Jeg har det også sånn om dagen, men har ikke engang testet positivt enda..
Kanskje det bare en voldsom PMS hos meg?

Mannen er såå tålmodig, og jeg vet jo at jeg er fullstendig irrasjonel, men klarer liksom ikke svare ordentlig når jeg blir sint.
Vært sånn en hel uke nå..

All ære til våre menn!

Du er IKKE alene! Føler forøvrig masse med deg! Jeg er gravid i uke 16, og griner for den minste lille ting. Idet det står på, ser jeg "ingen" utvei, og forstår nesten ikke hva jeg griner for. I ettertid kan det nesten virke komisk;) Helt til "lynet" slår ned igjen. Humøret varierer fra at jeg er en strålende SOL til sønderknust på kort tid. Helt sprøtt, og jeg synes synd på kælln min innimellom;)

Hei Føler med dere alle...hehe.
Jeg er i uke 12 nå er helt ukontrollbar. Jeg vet nesten ikke hva jeg sier en gang, sinna som en tyrker for ingenting...så gråter vi litt så er alt bra.... finnes det noe vi kan gjøre for å få kontroll over disse umulige hormon galoppene???

Har fullstendig rablet for meg også nå, er 28+3, og ser nå at den tøffeste perioden av svangerskapet er i anmarsj. Kvalmen fra de tre første månedene er på full vei tilbake, konstant krampe i foten som gjør at jeg ikke får beveget meg særlig om dagen, vondt for å sove, blør nesblod, lagt på meg, kviser osv osv.
Syntes bare konstant det er et eller annet, er så møkkalei og blir dermed svært pesimistisk med tanke på tiden som står igjen...............
De rundt meg sier det "bare" er tre måneder, jeg kan ikke la være å tenk kvart år (som jo er veldig lenge).
Kan i bunn og grunn konkludere med at jeg syntes enormt synd på meg selv, og at jeg syntes sambo er ufattelig irriterende som så mange andre beskriver. I bunn og grunn er han en veldig god gutt, men har vel aldri vært best på å prate eller forstå det andre kjønn. Føler jeg prøver å forklare han hvordan jeg har det uten at han faktisk skjønner en verdens ting, og det resultere i at jeg føler meg enormt ensom.
Han er heller ikke så veldig opptatt av magen, og det respekterer jeg at ikke alle gutter er, men skulle ønske han kunne være flinkere til å kose/klemme på meg slik at jeg føler meg ivaretatt. Føler jeg har sagt det hundre ganger uten at det skjer noe...
Sambo er også en gutt som tidligere har forgudet gravide kvinner og syntes gravide mager var råsexy, er jo da litt skuffende når dette ikke har kommet frem for fem flate øre ettersom magen min har vokst. "Stakkars deg, jeg kommer til å trakassere deg når du blir gravid," var det han pleide å si. Han blir ikke avvist på noen måte, men vi har jo sex litt mindre enn normalt nå. Hadde hjulpet så utrolig på selvfølelsen om han kunne flørta og tafset litt i hverdagen, gitt komplimenter.

Vet det er vansklig for gutta å stå på utsiden også, kan ikke være lett, og vet jeg er kjempebarnslig og urettferdig noen ganger samt alt for følsom, men er så sikker på at han hadde holdt meg mer i sjakk med å ved gi meg litt ekstra oppmerksomhet. Er det jeg som er urimelig? Mener selv det ikke kan koste all verdens å gi sin kjære som bærer på ditt barn litt ekstra omsorg....

Her rant det ut gitt, takk for at du hørte, kom gjerne med tips tilbakemelding på mine tanker som har rast ut her : ) eller del litt og fortell hvordan du har det, blir liksom ikke så ensomt når vi er flere....

Hei, Jeg er i uke 31 nå og kan ikke skjønne hvordan jeg skal holde ut 2 mnd til. Jeg har lagt på meg masse og kjenner meg nesten ikke igjen. Magen er megastor og alle tror jeg skal føde hvert øyeblikk, men neida 2 mnd igjen. Visst jeg skulle gitt ett godt tips til noen som er gravide så ville det vært: vær nøye med hva du putter i munnen og trim litt hver dag. Det tror jeg nemlig kan redde både humør, forhold, tilknytning til babyen, selvfølelsen og alt.

Hilsen ei som gleder seg til å komme tilbake til normalen :)

Jeg er i uke 16 og er også "litt" hormonell ja kan du si... Så CSI her sist uke da Grissom sluttet og grein som jeg aldri har grene før! Det virkelig bare rant over! Gren fordi kjære grissom sluttet og gren fordi han fikk sin sara på slutten...alt var så trist men og så bra... Tilslutt begynte jeg å le innimellom tårene for innså hvor idiotisk det hele var, min mann prøvde å trøste etter beste evne, tilslutt rant enda flere tårer og hulket høyt... Det ble bare så mye følelser... Som sagt når jeg tenker på det så er det jo nesten flaut og pleier ikke å grine sånn for et tv program! Skjer rett som det er...der jeg før bare ble trist eller glad blir jeg nå så overveldet av følelser at jeg hulker høyt å lenge...egentlig ganske fasinerende da... :-)

Hei

Jeg er ikke gravid men godt igang med mitt andre prøverørforsøk. Har gått på hormonspray lenge og har nå begynt med hormonsprøyter. Forrige forsøk kjente jeg ikke så mye til det,men denne runder er jeg helt på tuppa. Var ute på restaurant idag formiddag med hele svigerfamilien min og da jeg fant ut at jeg hadde glemt mobilen min flippa jeg helt ut. Jeg begynte å grine og klarte ikke å stoppe. Jeg er ikke meg selv. Ser at dere andre er gravide, det er ikke jeg ennda, men ser med gru på hvordan det blir hvis det er slik det skal bli. Liker ikke at jeg ikke har kontroll på følelser og reaksjoner. Jeg bare griner for alt.

Uff... Blir på tuppa av å skrive om det.