BarniMagen.com

Jeg er veldig enig med deg, men...
...dagens samfunn krever ganske god økonomi for å kunne være hjemme med barna til de er 3 år.
Jeg "ofrer" meg mer enn gjerne, men vi har ikke hatt råd til det før nå når vi venter nr.3. Jeg gleder meg veldig til å kunne være hjemme med ungene i flere år.

Grunnen til at man bruker dette uttrykket er jo fordi det er allmennt akseptert at kvinnen skal ofre mer enn mannen. Jeg har ikke noe problem med å forsake en del ting for barnet mitt, men jeg forventer det samme av mannen min.

Her inne på Dib ser vi jo stadig innlegg hvor kvinner lynsjer andre kvinner som f.eks. innrømmer at de av og til ikke har barnets behov i høysetet, samtidig som de selv har menn som hele tiden prøver å slippe unna, og som må mases på for å delta i familielivet.

Det er en ganske ekstrem dobbletmoral, synes jeg.

Er likevel enig i deg at vi ikke bør se på det som offer, men det skal som sagt gjelda både kvinner og menn.

Vel jeg er vel en av de som mener at barna også har veldig godt av å være med andre barn i barmehage eller park. Om ikke hver dag så noen dager i uka.
De utvikler seg og får en annen stimulans. Desverre ser jeg nok stor forskjell på barn som har vært i barnehage/park og de som bare har vært hjemme med mamma i 3 år.

Men ja er enig man trenger ikke jobbe fullt og ha barna i barnehage fullt fra dem er 1 år. Man bør ta det litt mer gradvis, ja for de som kan. Men desverre i dagens sammfunn er det for mye økonomi som står på spill. Feil å ta ting ut fra det, men sånn er det blitt... :0/

Jeg er en bedre mor og samboer hvis jeg får mulighet til å jobbe. Jeg blir gal av å ikke ha noen andre utfordringer enn bare å gå hjemme med barna..... Når jeg jobber setter jeg dermed mye større pris og har mer kvalitetstid sammen med barna. Da jeg bare gikk hjemme ble det riktignok flere timer sammen, men det var lite kvalitetstid!!
Det må være lov til å være noe i tillegg til mor!!

Jeg har det helt motsatt av deg...jo mrere tid hjemme med ungen, jo bedre har både jeg og familien min det. Jeg synes det er fantastisk at der er kvinner som trives og nyter jobben sin, men vi som trives best hjemme synes jeg skal få ha muligheten til det også. Derfor er jeg for at vi skal få velge selv hvordan vi vil ha det innenfor permisjons rammene.

Jeg er alene om omsorgen for tulla mi og jeg venter nr 2 i september.. Tulla har gått i barnehage siden hun var 18 mnd gammel mens jeg har gått på skole.. For å ta en nødvendig utdannelse for å senere kunne få meg en bra jobb og forsørge datteren min!
Men nå så har jeg tatt meg fri fra skolen et år (før jeg fant ut at jeg var gravid igjen) Så nå skal hun ut av barnehagen og være hjemme med meg fremover.. Spent på hvordan dette skal gå, men gleder meg samtidig :) Det blir da to år hjemme isteden for et som planlagt siden jeg er gravid :)

Til en viss grad er jeg enig. Men dette handler ikke bare om oss, men om barnas behov. Tror dere ikke de har godt av som 2- 3 åringer å være mer sammen med andre barn og voksne? Jeg tror de har kjempegodt av det. Det er en av grunnene til at jenta mi begynte i barnehagen som toåring. Jeg tror det er mye mer utviklende enn å gå hjemme og tråkke med mamma eller pappa hele dagen.

Hvis man har mulighet til å ha deltid i barnehagen, så man får tid i uka sammen med ungene, er jo det det aller beste. Hvis ikke må man prøve å bruke ettermiddagene og helgene så godt man kan sammen som familie.

