Etter at Roger og jeg hadde vært kjærester i nesten ti år, (og jeg må si de mest fantastiske årene i hele livet mitt), tenkte jeg at det hadde vært fint å ha ring på fingeren. Ikke at jeg ville gifte meg med en gang, ville heller ha det å se frem til om noen år. Vi har en sønn på 4 år, og et barn til på vei. Men jeg hadde så veldig lyst på denne ringen, dette symbolet på oss, sammen.

Jeg visste at Roger ikke var gifteklar i det hele tatt, og brukte veldig lang tid på å finne ut av hvordan jeg skulle gjøre dette, uten å skremme livet av ham…

Roger har vært lidenskapelig bassist hele sitt liv, og er fryktelig opptatt av design på bassen, hva slags treverk den er laget av, pickup`er, lakk, olje, i det hele tatt ALT som har med bassgitarer å gjøre. For noen år siden fant han ”svaret”. En mann ved navn Vinny Fodera, bosatt i New York, legendarisk bassgitar-maker, hadde oppfylt hans drømmer. Han laget rett og slett perfekte basser.

Etter en New York-tur i fjor, bestilte Roger en ny Fodera-bass, og kom hjem med et stort smil om munnen.

Og jeg tenkte og tenkte. Hvordan skulle jeg gjøre dette. Ringene var bestilt og slutten av februar var plutselig så skummelt nær. En kveld jeg var ute og gikk tur, kom jeg på det. Jeg stjal nummeret til Fodera fra Rogers telefon, og ringte i smug til Martha, som er Vinnys sekretær i butikken i Brooklyn. Jeg var veldig nervøs. Jeg visste jo ikke om hun kom til å ta det alvorlig. Men det gjorde hun. Hun følte seg beæret, sa hun. Vi ble enige om at hun skulle ringe klokka åtte fredag kveld.

Fredagen kom, og nervene lå tykt utenpå meg. Med en puls over det normale fikk jeg lagt barn og begynte å lage mat, planen var at vi skulle sitte og spise en romantisk kvelds da Martha og Vinni ringte. Roger ønsket seg så veldig omelett, og jeg samtykket halvkvalm at ”ok, omelett er fint…”

Klokka var fem på åtte og vi satt og spiste. Jeg klarte så vidt å dytte inn noen biter, mens jeg omtrent kvalt av nervøsitet fulgte med på klokka bak Roger. Den ble åtte, ti over åtte, ti på halv ni… Jeg holdt på å dø. Jeg greide å lire av meg en lidende frase om at ”Ja vel, jeg får vel gå ut å hente ved, jeg stakkars gravide kvinne..” Jeg lusket ut i februarværet, med mobil på lomma, og ringte Martha og New York fra vedskjulet. ”Oh, my God, oh my God!! I forgot about time,” lød beskjeden. Jeg var plutselig letta. Jeg trodde hun hadde trukket seg. ”I call you in five minutes”, sa hun. Og der var nervene igjen.

Jeg gikk inn, der satt Roger og hadde satt på en dvd. Jeg satte meg ved siden av ham og håpet han ikke skulle merke at jeg skalv. Der ringte telefonen. Jeg tviholdt på boksen med ringene i lomma. ”Oi, den var langt vekk fra”, sa Roger. ”Hello, Roger, this is Vinny from New York!”

Rogers ansikt var ubetalelig. Han ble fylt av forventning og respekt og reiste seg sporenstreks med telefonen i hånda, gikk inn på kjøkkenet, lukket døra, og skulle ha BASSPRAT. Trodde han. Men jeg fulgte etter, med spørsmålstegn i blikket. ”I recon you call me about the new bass I`ve ordered?”, sa han forvirret. “Oh no, well you know, I just wondered if everything is all right up there in Oslo?” sa Vinni. Vinni Fodera. Rogers idol. Fra andre siden av jorda. Han skjønte ingenting. Smalltalk med Vinni, som har minst tre års ventetid på en nylaget bass. Han var målløs. Plutselig tok Martha røret, og sa: ”Roger; Line wants to know if you want to get engaged?” Det var et heftig øyeblikk. Han lo. En befriende, overrasket latter. Og han fikk stjerner i øynene. Og tårer. Og han sa: ”Yes, Vinni. You can`t say no to this girl!” Jeg var lykkelig der jeg stod på kjøkkenet vårt og holdt rundt den beste mannen i verden.