I fjor fikk vi vårt første barn sammen. Det har vært en reise som har vært helt unik. Med mange gleder og nye opplevelser. Det var mange som nevnte og gjorde spøk ut av at skuddårsdagen 2008 nærmet seg med stormskritt, men jeg avblåste hvert forslag om at jeg skulle fri til min kjære samboer.

”Jeg er for gammeldags. Jeg vil at han skal fri til meg.”

Det var som regel svaret mitt. Og jeg mente det vel også når jeg sa det, men ettersom dagen nærmet seg så fristet tanken mer og mer. Jeg satte meg ned og hadde en prat med en god venninne hvor vi kom opp med mange lure ideer for å overraske min samboer med et koselig frieri.

Jeg var jo så heldig at jeg fikk muligheten til å planlegge og fikse ting uten å måtte gjemme ting. Min samboer måtte av gårde en tur utenlands. Han reiste av gårde 27. februar og jeg skulle plukke han opp på Gardermoen på selveste skuddårsdagen! Det var perfekt! Jeg reiste inn til sentrum for å se på ringer. Kjente hvordan nervøsiteten satte inn, men det var ikke før jeg hadde ringene med meg hjemover at jeg virkelig blei redd. Jeg begynte å tenke på om han kanskje kunne komme til å si nei. Hva gjør jeg da? Hvordan reagerer jeg? Innerst inne så var jeg jo ganske sikker på at jeg ville få et ja, men man skal jo aldri si aldri. Min gode venninne fikk roet meg ned og igjen ble det til at jeg mer enn noe annet bare gledet meg!

Kvelden før jeg skulle hente han så fikk jeg kjøpt en penn til å skrive på klær med. Jeg satte meg ned og skreiv på en av bodyene til vår 4 måneder gammel sønn. Mens jeg gjorde dette sto boksen med ringene på bordet foran meg. Det var som om de stirret på meg. Det var ikke så lett å sove den kvelden.

Når det endelig blei fredag så var ventetiden helt uutholdelig. Jeg satt hjemme og trippet sammen med sønnen min. Bare venta på å kunne kjøre for å hente sambo. Jeg skiftet 5 ganger før jeg endte opp med å ta på meg det antrekket jeg prøvde på først. Og akkurat på slaget kvart over tre satt jeg i bilen. Jeg var akkurat etter skjema, for en gangs skyld. Lillegutt var i bilsetet sitt og jeg var på vei av gårde. Når jeg kom ned til motorveien så kjente jeg et stikk inni meg. Det var kø! Jeg hadde ikke tatt med i beregningen min at det kanskje kom til å være kø! Hva om jeg ikke rekker det? Begynte å svette og hjerte begynte å slå fortere. Heldigvis så løste det seg opp etter et lite stykke, men jeg kjørte nok litt fortere enn jeg ville gjort ellers når jeg først fikk mulighet. Lillegutt satt bak og pludret som en gal. Jeg prøvde å synge med på sangene som gikk på radioen, men klarte etter hvert ikke å følge med de lenger. Tenk-om-nervøsiteten hadde kommet tilbake. Jeg følte det som om jeg måtte levere tilbake all frokosten jeg hadde spist. Jeg vurderte faktisk å stoppe på en av bensinstasjonene, men gjorde det ikke. Jo nærmere jeg kom Gardermoen, jo vanskeligere blei det å puste. Men jeg gledet meg jo også!

Vi kom dit akkurat i tide. Blei stående 10 min å vente på å se han. Hver gang skyvedøren gikk opp trodde jeg det var han, men det var ikke det. Men så plutselig sto han der med kofferten sin. Jeg hadde lillegutt på armen og vi gikk bort og ønsket sambo velkommen hjem. Jeg var sulten og trengte en mulighet for at vi kunne sitte så jeg foreslo å sette oss ned på Peppe’s og ta noen pizza biter. Det var han helt med på. Når vi fikk satt oss ned så tok jeg av jakka til lillegutt slik at mesterverket mitt kom til syne. Leverte han over til sambo, som var så opptatt av å lage grimaser til lillegutt at han så det ikke med en gang, men det var ikke vanskelig å skjønne når han hadde sett det.

”Vil du gifte deg med mamma’n min?” sto det på.

Sambo så på meg med tårevåte øyner og svarte bare:

”Klart jeg vil!”

Jeg viste han ringene og vi satt der begge to med tårer i øynene og byttet på å glise fra øre til øre og å kysse hverandre. Og selv om det ikke var sånn jeg hadde trodd jeg ville bli forlovet for noen år siden så er jeg så lykkelig for at jeg turte! Det var helt perfekt! Et fantastisk minne å kunne eie.

Christina de Vries