Folk har en tendens til å se egoisme som utelukkende negativt, og det er en egenskap man gjerne tilskriver folk man allerede ikke liker. Jeg vil råde enhver til å ta en kikk på sin egen egoisme, og heller se om man kan ta den i bruk som en positiv kraft. Er det for eksempel utelukkende altruistisk å være grei og hyggelig mot andre, eller finnes det fordeler for en selv ved det også. F.eks. at andre er hyggelige og greie tilbake, og kanskje får en venner på det viset.

Er det egentlig så egoistisk i det lange løp å oppføre seg som et rasshøl, ettersom det fort kan føre til et liv i ensomhet og frustrasjon?

Personlig tror jeg at mennesker med et langsiktig perspektiv og kunnskap om seg selv gjerne kan være egoistiske uten at det får negative følger. Bare man er lur nok til å innrette seg at man oppnår fordeler som virkelig er til gode for en selv på lang sikt, ikke bare et innbilt gode der og da.

"Er det egentlig så egoistisk i det lange løp å oppføre seg som et rasshøl, ettersom det fort kan føre til et liv i ensomhet og frustrasjon?"

--> Mitt poeng akkurat Strangeworld. Er det egoistisk å oppføre seg på en måte der ein ikkje oppnår noke positivt for seg sjølv? Er det spesielt smart å støte fra seg alle andre, og er det egentlig egoistisk?

"Personlig tror jeg at mennesker med et langsiktig perspektiv og kunnskap om seg selv gjerne kan være egoistiske uten at det får negative følger."

-->Nemlig. Det fins fleire måter å være egoistisk på. Det er egoistisk å ta heile kaka sjølv, men det er også egoistisk å dele den med noken andre. Det handler om ka ein har lyst til å oppnå.

Eg vil påstå at eg er egoistisk i den forstand at eg sjølv har lyst til å oppnå positive ting for meg sjølv. Eg har lyst til å ha venner, ein snill og god mann, jobb, utdannelse osv..Så eg strekker meg etter og legger opp løpet for å oppnå dei tinga, egoistisk er det - men eg vil ikkje påstå at det er negativt, så lenge eg ikkje gjer det på ein måte som skader andre.

Streng tatt er alle handlinger mennesker gjør, på en eller måte motivert av en grunnleggende egoisme. Det det gjerne kommer an på er om handlingen fyller sin hensikt, og ikke minst, om hensikten i seg selv er ønskbar for den enkelte.

Det handler rett og slett om å handle smart eller dumt. Og om å tenke smart eller dumt.

Egoisme er egentlig kjærlighet til ein sjølv - egenkjærlighet.

Det er metoden ein bruker for å oppnå det ein ønsker å oppnå som avgjer om det er positivt eller negativt.
Ein kan jo f.eks spør seg sjølv om ein virkelig kan elske ein anna person, om ein ikkje elsker seg sjølv.
At egoisme er nødvendig for å faktisk kunne gi av seg sjølv til andre.

Jeg synes egentlig ikke at det å tenke på seg selv og gjøre det som lønner seg for en selv faller inn under min forståelse av begrepet egoisme. Det synes jeg vitner mer om selvstendighet og evne til å ta vare på seg selv.

Synes det blir egoisme først når man setter egne behov FORAN andres, og kanskje på bekostning av andres. Men det trenger vel heller ikke alltid være negativt. SELVSENTRISME, derimot, synes jeg det er fryktelig vanskelig å forholde seg til. Da er man jo egoist uten å forstå det selv, ettersom man rett og slett ikke evner å se andres behov fordi man er så oppslukt i seg og sitt.

Egoisme = egenkjærlighet, kjærlighet til seg selv. Altså, det å tenke på seg selv og gjøre det som lønner seg for ein sjølv. Men, ja det er sjølvstendighet og evne til å ta vare på seg selv.

Det eg filosoferer litt rundt er det om egoisme er utelikkande negativt(siden begrepet ofte blir brukt kun i negativ forstand), eller om det også kan brukes positivt.

Det å være så oppslukt i seg sjølv at ein ikkje evner å sjå andre mennesker - DET er negativt.

Om ein går i ein klasse på 20stk, og ein har f.eks. ein pakke tyggis, så ville eg heller vore egoistisk og ikkje gitt til nokon, i staden for å gi til nokon og ikkje kunne gi til alle.