BarniMagen.com

Sambo vet på forhånd at abort ikke er et alternativ for meg, og det er det ikke for ham heller. Og hvis det blir et barn er han like ansvarlig som meg, så da blir det et barn. Det har vi snakket om. Men jeg respekterer også hans ønske om å ikke ville ha barn akkurat nå, og jeg forteller ham hvis jeg glemmer p-piller eller andre ting skjer som resulterer i at prevensjonen ikke er like sikker. Så vi bruker en del kondomer i perioder, jeg ville aldri akseptert å f.eks. hoppe av i svingen eller stole på at en glemt p-pille ikke har betydning. Jeg er veldig klar på at det er enten/eller, og dermed er sjansene minimale for en ikke planlagt graviditet. Og sambo stoler dermed også på at jeg ikke legger opp til noe som han ikke er med på.

Det ville gå så bra så, ingen problemer. Vi hopper av i svingen, og han er fullstendig klar over faren ved det, og det er jeg også. Han vil bare ikke satse fullt ut, og gi 100%. Det kommer nok etter hvert.

Jeg vet at han vil bli en fantastisk pappa, han er så flink med småbarn at jeg får nesten prestasjonsangst selv når jeg tenker på det. :-(

Neste steg for meg er å overbevise han om at vi liesågjerne kan kjøre løpet fullt ut, i løpet av våren, siden vi tar sjanser likevel.

Siden jeg vet at det går fint om jeg skulle bli gravid, så stresser jeg heller ikke med å tviholde på å bruke prevensjon. Det er jo jeg som har insistert på å droppe pillen for å bli mer kjent med kroppen min.

beholdt uten tvil... å det vet min samboer også.. og tror ikke han heller ville ha tatt abort... selvom det ikke er idiell sittuasjonen, for han? :P så hadde det nok gått kjempe fint..:D så håper det skjer!! hehe

Har vært gjennom den problemstillingen en gang tidligere for ca 2 år tilbake. Jeg og sambo hadde en pause i forholdet, jeg gikk på p-piller og tenkte ikke et øyeblikk på barn, hvertfall ikke akkurat den tiden der... Så da jeg helt tilfeldig fant ut at jeg var gravid fikk vi vel sjokk begge to.. Jeg hadde i lang tid før ønsket meg barn så jeg syns det var forferdelig kjipt at det skulle skje under sånne omstendigheter..og sambo freaket helt ut! Han var vel mildt sagt i sjokk de første dagene... Men ettersom dagene gikk begynte det å komme noen positive tilbakemeldinger snikende og tanker som at dette kan kanskje gå bra fra han.. "tenk at jeg kan bli far, det er jo egentlig helt fantastisk... om bare ting hadde vært litt annerledes"... for å gjøre denne historien kort og grei så mistet jeg i uke 8, to uker etter jeg fant det ut, og nå 2 år senere er jeg akkurat like langt...eller like kort... han er fortsatt ikke noe mer klar.. Da jeg mistet lovet han meg å prøve igjen innen et år, det skjedde aldri, så jeg er en litt frustrert frøken om dagen... :-)

Saa grusomt aa miste, og ennaa verre under saanne omstendigheter. Har tenkt litt paa det naar jeg ser damer som prover "alene" - at det maa vaere saa uutgrunnelig ensomt aa staa der med den positive proven og saa aldeles knusende aa miste naar man vet at det ikke blir no ny "proving" paa aldri saa lenge. Har ogsaa tenkt paa alle de damene som har mast og mast paa barn mens de har spist p-pillene sine flittig for saa aa bli gravide likevel, til tross for god prevensjonsbruk- og mannen kaller henne en logner, sier at hun planla aa lure han, forlanger abort eller truer med aa reise. Det er saa hjerte raatt av de mennene syntes jeg.

Synes at når man er i et forpliktet forhold som samboerskap er, og selvfølgelig er klar over at samleie kan føre til graviditet selv med prevensjon, må man også være klar for å ta det ansvaret en graviditet og et barn krever. Om man tror at samboer kommer til å kreve abort, eller forlate en ved en eventuell graviditet, bør en kanskje vurdere å avslutte forholdet...... Her i gården har sambo vært helt klar på at om vi mot formodning skulle bli gravide, ville han stille opp 100 %. (Etter tre år er han likevel ikke klar for barn, mens jeg begynner å bli ganske så baby-sjuk:) Men snart blir det bryllup, og etter det kan ikke jeg se noen grunn til å utsette det mer!)

Jeg er veldig enig i alt som skrives her. Om dette med å beholde barnet hvis man i et forhold "uheldigvis" skulle bli gravid.

Men, til dere som"glemmer" pilla eller andre ting selv om mannen sier han ikke er klar. Har dere tenkt litt på hvordan dette oppfattes for mannen? Har stor forståelse for ønsket om barn, for jeg er i samme situasjon selv. Men å lure han er jo rett og slett respektløst. Hvis man har sagt man ønsker barn, og blir gravid til tross for prev, er faren stor for at han vil tro han har blitt lurt. Men, å faktsik lure han er å svike tilliten. Vil det ikke uansett være bedre for barnet om det faktisk er ønsket, og har en far som kun ser på graviditeten som en glede? Og vil ikke lykken om en positiv test være større når man kan løpe skrikende og glad ut av badet og dele dette store øyeblikket med sin kjære?

Jeg skal teste snart, og håper egentlig jeg ikke er gravid. Vel, jeg håper forsåvidt at jeg er det, men samtidig var det ikke meningen å være uforsiktig denne gangen, og jeg er redd nettopp at kjæresten tror at jeg har vært uforsiktig med vilje. Så, det føles litt rart å høre til på forumet her og håpe at man ikke er gravid! '

Men om det skjer, så går det nok bra for han også, hvis ikke han mener noe helt annet nå enn han har gjort før, og det er en overraskelse jeg ikke håper jeg får.

Skjønner godt at du håper å ha en mann som blir hoppende glad (sånn som på film) og jeg unner alle det. Nå er det jo ikke alltid at livet vil det samme som man planlegger og da får man vel ta det som det kommer. Lykke til med testingen, uansett resultat.