Blir du skuffet og lei deg over ting du vanligvis ville ha taklet greit? Blir du rørt over tilsynelatende høyst hverdagslige ting? Får du opp masse triste tanker om ting som ligger langt tilbake i tid? Fylles øynene av tårer fordi din mor ringer for å høre om du har det greit? Du er ikke alene! I vår nye debatt kan dere diskutere alle de vanskelige humørsvingningene, blåse ut frustrasjoner, søke trøst og støtte, flire av hverandres pussigheter eller rett og slett få bekreftelse på at du ikke er den eneste som er proppfull av uberegnelige hormoner.
Det ble ikke slik jeg trodde:-(
14:03 9.09.2007
Det begynte vel egentlig ved forrige graviditet. Fikk tvillinger, fødselen var hard og de fikk kolikk begge to. Tøff påkjenning som medførte at jeg fikk en reaksjon som jeg ikke ønsker min verste fiende. Jeg hadde så mye negative følelser og smerte i meg at jeg ikke fikk det ut med ord. Det og påføre smerte på meg selv ble min løsning. Fikk vondt en annen plass enn inni meg. Flyttet tilslutt til plassen der jeg vokste opp. 2 hus nedenom min far og mor. Der er det trygt og godt. Som dere sikkert skjønner, eller jeg har skjønt selv, er nok at jeg ikke helt har løsreve meg fra foreldrene mine. Noe som min mann er litt frustrert over til tider. Men jeg har det bedre med meg selv, merkelig nok.
Dette er noen år siden. Har siden gått på "lykke" pillen over 1 år og følt jeg fungerte ganske bra. Gikk på jobb hver dag og ga alt jeg hadde av energi i form av service til kunder. Driver egen bedrift og det kunne lett bli overtid. Noe min mann ikke var førnøyd med. Alt føltes så urettferdig. Jeg føler jeg har gitt alt jeg har av overskudd og krefter. Styrer med hus, hage, kunder. Vi bor i et lite samfunn der alle kjenner alle.Skal man bare ut og gå en tur eller handle på butikken er det som om alle vil ha en del av deg da også.Orker ikke gi mer. Kunne tenkt meg og vert usynlig.
Siden vi fikk jentene våre har min mann alltid hatt et ønske om flere barn. Noe jeg har utsett i det lengste, siden jeg er redd for at slike ting som har skjedd før skal skje igjen. Har det siste året før nåverende graviditet merket at jeg ville angre dersom jeg ikke fikk et barn til. Merket et savn. Jeg er nå halveis i svangerskap 2 og er mektig redd for de tingene som skjer meg nå. Jeg kjenner de så godt igjen. I dag gikk feks flere kjøkkenglass i tusenknas med vilje. Jeg har ikke helt kontroll over hva jeg gjør. Dette er skremmende.
Går til samtale hos lege der jeg tørr si alt som skjer. Det er godt og få tømme seg litt. men tilstanden jeg har går utover ungene. De skjønner ikke helt hva som skjer, ikke mannen min heller.....og da blir jeg enda mer lei meg og innestengt. Redd for hva som vil skje når nestemann kommer.
