I dag er det 1. april. Det er vår. Vinteren går mot slutten, og vi aner sterke krefter under snøen og isen. Der ligger det frø og spirer, som venter på at varmen vil fjerne det siste av det kalde dekket, som sperrer. Det vil opp, det vil vokse, det vil spire og gro. Det vil blomstre. Det vil ut, og se hva som finnes over jorden. Det vil se lyset!

April er en spesiell måned for oss. Da vi møttes første gang var det april. Visstnok på arktiske breddegrader, hvor mørket og kulden varer lenger. Men det var godt å møte deg.

Jeg befant meg i en livsfase, hvor jeg opplevde vår i mitt liv. En lang og kald vinter hadde gått mot slutten. En lang periode, med stiv kuling og sprengkulde. Jeg var kjent med tykke snølag, og lange, mørke og kalde netter. Det eneste lyset jeg kjente, var håpets lys. Troen og lengselen.

Det har alltid vært sterke krefter under dekket av is og snø. En veldig vilje til å leve. Til å vokse opp mot lyset, til å gro og blomstre.

Da jeg møtte deg, hadde dagene begynt å bli lysere. Isen hadde begynt å trekke seg tilbake, og man kunne ane nytt liv. En bekk som leker seg fram over steiner. Og noe av bar bakke, som viste seg fram. Framtiden var full av håp, og jeg ante andre tider.

Du hadde veldig tro på oss. Du hadde veldig tro på meg. Du så snøflekkene som lå igjen. Du kjente telen i jorden. Du er vokst opp nært til naturen. Og skjønte at det bare er solen som kan smelte restene etter vinteren, og få fram vår og sommer, liv og blomstring.

Med ditt gode humør, ditt positive sinn og din fantastiske optimisme, bestemte du deg for å skinne så hardt du bare kunne. Mange ganger, når jeg fikk kjenne sterkt på den store livssorgen som fylte mitt hjerte, så strålte du med din varme, med din kjærlighet, med ditt håp og din tro. Det var ikke en sjelden gang du løste tunge stunder med din deilige, avvæpnende humor.

Jeg beundrer deg for din tålmodighet. For din ro. For din utholdenhet, og for din faste tro på framtiden. På deg og meg, på oss to. Og på oss som familie.

For selv om det var en stor glede at han kom, og beriket våre liv – så vekket det mye sorg. Dype sår ble revet opp. Store savn og en rivende smerte kom fram. Det har vært godt å kjenne din evne til å bære. Til å ta del i en sorg og smerte som du ikke kjente til fra før.

Kjære Frode. Det er godt å kjenne at varmen har gitt oss lysere tider. Vi har vokst sammen som et sterkt team. Du og jeg, og Kyan. Han ble også født om våren. Også i april. Vår lille, tøffe bærer av tro og håp. Og spreder av glede. Overveldende glede.

Våren har kommet for fullt. Det går mot full blomstring. Det går mot sommer.

Jeg har veldig tro på, at vi har en lang og rik sommer foran oss. En tid, hvor vi kan nyte. Av solen, varmen, fargene, duftene. Bekkene som renner ved siden av oss. Fuglene som kvitrer.

Jeg nevner ordet tålmodighet. Det som er godt, kommer langsomt. Det som modnes i utholdenhet over mange år, kan bli til nyttige gjenstander. Et eiketre, som har blitt stor og sterk over flere hundre år, kan bli til solide møbler, som kan være til glede i flere hundre hår til. En tomatplante kan vokse opp over natten. Nyttig, ja, men kortvarig.

Mitt ønske er at det vi har fått i dag, det vi har vokst oss til gjennom lang tid, at det kan bli til nytte for andre mennesker. At vi sammen kan sprede varme og glede til de som trenger det. Som kanskje fortsatt opplever vinterens grep.

Jeg er takknemlig for deg. Det går ikke en dag uten at jeg takker Gud for at jeg har fått deg. Og Kyan. Sammen er dere en plattform, som jeg kan bygge videre på. Det kjennes så trygt og godt å ha dere som faste ankerpunkter i mitt liv. Det er godt å ha noe fast å sette sine føtter på.

Det er sterke bånd som binder oss sammen i dag. Det kjennes godt å få gitt hverandre de løftene vi har gitt i dag. Kjærlighetens bånd, tålmodighet og utholdenhet. Det skal være bånd som vi skal styrke hver dag.

”Æ og du”, står det i ringene våre. Det er noe du har pleid å si. Æ og du, sammen skal vi klare det. Sammen skal vi vokse videre, bli sterke og nyttige. For andre, som kanskje trenger oss.

Takk for at jeg fikk gifte meg med deg i dag. Måtte din sol fortsette å skinne, hele livet ut. Og måtte også min sol skinne, spesielt når du og Kyan trenger det.

Vår kjærlighet er verdt å kjempe for. Jeg har tro på den. Æ og du.

Elisabeth

Skrevet ned ettermiddagen før bryllupet, 30. mars 2006