Her kan dere som skal adoptere eller har adoptert et barn utveksle erfaringer.
Er det noen som adopterer for å "slippe" svangerskap og fødsel?
13:05 26.03.2008
Jeg skjønner at dette høres vedlig teit ut, og jeg vet at det er en kjempeprosess å adoptere. Likevel må jeg innrømme at etter å ha fått et barn orker jeg rett og slett ikke tanken på et svangerskap og en fødsel til. Derfor har jeg begynt å tenke på å adoptere. Men jeg føler at jeg har så dårlig grunn? Selv om jeg faktisk har tenkt på adopsjon tidligere også, da dette kan være en fin måte å gi et hjem til et barn som trenger det. Men hovedgrunnen min er og blir fykten for nytt svangerskap og fødsel..
Vil gjerne ha tilbakemeldinger på hva dere synes...
Ja, det høres ganske teit ut.
Jeg har også født et barn, og gått gravid, så jeg vet akkurat hvordan det er.
Nå er ikke jeg like heldig som deg, jeg kan ikke bli gravid mer.
Så adopsjon er mitt eneste alternativ.
Om du skal adoptere for å redde verden, skaff deg heller fadderbarn.
Vi er mange som står i kø for å bli foreldre, eller i mitt ståsted bli mor og gi barnet mitt søsken, og jeg synes lite om at hypokondere skal komme å ta plass i adopsjonskøa.
Nå har jo ikke HI forsøkt å bli gravid igjen, hvem vet, kanskje hun ikke kan få barn på biologisk måte lenger, og har det akkurat likt som spydige deg!
Men, du har jo allerede fått et barn. Hvordan har du da hjerte til å komme å ta plass i adopsjonskøen forran de som ikke har eller kan få egne barn.
Gled deg over det du har du, og tenk på dem som ikke får!
(eller du kan erkjenne at det er flere grunner (og gode sådanne) til å adoptere og at din ikke er bedre enn andres. Og det å gi et barn et hjem er ikke det samme som å bli fadder, faddere gir til barn som allerede har et hjem, adoptivforeldre gir hjem til barn som bare oppbevares i et barnehjem og dermed er i helt andre situasjoner enn fadder-barna.)
Først kan jeg si at jeg altid har hatt et sterkt ønske om å adoptere et barn. Jeg vil ha et selv og adoptere et... og slik har det vært så lenge jeg kan huske. Jeg går nå i mitt første svangerskap og etter å ha gått de 18 første ukene med kraftig kvalme, kronisk utslitt og et søvnbehov som ligger på 12 - 15 timer om dagen så har ihvertfall ikke mitt ønske om å adoptere blitt noe mindre. Ikke dette at det er så himla uvanlig, men jeg kan bare ikke skjønne hvordan dette hadde vært om jeg hadde hatt et barn ved sidenav nå... hadde virkelig følt jeg hadde forsømt h*n...
Selvfølgelig er vi heldige som kan få barn, og jeg skjønner at de som ikke kan få kan føle seg provosert over at vi "tar plass" i køen. Men alikevel syntes jeg det blir litt urettferdig å se på det på den måten også. For det første så er en adopsjon en lang og vannsklig prosess, og jeg ser ikke på dette som en lettvindt løsning på å få barn. I løpet av prosessen så anntar jeg at man bla. luker ut de som vil ha en enkel løsning. Vis du og din samboer er seriøse med dette tror jeg at jeg hadde bedt om en veilednings time... evt. så kan man jo vurdere å bli fosterfammilie også...
Men adopsjon er jo noe som har oppstått for å hjelpe foreldreløse barn, ikke barnløse voksne? Hvordan kan det da provosere at en som er fruktbar vil adoptere?
Fordi de fruktbare da tar opp plass.
Om det er en "ok" grunn til å bli provosert av, er meg revnende likegyldig. Jeg blir provosert anyway.
Hypokondere skulle ikke hatt barn, hverken egenfødte eller adopterte.
Hypokondri er en psykisk sykdom, og sist jeg sjekket er ikke psykiske sykdommer noe pluss for adoptanter.
