BarniMagen.com

Ja, da har det gått 2 uker siden gullet vårt kom til verden. Har sittet og skrevet om opplevelsen nå, og det ble ganske langt. Men hvis noen er interessert i å lese:

Det første tegnet på at noe var på gang, merket jeg ca 1. november da slimproppen gikk. De neste dagene oppdaget jeg mer og mer slim og blod.

Lørdagskvelden den 3. november ble tilbrakt her hjemme. Sambo og jeg skulle egentlig på kino, men vi fikk ikke bestilt billetter på grunn av at det var kinoens dag og alt var fullt. Jeg gikk og la meg som vanlig ca rundt midnatt, og sovnet så vidt før jeg våknet igjen et par timer etterpå. Noe var på gang, da jeg kjente menssmerter i magen og ryggen. Smertene tok seg opp utover natta, og det ble ikke noe søvn på meg. Takene kom i ryggen og magen, og jeg ble ganske fort sikkert på at dette var rier. Jeg stod opp for å ikke vekke sambo, tuslet litt rundt i huset, skrev et innlegg på snartmamma om at ting muligens hadde startet. Jeg tok et par paracet og prøvde å sove på sofaen. Men det gikk ikke, da takene/smertene kom mer og mer regelmessig. Jeg lå på sofaen med mobilen i hånda og tok tida mellom takene. Jo da, smertene kom regelmessige de…..

I 08- tida på morgenen den 4. november stod sambo opp for å dra på jobb. Da han lurte på hvorfor jeg lå på sofaen, fortalte jeg at jeg hadde rier, og at han kanskje ikke burde bli så lenge borte. Samtidig sendte jeg melding til jordmora mi om at ting var i gang. Det var mitt ønske å være hjemme i egen stue så lenge som mulig under fødselen, så det var utrolig fint å kjenne en jordmor som skulle være her sammen med meg. Sambo reiste på jobben en snartur for å ordne noe, og kom hjem et par timer senere. Jeg hadde nå ganske så kraftige rier ca hvert 5-10 minutt. De var så vonde at jeg hadde begynt å puste meg gjennom de, greide ikke å snakke mens de stod på.

Kl. 14 kom jordmor hjem til oss og undersøkte meg. Hun kunne konstatere at fødselen var godt i gang, og at jeg hadde 3-4 cm åpning. Hun var her ca en time før hun dro hjem igjen. Vi følte begge to at dette ville ta lang tid, og ønsket ikke å stresse.
I timene som gikk stelte sambo rundt meg som best han kunne. Vi hadde mat klart, frukt, god juice, isvann med lime, rolig musikk. Alt var klart for fødsel- enten hjemme eller på sykehuset. Vi holdt kontakten med jordmor hele dagen. Riene ble etter hvert svært vonde, og jeg var kvalm. Husker også at jeg hang over do- skåla og spydde som en gris. Jeg stod mye i dusjen, mens sambo spylte varmt vann på magen og ryggen min. Jeg gikk mye rundt i huset, greide nesten ikke å ligge, syntes at riene ble nesten uutholdelig vonde da.

Kl 21 om kvelden kom jordmor tilbake. Jordmor sjekket åpningen igjen, som da hadde blitt 8 cm. Hun forberedte meg på at de siste 2 cm ville bli ekstra tøffe. Jeg pustet og peste meg gjennom riene og fikk mye ros for det. Husker at jeg rakk ca 25 rolige pust mens rien stod på…. På denne måten greide jeg på en måte å beholde kontrollen over smertene og puste meg gjennom de. Omtrent samtidig kom en jordmorstudent som ønsket å være med på en naturlig fødsel. Jeg enset henne nesten ikke, var helt i min egen verden, som i en transe. Jeg stod og hang på min kjære samboer, som var verdens mest fantastiske fødselshjelper. Hjelperne mine varmet masse vann, og vridde opp kluter/ håndklær som de la rundt magen og ryggen min for hver ri. Det lindret smertene noe, og jeg hadde ikke klart meg uten denne formen for ”smertelindring” tror jeg.

