plukket opp et ukeblad og satte meg til å bla i det..Der sto en artikkel om ei som var redd for å føde pga at hun hadde opplevd seksuelle overgrep..Det var jo akkurat som meg! Jeg leste interessert videre at hun ble rådet til å prate med sin egen lege eller jordmor om dette..Aldri i verden tenkte jeg! Leste videre nedover om diverse tiltak som ofte ble brukt til hjelp under slike omstendigheter, bla keisersnitt, psykolog(noe som jeg allerede hadde), epidural(totalt sprøyteangst!), omvisning på fødeavd..osv.. Da jeg hadde lest ferdig, satt jeg igjen med følelsen av at jeg var "en av dem", en som trengte litt ekstra omsorg under svangerskapet, en som hadde opplevd noe helt forferdelig..Jeg ville være alt annet enn "en av dem" , for første gang i mitt liv ville jeg være normal, føde normalt, samtidig som jeg kjente angsten kom krypende oppover ryggen.. Jeg sa ingenting til legen den dagen, for all del, dette skulle jeg klare alene,s om alle andre ting jeg hadde klart! Jeg fikk etterhvert bestilt meg time hos en jordmor, et helt utrolig godt menneske. Det lyste godhet av ansiktet hennes! Følte meg helt ivaretatt på alle områder hos henne. Da hun 6 uker før terminen spurte meg om fødsel og tanker rundt dette, ble jeg helt slått ut! Gikk hjem å var kjempelei for at det var så lite tid igjen, kunne gått med den lille i magen for bestandig jeg! Jeg fikk plutselig helt panikk! Jeg måtte vist virkelig gjennom dette! Det begynte å bli vondt å gå rundt å tenke på dette helt alene, samboeren min visste ikke at jeg slet så grusomt, jeg ville jo være normal!! (for enhver pris ja..) Så neste time hos jordmor, buste jeg ut med det! Jeg turde virkelig det!! Hun ble jo helt satt ut stakkar, men ble også litt lei seg på mine vegne for at jeg ikke hadde sagt det før, når var det jo bare en mnd igjen, så vi måtte bruke tiden godt på å planlegge hvordan vi skulle komme oss gjennom dette! Ønskebrev for fødselen ble skrevet, sto at jeg hadde vært utsatt for seksuelle overgrep og ønsket derfor så få undersøkelser som mulig! Fikk også snakke med ei spesial jordmor på sykehuset som hadde utdannelse i psykiatri. Fikk en omvisning på føden og forklart detaljert hvordan fødselen foregikk! Snakket også masse med min egen jordmor.. Ville heller ikke amme pga mine traumatiske opplevelser og fikk skrevet det ned på ønskebrevet, slik at det ville bli forstått på barsel. Etterhvert følte jeg meg litt lettere til sinns og kansje litt tryggere, men ikke helt! natt til mandag 22-9, sto jeg på kjøkkenet å drakk et glass melk, da jeg kjente noe som rant nedover beina..Så ned og fant fort ut at dette måtte være vannet som gikk! Nå skulle det virkelig skje, tenkte jeg da jeg vekket sambo..Reiste på sykehuset og fikk besjed om å komme dagen etter for å bli satt igang om jeg ikke hadde fått rier til da.. Neste morgen sto vi klar på sykehuset med bagen i hånda, klar til å bli satt igang! Legen kom å satte modningspilla og kom tilbake 6 timer etter for å sette ny... Halv åtte på kvelden kjente jeg den første ria.. Så forsatte det slag i slag.. VONDT!!!! Men til å holde ut tenkte hun som enda ikke hadde kjent pressrier... Fikk en fantastisk jordmor som støttet meg og oppmuntret meg hele tiden. Ca kl 0300, fikk jeg epiduralen og det var som å komme til himmelen!!! Det gjorde det også lettere når de undersøkte meg for å sjekke åpning, for jeg kjente ingenting der nede. Så den hjalp meg veldig også psykisk..Sånn ellers, tenkte jeg ikke noe særlig på overgrepa som hadde sjedd før pressriene kom. Da var det nok noe som minte meg på det å miste litt kontroll over kroppen min.. Ble redd.. Men jeg måtte jo presse.. Jeg lå to timer med press rier fordi min lille ville ikke ut, det manglet en halv cm... Legen kom tilslutt med sugekoppen..DA ble jeg redd, hylte og skreik, tror egentlig ikke helt jeg viste om jeg var i fødsel eller opplevde overgrep på ny... Skikkelig ekkelt!! Men ble veldig godt passet på av jordmor og min kjære samboer.. Plutselig var han ute, lille gutten min, 3685g og 50cm lang! Da jeg fikk ham på magen og ble møtt av de klareste blå øynene jeg noengang har sett, ble jeg forhekset til evig kjærlighet til denne lille gutten! Han er også en ny begynnelse, en begynnelse på ei framtid som bare skal bli god! Jeg som "er en av dem" klarte det, skummelt var det, redd var jeg, men jeg klarte det! Og kanskje en dag jeg klarer det igjen... Men jeg hadde ikke klart det så godt uten hjelp fra min jordmor... Så alle dere som desverre har vært utsatt for seksuelle overgrep, fortell det til lege eller jordmor, det vil gjøre det hele litt lettere! Og er det riktig ille, har dere en gyldig grunn til keisersnitt! Jeg satset på vanlig fødsel og kom meg gjennom det, og anbefaler det! Det er til det beste både for mor og barn! Jeg har ikke slitt psykisk etter fødselen, faktisk har jeg fått et bedre selvbilde og ikke minst, en helt fantastisk søt liten pjokk!!! Hilsen meg