Hvorfor er du så opptatt av hypokondri? Du er klar over at svangerskap og fødsel er forskjellig fra kvinne til kvinne? Bare fordi du har opplevd dette selv og takla det greit nok til å kunne gå igjennom det igjen (men dessverre altså ikke har muligheten), så kan andre oppleve dette såpass ille at de heller vil adoptere. Det er faktisk slik at det er millioner av barn som lider i denne verden og som sikkert hadde hatt det bedre hos en norsk adoptivfamilie, men det er ikke HIs feil at det ikke er nok barn som blir frigjort til adopsjon. Og uansett om fruktbare folk opptar plass, så får en jo barna sine til slutt.
Jeg blir helt målløs over voksne folk som blir sure over at "fruktbare mennesker tar opp plass i adopsjonskøene".
Vel er ikke adopsjon noe man redder verden med, og det å ville bli foreldre er vel i bunn og grunn en egositisk ting, men hadde man ikke hatt denne trangen ville slekters gang stoppet opp for lenge siden, så det blir en litt annen diskusjon.
MEN, det er flere foreldreløse barn her i verden enn det er adoptanter, så jeg syns bare man skal ta hatten av for dem som ønsker å gå gjennom en sånn prosess, og tilby et hjem og en familie til et foreldreløst barn, enn å bli syns at de heller kunne lad barn hjemme.
Hva med enslige, men fruktbare, som velger adopsjon fremfor sædbank, burde ikke de heller ta opp plassen i køen?
Til HI; uansett hva som var beveggrunnen for at du begynte å tenke på adopsjon, dersom du etter overveielser, og sammen med mannen din bestemmer dere for at deres neste barn skal komme fra Kina eller hvor det nå blir, ønsker jeg dere lykke til!
Fy faen.. skal ikke man få adoptere barn fordi man er fruktbar?? du er tydeligvis sinnsykt egoistisk.. det er mange der ute som trenger et hjem, og skal disse barna da måtte vente på foreldre som ikke er fruktbare.. nei, du tenker tydeligvis mer på deg selv, og hvor du står i køen, enn barna som trenger å bli adoptert!
Steike er du dum eller???
Det er så lite barn som blir frigjort til adopsjon at de trenger IKKE vente i noen kø for å få et hjem selv om fruktbare lar være å adoptere.
Kanskje ikke så dumt å sette seg inn i ting før man kommer med meninger?
Tusen takk for tilbakemeldinger! Jeg var forberedt på de negative, det skjønner dere sikkert av hovedinnlegget mitt. Jeg skal selvfølgelig (som alle andre) tenke nøye over dette med adopsjon. Jeg har dessuten forstått et slik at det ikke er bare bare å bli godkjent. Så dersom jeg grunnet min fødselsangst defineres som en egoistisk hypokonder som aldri burde få barn regner jeg med at vi ikke blir godkjent.
Dere kan også lese tråden lenger ned om "noen som har vurdert å hoppe av adopsjonskøen". Går på akkurat det samme. Jeg synes personlig at de som lett blir gravide på egen hånd uten hjelp skal komme bakerst i køen. Og slik det er nå med foreldre som står i kø for barn og ikke omvendt så hadde vel det betydd at de ikke hadde blitt tildelt adoptivbarn. Jeg har også gått gravid og synes det er en liten pris å betale for å få et barn, så synes jeg og man skal unne de som ikke greier få barn på annen måte enn å adoptere å gjøre ventetida for dem litt kortere.
Synes det er mange teite svar her... Jeg har selv gått gjennom et mareritt av et svangerskap, og en grusom fødsel. Itillegg ble barnet vårt sykt kort tid etter fødselen. Vi har slitt med forskjellige ting i snart 3 år nå, ennå er vi ikke i mål. Jeg kan fortsatt få barn selv, og ønsker meg det mer enn noe annet. MEN, jeg synes ikke det er rett hverken overfor meg selv eller mitt nåværende barn å gå igjennom dette en tur til. Derfor ønsker jeg i stedet å adoptere. Er dette virkelig galt??? Det man kansjke kan tenke på når man skal adoptere og har barn fra før, er om man kansjke kunne være villig til å adoptere et barn som er litt eldre (over 2 år). Disse barna er det veldig vanskelig å finne hjem til pga. at mesteparten vil ha en baby.
