BarniMagen.com

Det er kanskje litt drøyt å bli gravid om ikke barnefaren er med på det. Er ikke motivasjonen for å få et nytt barn litt snudd på hodet om du føler at du trenger det for å få det bra?
Bør det ikke heller være: Vi har det så bra at vi føler at vi vil ha et barn til for vi har mye å gi dette barnet?

Det er på en måte endel flere aspekter ved å få et barn enn bare svangerskap og fødsel.
Unnskyld meg, jeg bare syntes at motivasjonene dine var litt snudd opp ned. Kanskje ordne opp med barnefaren først, finne ut hva man vil i livet også evt få et barn til om man er enige om fremtiden? Man bruker ikke barn som "nye sjanser", man gjør det beste ut av det man har.

Jeg skjønner så veldig godt hvordan du føler det, men er samtidig litt enig med anonym over.

Jeg er i samme situasjon som deg, mer eller mindre (årsakene er annerledes, men jeg vil også ha et plaster på såret etter en svært dårlig opplevelse). Men hvis du skal ha et barn for å veie opp for en dårlig førsteopplevelse, må du være rimelig sikker på at det faktisk blir ANNERLEDES denne gangen. Hvis ikke er det ikke noen vits.

Og i tillegg så må man jo ønske seg flere barn. En toåring, en femåring, en tiåring, en sekstenåring. Hele pakka.

Ellers har jeg ingen innvendinger, og jeg skjønner deg så godt. Men å tro at ting "ordner seg" av seg selv tror jeg er i overkant optimistisk. Da må du i så fall ta dine forholdsregler selv. Jeg skal ha en til, delvis fordi jeg ønsker et nytt barn, delvis fordi jeg ønsker en ny opplevelse. Men den nye opplevelsen må jeg fikse selv- den kommer ikke automatisk. Derfor vil jeg vente et par år, og ta tyren ved hornene når den tid kommer.

Lykke til!

Ei venninne av meg fikk skikkelig fødselsdepresjon begge gangene hun var gravid. Hun nekter å få flere å jeg skjønner henne godt. Så det er ikke sikkert det blir bedre fordi om du vet hva du går til neste gang. Iallfall ikke om det er ustabilt allerede mellom deg og barnefar. Da kan det bli enda verre.

Kanskje i første omgang jobbe med å legge hendelsen helt og holdent bak deg, og glede deg over at du tross alt ble frisk og at alt gikk bra med gutten din - selv om det var tøft da det sto på?
Et nytt barn i en "fram og tilbake" situasjon kan kanskje utløse ny usikkerhet, og enda en periode med depresjon og vonde tanker, dersom det skulle oppstå trøbbel mellom deg og barnefar. Ettersom du kanskje er litt sårbar for depresjon/grubling, så er det nok lurt at situasjonen er så stabil og trygg som mulig, før dere går igang igjen.
- Du skriver at du vil oppleve det å få barn på "den riktige måten". Men finnes det egentlig noen "riktig" måte? Det er så mange som reagerer med depresjon og vonde tanker og som sliter både før og etter fødsel. Dette at man liksom skal være så overlykkelig hele tiden, og at det er det eneste "riktige", det tror jeg er en myte, som mange får seg en smell på. Som sagt, vær heller glad for det du har nå - rydd opp i forholdet til barnefar - og så, vips! Så skjer det helt sikkert noe når tiden og dere er ordentlig modne for det :) Ønsker deg alt godt.

vet du jeg må faktisk si keg synest synd på barnet ditt om grunnen til den eksistens er at du tror alt vil bli så mye bedre! herregud. du kan da ikke mene at det skal vere grunn til å få barn? det skal vere ønsket og elsket ikke et svar på dine problemer. det får du ordne opp i først så få et barn når du er i stand til det for sånn det virker nå burde du på ingen måte sette etr nytt barn til live!

Flere over her har sagt at du må være litt forsiktig mtp hva du ber en evt ny baby rette opp i.
Og det er gode poenger jeg støtter dem i.

MEN, når ting kommer så langt at du faktisk er gravid igjen er det store sjanser for at ting faktisk blir bedre denne gang!
(Det synes i hvert fall jeg!)

Kanskje du skulle lese Brooke Shields' bok om fødselsdepresjon? Hun har også født igjen siden den gang og ting gikk mye bedre andre gang:)

Lykke til!

Gurimalla, jeg må bare si at dette var tragisk å lese, sorry men hvis ikke du kan glede deg over det barnet du allerede har så burde du absolutt ikke tenke på en ny baby, men jobbe for å være glad i ditt nåværende unge, Jeg har slitt med depresjon i såå mange år, mye trist og forferdelig har skjedd meg i løpet av livet at ingen verdens ord kan beskrive mine usynlige arr, og jeg var så vannvittig bekymret og redd da jeg ble gravid, jeg var redd for hvordan jeg ville takle det å bli mamma, tro meg jeg har kjempet hardt, jentungen er 4 mnd nå og hun gir meg så mye glede, hun er så fantastisk herlig å ha i livet, uansett hvordan jeg har det med meg selv, så trenger jeg bare å tenke på henne så blir alt verdt å leve, og livet får ny mening!!
Livet mitt har aldri vært noe å skryte av, men nå er jeg en stolt mor og ville ikke forandret det for noe eller noen som helst i verden :)

Så kjære deg, beklager jeg var kanskje litt hard mot deg, men jeg føler så med deg mt at du depper så, men sett pris på det du har :)

Lykke til med alt sammen, og kos deg med ungen din!!
Klem