Her det ingen ofring for selvrealisering, men ofring for nødvendig økonomi, samtidig som jeg har et ønske om at ungene mine skal sosialisere seg med andre enn bare sin egen familie.

Er enig i at barna trenger stimuli utenfra.
"Det krever en landsby for å oppdra et barn."

Jeg er NN med nr.3 på vei.
Dersom du satser på å ta imot kontantstøtte som en del av inntekten, mister du større del av kontankstøtte enn den del du bruker i barnehage. (Da vi fikk nr. 2 gikk eldste i bhg 50% og fikk da 20% kontantstøtte.)

Vi er heldige å bo i en kommune med stort tilbud for småbarn. Både gratis og betal aktiviteter.
Vi bor også i et byggefelt med mange nyetablerte familier og mødre i svangerskapspermisjon. Heldigvis, uten disse tilbudene ville jeg nok vurdert å gå tilbake til jobb fremfor å være hjemme.

Nå gleder jeg meg bare til å være hjemme :)

Man "ofrer" pensjonspoeng f.eks... Man får vel noen poeng (ut i fra de 6 G kanskje?), men jeg som har en inntekt i overkant av 500.000 i året ville i så fall fått mine poeng halvert i en periode. En hjemmeværende husmor blir økonomisk avhengig av mannen, og det er greit nok for en mens barna er små. Men hva om man etterhvert blir skilt når barna er større? (som nesten 50% av oss blir...), og man må leve av egne pensjonspoeng senere? Det finnes nok mange husmødre som har gått i den fella.. Synd hjemmeværende ikke belønnes høyere.

hvordan skal man ha råd til å være hjemme 3 år med et barn? greit nok med kontantstøtte, men den duger ikke så mye med de få 1000 man får i mnd.. da er det bedre med ei lønn på 12-13000. man skal jo kunne leve litt og.. jeg og min samboer tenker absolutt ikke på karriere osv.. men vi MÅ jobbe for å kunne betale lån, mat og regninger.

Vi har ikke hatt råd til at jeg skal gå hjemme med hverken et eller to barn, men nå når vi får nr. 3 kan vi gjøre det...

Barnetrygd x 3
+ Kontantstøtte
+ Skattelette for mann
- barnehageutgifter
= ganske grei "inntekt" for oss

Etter å ha regnet på det, "taper" jeg bare et par tusen i måneden.
Det "betaler" jeg gjerne for å få tilbringe tid med ungene i den viktige småbarnsalderen

nei nei nei =/ det første året er man hjemme med ungene, men etter det synes jeg faktisk det er egoistisk å forstsette, får det første barn trenger å gå i barne hage, park eller dag mamma med andre barn. tenk dere hvor avhengi ungen blir av oss vist vi skal ha de hjemme til de er tre ? de får jo ikke den sosiale biten heller, lærer seg ikke å kjenne andre barn og voksende, barna våre lærer MYE av å gå i barne hagen mye mere en vi tror å får med oss. Jeg tro også jeg hadde blitt veldig lei av å gå hjemme i 3 år, det tror jeg ungen hadde blitt å, slutt heller tidlig på jobb å bruk helgene, la nå barna ha et "liv" uten om oss mødre. Men som sakt det første året er man hjemme =) det synes jeg sier seg selv skjønner med ikke helt på de som putter barna i barne hagen etter 3 mnd, så lenge det ikke MÅ til pga økonomi osv da, men det første året er viktig å barne trenger det, etter det kan man begyne å slippe taket å la den leve litt selv oppleve litt mere en bare hjemmet og moren sin =)

Barna mine begynte først i barnehage når de var 3. Og jeg må si at di mistet mye av det sosiale. Klart de hadde fått mye hjemme. Men da tenker jeg på de barna som gikk der hadde vært sammen fra de var et. Det var ikke helt lett å komme inn i gjengen. Og de følte seg selv utenfor lenge. Så med nr 3 blir det barnehage. ihvertfall 3 dager i uken.