Og hvordan definerer man infertillitet? Hvem skal bestemme hvem som kvalifiserer til adopsjon?
Må man være steril? Må man ha forsøkt IVF, i tilfelle hvor mange forsøk? Holder det å ha forsøkt i ett år? Kvalifiserer bruk av Pergo? Hva med de som blir gravide, men som mister? Kvalifiserer de?
Hva med de som har ett barn, men som ikke kan få flere, eller som hun over her som har gått gjennom traumatiske ting i forbindelse med svangerskap og fødsel?
Som jeg har skrevet tidligere: Jeg forstår så godt frustrasjonen over lange ventetider, men å forbeholde adopsjon for infertile er ikke veien å gå.
Om du kan få barn selv så er det slett ikke sikkert at du får adoptere, dette vet jeg noe om da jeg har skrevet maaaange rapporter vedr adopsjon og truffet mange flotte adopsjonsforeldre.
Må si at jeg reagerer mye mer på sinneutbruddet til anonym over her enn HI. Hun kommer jo bare med noen tanker.
Lykke til alle sammen :-)
Om man ikke får adoptere, så er jo det på grunnlag av en _helhetsvurdering_ hvor blandt annet ubearbeidede tanker rundt bio-/adopterte barn kan telle inn.
Hvis man ønsker å adoptere av "feil grunner", så kan jo søknaden bli avslått, men dette gjelder jo alle - fertile eller ikke.
Synes det blir litt misvisende å fremstille det på den måten du gjør; som om fertilitet i seg selv er en grunn for avslag.
Det stemmer jo ikke.
Jeg kjenner maaaange ;-) som kan få barn, som allerede har adoptert eller er i prosessen.
VISSTE DERE AT FORELDRE STÅR I KØ FOR Å ADOPTERE "PERFEKTE" SMÅ BABYER,HELST UNDER 2 ÅR? MEN DE SOM ER OVER 5-6 ÅR STÅR I KØ FOR Å FÅ FORELDRE??? SPESIELT DE BARNE SOM ER ELDRE MED SPESIELLE BEHOV VIL NESTE INGEN ADOPTERE????
ser at dere mener de som kan få barn selv skal bakerst køen...vel,ka med at alle adopterer barn uavhengig av alder? da blir barna glad og alle foreldrene glad:) har lest mye om dette,de litt eldre barna har fryktelig vondt når de må vente og vente på å bli adoptert,mens alle de yngre barna blir adpoert...
Jeg er hverken sur eller frekk, jeg har bare en mening.
Og jeg er ikke usympatisk selv om jeg ønsker at de som har slitt med å bli gravide, mistet gang etter gang, skal ha muligheten til å bli foreldre via adopsjon FØR de som evt. kan få det til selv.
Etter X antall prøverørsforsøk og EXu, SA og MA blir man kanskje litt ego og ønsker å lykkes selv en gang?
Om det hjelper noe så er jeg enig med deg.....men på den andre siden er jeg jo barnløs, jævlig og egoistisk....i alle fall etter standardene her inne (altså på BIM), men jeg også vil lykkes en gang!
helt enig med deg..tenkte akk det samme, å hvorfor ikke liksom.kjekt med ett eget barn da,men hvorfor produsere i massevis når det er så mangen stakkars barn der ute som trenger hjem..adopter du :) bedre d..
Jeg må si at jeg mista nesten pusen av en del av tilbakemeldingene her. I mitt tilfelle hadde jeg et forferdelig svangerskap, en forferdelig fødsel der vi holdt på å miste livet begge to + ekstrem bekkenløsning fremdeles... 10 mnd etter fødsel. Dette gjør at jeg er sengeliggende mye av tiden. Føler at jeg har problemer med å ta meg av mitt eget barn. Har fått beskjed om at jeg kommer til å bli frisk igjen, men det kommer til å ta tid. Får heller aldri lov til å føde naturlig igjen p.g.a. de enorme skadene jeg fikk under forrige fødsel. I tillegg kommer sannsynligvis alle bekkenplagene til å forverre seg...
