Blir du skuffet og lei deg over ting du vanligvis ville ha taklet greit? Blir du rørt over tilsynelatende høyst hverdagslige ting? Får du opp masse triste tanker om ting som ligger langt tilbake i tid? Fylles øynene av tårer fordi din mor ringer for å høre om du har det greit? Du er ikke alene! I vår nye debatt kan dere diskutere alle de vanskelige humørsvingningene, blåse ut frustrasjoner, søke trøst og støtte, flire av hverandres pussigheter eller rett og slett få bekreftelse på at du ikke er den eneste som er proppfull av uberegnelige hormoner.
Hormonbombe som bare de...
18:09 17.03.2008
Huff... Er i uke 20 nå..
Bøyer meg i støvet for samboeren min, at han holder ut med meg...
Jeg er som en tidsinnstilt bombe, og jeg vet aldri når jeg skal eksplodere...
Det kan være av den minste ting...
Jeg kjenner at jeg sier til meg selv, SLUTT å kritisere... men jeg bare fortsetter og fortsetter og fortsetter uten å ha kontroll på meg selv i det hele tatt..
Så blir jeg lei meg, for at jeg oppfører meg så dumt, å får skikkelig dårlig samvittighet...
ÅÅÅåååå... som jeg gleder meg til barnet kommer ut å jeg får kroppen min tilbake....
Anonym
Sv: Hormonbombe som bare de...
18:21 18.03.2008
Jeg har det også sånn om dagen, men har ikke engang testet positivt enda..
Kanskje det bare en voldsom PMS hos meg?
Mannen er såå tålmodig, og jeg vet jo at jeg er fullstendig irrasjonel, men klarer liksom ikke svare ordentlig når jeg blir sint.
Vært sånn en hel uke nå..
All ære til våre menn!
Anonym
Sv: Hormonbombe som bare de...
14:42 10.06.2008
Du er IKKE alene! Føler forøvrig masse med deg! Jeg er gravid i uke 16, og griner for den minste lille ting. Idet det står på, ser jeg "ingen" utvei, og forstår nesten ikke hva jeg griner for. I ettertid kan det nesten virke komisk;) Helt til "lynet" slår ned igjen. Humøret varierer fra at jeg er en strålende SOL til sønderknust på kort tid. Helt sprøtt, og jeg synes synd på kælln min innimellom;)
Hei Føler med dere alle...hehe.
Jeg er i uke 12 nå er helt ukontrollbar. Jeg vet nesten ikke hva jeg sier en gang, sinna som en tyrker for ingenting...så gråter vi litt så er alt bra.... finnes det noe vi kan gjøre for å få kontroll over disse umulige hormon galoppene???
