Argumentasjonen er knyttet til svangerskapskvalme, bekkenløsning, harde fødsler og ammeinnkjøring. Måten mødre omtaler permisjonen stemmer overens med det som har kommet frem i flere studier: At mor regner permisjonen som sin permisjon.

At mor skal komme seg etter graviditet og fødsel, og at hun også skal få tid til å få system på ammingen, er en av de politiske begrunnelsene for å innføre en lønnet permisjonsordning. 9 uker av permisjonen er forbeholdt mor, og hun er som regel hjemme den første tiden av permisjonen. Hensynet til mor er imidlertid ikke den eneste begrunnelsen for å ha en slik lønnet permisjonsordning. De senere år har det blitt et økt politisk fokus på fedres muligheter for og rettigheter til, å være tilstedeværende fedre for sine barn. Vi vet at barn tilbringer mer tid sammen med sine mødre enn med sine fedre, og mange mener at det beste for barnet vil være en økt likestilling på dette området. I så fall bør foreldre starte med likestilling så tidlig de kan. Fra ulike studier ser vi hvordan skjeve fordeling av det lønnede og det ulønnede arbeidet (hus- og omsorgsarbeid) sementeres tidlig i foreldrekarrieren.

For kvinnens og familiens beste bør fødselspermisjon ses som et familiepolitisk tiltak som skal tjene ulike formål, og ikke som en ensidig morsrett. De fleste kvinner trenger ikke hele permisjonstiden for å komme seg etter graviditet og fødsel, og etter den første tiden bør andre aspekter også telle. Om kvinner monopoliserer forholdet til hus og barn allerede fra starten, blir det sannsynligvis de selv som må ta hovedansvaret for barna og husarbeidet fremover. Istedenfor å prøve å etablere gode, likestilte vaner, vil kvinnene gjerne ha all permisjonen selv. Dette tjener dem kanskje der og da, men ikke på lang sikt. Som forsker er det frustrerende å se hvor mange kvinner som er misfornøyde med partnernes innsats på hjemmefronten, men som samtidig innrømmer at de ikke har sluppet ham til i tilstrekkelig grad. Uenighet knyttet til innsats i forhold til hus- og omsorgsarbeid i hjemmet har flere år på rad vist seg å være den viktigste årsaken kvinner oppgir ved samlivsbrudd. Fra fedrenes side vet vi at mange ikke når frem med sine permisjonsønsker fordi mødrene ser dette som sin rett. Er det rettferdig? Og kan det kalles likestilling?

Vi bør ikke tenke på ’hva mor har fortjent’, men på fødselspermisjonen som en rett som først og fremst er knyttet til barnet: Barnet har rett til å ha være hjemme med sine foreldre det første året. Og mange mener at barnet er tjent med å tidlig bygge opp tette relasjoner til både mor og far. I tillegg har familiene en mulighet til å få etablert en likestilt foreldrepraksis tidlig i sine lange løp som foreldre.