Så altså.. hvis vi ønsker oss flere barn så mener et par av dere faktisk at jeg ikke har like stor rett som dere til å adoptere fordi jeg i realiteten kan få barn på egenhånd???
Er dere helt riktig vel bevart?? Jeg har et godt hjem og tonnevis av kjærlighet å tilby, men det er ikke godt nok?
Skam dere!!!
Hei.
Mulig du synes det høres teit ut. Men jeg gjør det ikke!!
Jeg har bestandig!! sagt jeg ville adoptere et barn når jeg først skulle ha barn, å det kom seg til slutt at min mann har dårlig sedkvalitet, å vi tenkte ivf behandling.
Vi startet med utredning osv osv. men valgte å IKKE fullføre, dette pga mye forskjellig, men faktisk var en av grunnene at jeg ikke så for meg tanket på å gå gravid, å kanskje miste. Egoistisk tenk det er det sikkert, men mye fram ogtilbake på grunn av dette med dårlig sedkvalitet. Uansett valgte vi adopsjon, og har ventet lenge på dette. å til deg Anonym (synd du skriver anonymt...) så trenger du ikke en grunn til å søke om adopsjon så stå på!! fruktbar eller ikke fruktbar. Adopsjonsbarna er ikke en pakke man kjøper på postordre , men et barn som søker etter foreldre, og disse vil bli godt skjekket om de virkelig er verdig dette barnet. Så skal du ha tilbakemelding fra meg... send søknad om du vil ha søsken til dine/ditt tiligere barn.
Når det gjelder barnløshet så er det mange følelser inne i bildet. ikke rart. Det er et sårt punkt for mange og meg selv inkludert. Men uansett hvordan man vrir og vender på det....
Adopsjonsbarna ER ikke en pakke man kjøper på postordre... de er ikke en salgsvare som det er tilbud på denne uken Som du kan gå glipp av hvis hun foran deg i køen er så grisk at hun tar de to siste som er igjen selv om størrelsen ikke passer eller det TYDELIG ikke er hennes farge. (for de som gives a shit om sånne ting)
Det er ikke snakk om å ta opp plass.
Det er snakk om å gi et barn et hjem. En barndom og en fremtid.
OG grunnlaget for å være så lite egoistisk å betale for noe som man kan lage gratis selv, synes jeg er god nok for å adoptere.
Nydelig er det og hadde flere tenkt sånn hadde kanskje flere barn hatt en god barndom i Norge istedet for å ligge i en sprinkel seng uten stimuli hele barndommen.
Kjør på og lykke til sier jeg bare.
og så får jeg heller beklage på vegne av de bitre hurpene jeg står i kø sammen med som ikke en gang klarer å skrive under med eget navn.
Virkelig modig gitt....
Hvis det er noen som blir støtt av det jeg skal si, så må jeg bare beklage på forhånd. Jeg kan selv få barn og har foreløpig ingen planer om å adoptere, så jeg kan ikke sette meg inn i situasjonen til de som ikke kan og står på venteliste for adopsjon.
Når det er sagt... Jeg får helt bakoversveis her jeg sitter! Jeg ville tro, og håpe, at ethvert adopsjonsbyrå ville blitt MEGET skeptisk av par som vil adoptere kun for sin egen del! Adopsjon er til for å gi foreldreløse barn et godt hjem og en framtid med alle muligheter. I min bok spiller det ingen rolle om du er fruktbar eller ikke, bare du gjør det for de rette grunnene! Jeg mener altså at det er like egoistisk å ville adoptere kun for seg selv, og ikke for å hjelpe et barn, som det er å ville adoptere fordi man er redd for å føde. Allikevel, når folk kommer med like syke utsagn som "hypokondere burde aldri få barn", da blir jeg helt målløs. Det er muligens den dummeste kommentaren jeg har hørt på lenge! Hva vet du om denne personen er hypokonder eller ikke? Bare fordi man er redd for å føde, betyr IKKE at man er hypokonder! Dette temaet vet jeg mye om, uten at jeg skal gå inn på detaljer.
Ja, hypokonderi er et psykisk problem, men det er typisk ikke noe som gjelder kun for en ting, som fødsel. Lider du av dette, vil du være kronisk redd for alle typer fysiske og psykiske sykdommer. Ikke sleng med leppa om noe du ikke vet det spøtt om!
