BarniMagen.com

Hei alle sammen.
Tenkte å skrive litt om når den biologiske klokka begynner å tikke, og mine erfaringer rundt det.

Grunnnen til dette innlegget var vel at jeg prøvde å lese om andres erfaringer men fant veldig lite bortsett fra når "mamma's klokke starter å tikke"

'Jeg vil ikke ha barn. jeg har aldri ønsket meg barn og vil heller aldri la min egoisme føre til at en stakkars person må vokse opp i denne forferdelige verdenen bare fordi jeg "vil ha en baby" '
- Dette har vært min filosofi og mine tanker frem til forrige uke.. så smalt det.. KRAFTIG.


Litt kort info i forkant:
For ca. 4,5års tid siden fant jeg drømmen i mitt liv (eller hun fant vel egentlig meg:-p). Vi har siden dengang hatt et fantastisk forhold jeg tidligere bare kunne drømme om.

Det som derimot ikke var eller noengang har vært på topp var selve sexlivet.
Jeg fikk stadig unskyldninger som lignet på "jeg har hodepine" og slikt, men ettersom jeg forguder denne jenta så klarte jeg å begrave disse følelsene og slo meg mer eller mindre til ro med at man har internett og porno til hjelp, og får heller prise meg lykkelig de få gangene det blir noe action.

Problemet derimot var jo at jeg etterhvert begynte å tro at var MEG det var noe feil med, -at hun ikke hadde lyst på meg... og de få gangene vi hadde sex fikk jeg en skyldsfølelse som ikke lignet grisen i etterkant, med tanker som "dette er kun trøstesex fordi det er så lenge siden sist men hun hadde egentlig ikke lyst" og lignende.

Da dette startet å tære noe forferdelig fant jeg ut at vi MÅTTE ta en skikkelig prat rundt temaet, og ikke 'ro rundt grøten' som tidligere; så fikk vi heller gå på en smell av vonde følelser og hva som nå enn måtte dukke opp.

Resultatet var i veldig korte trekk at det hele grunnet ned i hennes enorme frykt for å bli gravid dersom hun sluttet på pillen, og at hun har store problemer med syklusen når hun bruker prevansjon.

hele vår søvnløse natt og dagen derpå brukte vi til å prate rundt denne frykten for å bli gravid, og på ett eller annet tidspunkt startet min klokke å tikke.

Jeg trodde først det bare var en forbigående greie men i motsetning til f.eks. å drømme om ny schwær TV eller lignende, så lå denne tanken.. eller denne FØLELSEN langt i bakhodet og gnisset hele dagen fra jeg våknet til jeg sovnet.
Jeg tok megselv i å plutselig lese om "20 gode grunner til å bli pappa" (nydelig innlegg forresten) og lignende artikler, fremfor å surfe porr når jeg satt hjemme alene. Den 'gnissende følelsen i bakhodet' ble ikke akkurat mindre, og så startet tankene... og drømmene om hvordan det hadde vært å ha en liten pode i hus. alt fra "første skritt" til "fy faen jeg HATER deg pappa" som tenåring, og i det heletatt.

Etter et par dager med dette, fant jeg ut at det var på tide med en ny prat med min kjære, for å lufte mine følelser og tanker. jeg hadde NULL peil på hvordan jeg skulle legge det frem, og må ærlig innrømme at jeg hadde en viss frykt for at hun ville svare at hun ikke kunne se for seg å bli en mamma (ettersom vi begge hadde vært enige på dette punktet frem til nå)

-natt til i går-
Sitat:
hun: "sove godt vennen"
jeg: "du og kjære"
*ligge helt stille i senga og gruble*
hun: "går det bra med deg?" (duverden å fort hun merker når noe ikke er som det skal være)
jeg: "både ja og nei.. jeg tror... hrmm.. hvordan skal jeg si dette... du husker den samtalen vi hadde her for noen dager siden? vel.. jeg tror den.. altså.. hoff.. jeg tror samtalen fikk klokka mi til å begynne å tikke.. og det virker som om den slår hardere for hvert slag"


Ny søvnløs natt og mye prat og setninger som "jeg trodde ALDRI jeg ville ha denne samtalen med noen... ever" og lignende, så fant vi begge ut at en biologisk klokke som tikker? det er visst smittsomt

Resultatet er at vi etter all sannsynlighet kommer til å prøve om et års tid. Grunnen til å vente et år er at vi lenge har hatt planer om å flytte, og vil vente til vi har kommet i stand på det nye stedet.
Forskjellen er vel at vi allerede kommer til å planlegge hvor lekegrinda skal stå og at vi må ha mindre sofa for å ha mer gulvplass til poden og lignende, fremfor 'holder det med 40" TV eller skal vi gå for 50"?'

sånn på tampen må jeg forøvrig si at det hjalp å få ned dette 'på papir' da magen min allerede kribler som et uvær. Håper også at innlegget kan hjelpe andre som var/er i min situasjon?

Ha en fortreffelig dag alle sammen

-hopefully a dad to be-