Kl. 23 om kvelden bestemte jordmor seg for at det var på tide å ta vannet. Jeg lå på ryggen og kjente en varm strøm av væske strømme ut av meg. Etter dette ble riene om mulig enda heftigere, kroppen min levde sitt eget liv....

Ca kl 12 om natta hadde jeg endelig fått full åpning. Dessverre viste det seg at det stod igjen en kant, eller en leppe på mormunnen. Jordmor prøvde flere ganger å presse den unna, og lyktes til slutt. Jeg trodde helt ærlig at jeg skulle dø. Smertene var verre enn jeg noensinne kunne ha forestilt meg. Endorfinene herjet nok i kroppen min, jeg hadde ikke begrep om tid, om hvem som var rundt meg, om hva som skjedde. Lot bare naturen gjøre sitt...

Jeg presset alt jeg klarte da pressriene kom ca kl 01. Presset og presset, men ingenting skjedde. Jeg var helt i min egen verden, og ja, nærmere naturen har jeg nok aldri tidligere vært. Jeg som hadde hatt så god kontroll over åpningsriene, taklet ikke pressriene så godt. Jeg hadde presset i godt over en time, da jordmor bestemte at vi skulle overflyttes til sykehuset. Det var for liten fremgang og jeg begynte å bli utslitt. På en eller annen måte satt babyen fast. Da vi kun bor et lite stykke fra sykehuset, var overflyttingen uproblematisk. Men jeg var sliten av den lange fødselen, og av riene som kom kontinuerlig uten pauser. På turen ned til sykehuset måtte det likevel ha skjedd noe, for da vi kom inn på fødestua, utbrøt jordmor: ”Her er det masse svart hår jo!”
Jordmor hadde svært liten lyst til å klippe, men etter over to timer med pressing, bestemte de seg for at det var på tide å få babyen ut etter den lange fødselen. Jeg ble bedøvet og kjente ikke så mye til klippet. Hadde jo i utgangspunktet så mange smerter.

Og etter enda ca 30 min med pressing på fødestua, kom endelig veslejenta vår til verden! Det var en helt fantastisk følelse og kjenne at hodet endelig stod i åpningen og til slutt kom helt ut. Og på neste ri gled resten av babyen ut av meg, og jeg så den nydeligste lille jenta sprelle og hørte henne sette i et skrik. Og øyeblikket da jeg fikk henne opp på magen var helt ubeskrivelig….. Sambo fortalte meg i ettertid at det eneste jeg sa var: ”stakkars liten…..stakkars liten….” om og om igjen. Hun ble født kl 03.15, ca et døgn etter de første riene. Og jeg kommer aldri til å glemme følelsen av den utrolig varme, glatte og litt våte kroppen hennes da de la henne opp til meg……

Vi lå til observasjon et par timer før vi endelig fikk komme til vårt eget rom og kunne slappe av alle tre. Dagen etter brukte sambo og jeg til å snakke mye om fødselsopplevelsen. Det var det heftigste vi noen gang har vært med på, og jeg sa at dette kan jeg ikke gjøre flere ganger, det var så grusomt. Hadde jeg vært på sykehus, hadde jeg helt klart takket ja til all slags bedøvelse. MEN…..det gikk ikke mange dagene før smertene var glemt, og nå håper jeg å være så heldig å få oppleve dette mirakelet flere ganger. Lille ligger i armene mine når jeg skriver dette, og jeg kjenner meg så utrolig privilegert og lykkelig. Og jeg er så glad for å ha fått opplevd å føde henne naturlig, der jeg kjente kroppens egne krefter på godt og vond. Og aldri kommer jeg til å glemme øyeblikket da jeg fikk jenta mi opp på brystet, og kunne kjenne den varme kroppen hennes……