Igjen bleklager jeg hvis noen føler seg støtt. Jeg har ALL respekt for de som adopterer, og som gjør det for de "rette grunnene." :)
Oj, oj, oj! Jeg har bare så vidt skumlest innleggene her og må si jeg sitter her med blandede følselser.
Jeg er faktisk selv adoptert. Mine foreldre adopterte meg fordi min mor alltid hadde hatt et ønske om å adoptere. Neppe for å redde verden, mer fordi hun hadde lyst, altså av egoistiske grunner. Hun og min far fikk først to gutter på "normal måten" og så kom jeg med storken til slutt. :)
Jeg er glad jeg ble adoptert fordi de hadde *lyst på et barn* og ikke pga. medlidenhet. Jeg blir skikkelig forbannet (unnskyld banningen her) når folk sier at mine foreldre var SNILLE som adopterte meg! De er IKKE snillere enn andre foreldre og de er akkurat like egoistiske som alle andre som ØNSKER ET BARN. (Dette er noe de sier selv også.) For ja, jeg mener det er ren egoisme å få barn, finnes ikke hverken snilt eller oppofrende hverken å pule (sorry igjen) eller å adoptere.
Vi har selv vært inne på tanken om å adoptere. Fordi VI ØNSKER ET BARN, ikke fordi vi ikke selv kan få barn. Vi har ett barn, men jeg var fryktelig syk da jeg var gravid og kan risikere å bli helt invalidisert ved et nytt svangerskap. Nå har vi bestemt oss for å ta sjansen på å bli gravid igjen, så det blir ikke noe adopsjon foreløpig.
Ellers så blir jeg virkelig skremt av å se hva barnløshet kan få enkelte her til å skrive. Jeg er jammen glad jeg ikke ble adoptert til dere!
Det er utrolig hva noen kan skrive til andre! Det å adoptere er fantastisk, noe jeg unner alle. Når en venninne av meg med stor fødselsangst sa at hun ønsket å gjøre det samme som oss for å få søsken til barnet sitt, ble jeg glad. Følte på ingen måte at hun "snek i køen". Vi vil jo uansett få et barn til når tiden er inne, og da vil dere se at det kunne ikke blitt noen andre. Om noen har "sneket i køen", så har de jo bare hjulpet dere til å få den nydelige skatten som ble deres! Ventetiden er lang, ja, det er jeg enige i. Men ikke la det gå over i så stor frustrasjon at en skriver så stygge ting til andre som ikke har samme grunnlag for å adoptere som dere selv!!!!!! Det er sååååå bra at noen vil adoptere. De barna er superheldige som får foreldre som velger det for å ha noen å elske og gi et liv. Og en kan selvfølgelig bli fadder i tillegg. Det er jo ikke det det var snakk om i begynnelsen her. Det var det å få en familie :o)
Jeg er så sikker på at du er den samme anonyme som til stadighet kommer med usaklige, provoserende og ikke minst sårende kommentarer på de forskjelige innleggene her.. Hvis du har så mange meninger om ting, så lær deg å ordlegge deg på en voksen og human måte.
Som jeg sa tidligere til deg kjære anonym: Smil og verden smiler tilbake!
Hva med å tilføre tråden noe fornuftig, som for eksempel å svare hovedinnlegger på det h*n spør om, i stedet for å drive heksejakt på hvilken "Anonym" som har skrevet hvilket innlegg?
Og ja, jeg har fått med meg hovedinnleggers budskap, men siden vi befinner oss på et nettforum, skriver jeg for ordens skyld h*n selv om hovedinnlegger tilsynelatende er hunkjønn.
Vi har ei jente som kom til verden ved hjelp av IVF.
Jeg hadde tøffe forsøk og mange komplikasjoner i svangerskapet så vi vurderer sterkt å adoptere i stedet for å gå igjennom alt dette igjen.
Jeg synes ikke at HI har mindre "rett" til å adoptere enn andre jeg.
Og alt det snakket om hypokonderi blir for dumt for ingen her inne vet hvordan de individuelle svangerskapene har vært.
Hei HI!!!
Eg syns ikkje du skal høyra på kva kritiske røyster seier, men lytt til deg sjølv! Kva vil DU (og mannen din)? Kven skal bestemma kva som er riktig for deg utan du sjølv? Det er du som kjenner deg. Etter å ha skumlese gjennom her så sit eg att med eit spørsmål: Kva er eigentleg motivet for å få eit barn - anten på naturleg vis eller gjennom adopsjon? Dersom det ikkje er pga av at ein vil ha barn (altså av egoistiske grunner, som nokre kallar et) så må ein kanskje tenka seg om? KLART ein set eit barn til verda fordi ein VIL ha eit barn!!!! Kva er egoistisk med det? Om ein får eit barn gjennom adopsjon fordi ein VIL HA eit barn slik - kva er galt med det? Så HI: Slik eg ser det så gjer du ikkje noko "galt". Vil bare ønska deg lukke til med det du bestemmer deg for, og det du gjer er riktig for DEG!!!
har intet dødsønske, så vi vurderer adopsjon (holdt på å stryke med noen ganger i svangerskapet...)
hadde det vært sikkert at jeg kunne ha et greit svangerskap uten dødlige komplikasjoner, så kan det nok hende vi hadde lagd en til på egenhånd! - men ikke sikkert, vi tenkte på adopsjon før førstemann kom også
I alle dager som folk behandler hverandre her inne?
Vil du adoptere så adopter! det viktigste for barnet som skal adopteres bort er at det er ønsket 100%
Det er ikke en menneskerett å få barn, men det burde være en menneskerett for barn og vokse opp i trygge gode omgivelser med gode omsorgspersoner. Og vil noen være det, så go for it!
om grunnen er at man ikke vil gå gjennom svangerskap og fødsel, hva så? jeg for min del skjønner ikke hvorfor man på død og liv skal pese seg igjennom 9 måneder og timesvis med veer og revning og hva søren, og problemer i etterlant for en del, vi det si at jeg da skal skal skamme meg for å en gang ha tatt abort? ( ja vil sikkert noen si)
Men poengenet er at folk velger forskjellig, og når det kommer til barn: de skal være ønsket
Det snakkes om at fertile kvinner tar opp plassen til kvinner som ikke kan få barn, men er det ikke en fordel for barna at det er flest mulig å velge mellom, for å få opp kvaliteten på potensielle foreldre? Jeg mener ikke at fertile kvinner er mer kvalifiserte, men dersom man har 10 kvinner istede for 5 kvinner så er jo sjansen større for å finne den perfekte, statistisk sett.
Jeg syntes slettes ikke din grunn er det spor "teitere" enn noen andre sin grunn. Dersom du mener at du kan tilby barnet et godt hjem fult av kjærlighet så har vel du like stor rett som noen andre ufertil kvinne til å adoptere, og "ta opp plass". Kan ikke begripe hvor egoistiske folk skal være. "Hvis du vil redde verden så skaff deg et fadderbarn"? hva er det for en ting å si? Det at de ikke kan få barn selv skal ikke være grunnen til at de skal være først i køen, ha førsteprioritet eller noe annet. Det er slettes ingen menneskerett å få barn.
Jeg har en venninne som har akkurat samme innstillingen som deg: hun vil ikke gå gravid selv, men hun vil da ha barn, så hun skal adoptere, jeg syns det er fantastisk. Selv har jeg ingen problemer med å bli gravid, men har kronisk sykdom som gjør graviditeten svært ubehagelig og komplisert, og må mest sannsynlig ta keisersnitt. På dette grunnlaget hadde jeg ikke fortjent plass i adopsjonskøen bare fordi "jeg kan", om jeg så ønsket å adoptere nestemann?
Jeg er en av de som heller vil adoptere enn å bli gravid selv. Dette fordi mitt svangerskap var invalidiserende og jeg hadde sterke smerter 24 timer i døgnet. Jeg kan og vil ikke bli gravid en gang til, tanken på et nytt svangerskap gir meg angst.
Om du ikke orker et nytt svangerskap ser jeg ikke at du tar opp plassen for noen andre som vil adoptere, men heller et nytt par som har mot til å gå gjennom adopsjon.
Har man hatt et mareritt-svangerskap med mange komplikasjoner og vært syk av å gå gravid så skjønner jeg jo hvorfor mange har angst og ikke vil gå igjennom dette en gang til - og derfor vil velge adopsjon. Men nå er det jo sånn da at å gå gravid er jo liksom metoden for at barn skal komme til verden da.... Selv om det er mange barn her i verden som trenger et nytt hjem så er det jo ikke sånn at disse barna står i kø, det er heller kommende adoptivforeldre som står i kø i opp mot 4 år for å få tildelt et barn. Jeg skjønner derfor ikke helt da hvorfor friske par som lett kan få egne barn, som kanskje har allerede hatt et ukomplisert svangerskap og fødsel bak seg da ønsker å adoptere. Hvis det er for å "redde et barn" og gi det en framtid så er det jo veldig mange andre godkjente adoptivforeldre som også kan gi barnet akkurat dette, de står faktisk i kø.... Jeg har et barn laget ved assistert befruktning, vi greier ikke å bli gravide selv uten hjelp. Har nå snart 9 mislykkede søskenforsøk bak oss og vi gir nå opp dette og går for adopsjon. Dere som ikke har vært igjennom assistert befruktning har nok litt vanskelig for å sette dere inn i en situasjon hvor barneønsket blir desperat, hvor man har mange nedturer bak seg og ikke greier dette på naturlig vis. For oss er det litt vanskelig å forstå at de som greier dette lett uten hjelp velger å ikke gå gravide men heller adoptere når det er det å bli gravide vi ønsker oss mest av alt i verden. Det er ikke for å ekskludere noen fra å adoptere, men for å forklare litt følelsene bak de som er ufrivillig barnløse og som nok kunne tenke seg at adopsjonskøen var kortere....mange av oss går igjennom mange forsøk i håp om at vi skal greie det nettopp fordi vi ikke orker tanken på å vente så lenge som det adopsjon tar, selv om dette blir alternativet for mange til slutt.
I alle dager... ikke glem at det er barnet sitt behov som kommer først... skulle tro det fantes adopsjon for å tilfredsstille adoptivforeldrenes behov for barn.
Hvorfor blir man gravid da? Er det ikke for å "tilfredsstille foreldres behov for barn"? Selvfølgelig handler dette også om adoptivforeldres behov for barn. Hvorfor vil man ellers adoptere hvis det ikke er behov for barn som ligger bak? Man ønsker seg jo et barn, det er vel derfor man blir gravid eller adopterer? Jeg håper virkelig ingen adopterer for å gjøre en "samfunnstjeneste"?? Det at adoptivforeldre føler behov for barn er akkurat det samme som når andre føler "behov for barn" og planlegger å bli gravide. Det er vel heller ingen som blir gravide fordi det er en samfunnsplikt? Å få barn er et grunnleggende behov for de fleste, noe man ønsker seg, enten det er egenfødte eller adopterte, og er en egoistisk handling som det meste av alt vi foretar oss. Så ja, barn er uansett MEG MEG MEG sånn jeg ser det. Man skal ikke være annerledes skrudd sammen som menneske for å få adoptere enn for å bli gravid på egen hånd vel? Eller skal man stille helt andre kriterier til de som skal adoptere? At de kun skal gjøre dette for "å redde et barn"? Da tror jeg man har misforstått tanken med adopsjon. Et adoptert barn skal få et hjem, og det får barnet når det er sterkt etterlengtet og ønsket. At det er foreldres behov å få barn betyr slettes ikke at ikke barnets behov kommer først, dette er jo ikke noen motsetning. Jeg ser ikke på meg seg som noen "helt" fordi jeg skal redde et barn fra et fattig barnehjem, det er ingen "glorie" rundt meg nei, jeg gjør dette fordi jeg ønsker meg et barn til av helt egoistiske grunner og ikke greier dette på en annen måte. Det betyr ikke at adoptivbarnet vi får ikke får en flott familie og en trygg oppvekst, det vil være kjempet for og ønsket, akkurat på samme måte som jeg har kjempet for og ønsket meg mitt første barn, og jeg er vel utrolig mye mer takknemmelig for de barna jeg får enn de fleste som greier bli gravide i løpet av 2 mnd. uten pillen vil jeg tro.
Det er faktisk endel mennesker som adopterer fordi de i stedet for å sette nok et barn til verden heller adopterer. Men her inne på dette forumet mener tydeligvis mange at dette skal være et privilegium for de som ikke kan få barn selv. Selvfølgelig ligger tanken bak at man ønsker seg et barn - ikke kun å hjelpe - men det går an å tenke de to tankene sammen. Og det er da det ikke er logisk at man skal få forrang fordi man selv ikke kan få barn.
Jeg synes ikke at primærgrunnen når man vil adoptere er "å hjelpe" slik situasjonen er nå, hvor det er alt for få barn frigitt til adopsjon i forhold til godkjente adoptivforeldre. Hadde det vært omvendt hadde situasjonen vært helt annerledes. Hvis man virkelig vil hjelpe barn så beundrer jeg virkelig de som er fosterforeldre, dette er det et stort udekket behov for, eller de som adopterer større barn fra 5 år og oppover samt handikappede barn - disse er det få som vil ha desverre. Å være ufrivillig barnløs innebærer INGEN privilegier, det kan jeg forsikre deg om. De som kan bli gravide på naturlig vis har et valg, det valget har ikke vi.
Etter å ha tittet litt på denne tråden er jeg ganske målløs. Vi har to barn, yngstemann er adopter og størstemann er hjemmelaget. I vårt tilfelle er det vanskelig (dog ikke umulig) å få egenfødte barn, men svangerskap, fødsel og barseltid brakte med seg mange komplikasjoner.
Vi (og ingen andre adoptanter jeg har møtt) har ikke adoptert fordi vi ønsker å redde verden. Det siste vi vil er at barnet vårt skal vokse opp og føle takknemmelighet. Det er jo vi som er heldige! Å få barn er i bunn og grunn et egoistisk ønske. Det er som andre har nevnt mange andre måter å hjelpe barn på. Ved å delta i fadderprogram eller andre prosjekter kan man være med på å hjelpe mange barn.
Jeg synes det er leit at ufrivilligbarnløse føler at par som har mulighet til å få biologiske barn sniker i køen. Det er som noen påpeker ganske få barn som blir frigitt for adopsjon, men det betyr selvfølgelig ikke at det er mangel på foreldreløse barn her i verden. Vi føler ikke at vi snek i noen kø. Vi ønsket oss et barn og adopsjon var det naturlige valget. Vi ventet på lik linje med alle andre i køen, og vårt barneønske var ikke noe mindre selv om vi allerede hadde størstemann.
Jeg tror vel heller ikke at man velger adopsjon som en lettvindt løsning. Man lever med ventetid og usikkerhet i flere år før man endelig finner ut hvem man har ventet så lenge på.
Jeg må bare kommentere dette.... som så mange andre ganger så kommer utsagnet "Hvorfor sette flere barn til verden når det er så mange som trenger foreldre som ikke har" osv..... Ja, det er mange barn som trenger foreldre, som bor på barnehjem i fattige lands osv. og i en ideell verden så hadde alle disse blitt frigitt til adopsjon og fått nye hjem, men desverre er det sånn pga. diverse årsaker at det er et fåtall av barna som blir frigitt til adopsjon, så det er ikke sånn at man nødvendigvis "gjør en god gjerning" og "redder barn" når man velger å adoptere. Selvsagt gjør man jo på en måte dette også, men det er altså sånn at det nå er veldig lange ventelister på flere år (opptil 4) - dette fordi det er alt for mange adopsjonssøkere i forhold til barn som blir frigitt til adopsjon. Hadde det vært omvendt, at barn stod i kø for å få foreldre, så hadde dette utsagnet hatt noe for seg, men utsagnet er ikke basert på fakta, men på synsing. Det hjelper altså lite at noen velger avstå fra å bli gravide og heller vil adoptere hvis man vil "redde et barn". Dette barnet er det allerede flere hundre hvis ikke tusen som står i kø for å gi et nytt hjem. Man forventer også at adopsjonskøen bare vil vokse fordi det er stadig færre barn som blir frigitt til utenlandsadopsjon fra giverlandene.
