Blir du skuffet og lei deg over ting du vanligvis ville ha taklet greit? Blir du rørt over tilsynelatende høyst hverdagslige ting? Får du opp masse triste tanker om ting som ligger langt tilbake i tid? Fylles øynene av tårer fordi din mor ringer for å høre om du har det greit? Du er ikke alene! I vår nye debatt kan dere diskutere alle de vanskelige humørsvingningene, blåse ut frustrasjoner, søke trøst og støtte, flire av hverandres pussigheter eller rett og slett få bekreftelse på at du ikke er den eneste som er proppfull av uberegnelige hormoner.
Noen flere som ikke gleder seg over å være gravide?
15:19 3.04.2008
Etter å ha strevd i 3 år for å bli gravid, er jeg endelig blitt det. Men jeg gleder meg ikke. Jeg hadde 2 ufrivillige aborter i 2006, og kom aldri over sorgen og sjokket, og fikk en depresjon.De to gangene jeg var gravid i 2006, gledet jeg meg veldig over å være gravid, særlig den første gangen var jeg nesten i "lykkerus".
Nå føler jeg meg bare helt tom. Jeg VET at jeg burde være overlykkelig, være stolt over at jeg er gravid, vise fram magen osv, men jeg føler overhodet ingen ting. Jeg går ikke på noen form for "lykkepiller", men jeg innbiller meg at mine følelser er nesten som om jeg skulle ha gått på piller - det er akkurat som om det er et lokk over meg.
Jeg har holdt magen skjult for omverdenen, jeg må innrømme at jeg synes det er flaut å være gravid i min alder, og dersom folk får se magen, vil de begynne å spørre og grave, og FORVENTE at jeg skal smile og le og være lykkelig. Det orker jeg bare ikke.
Jeg er selvsagt hormonell og sur overfor min kjære mann, som absolutt ikke fortjener en slik behandling. Han gleder seg veldig til barnet kommer, og snakker om "en ny fase i livet", ting han gleder seg til å gjøre sammen med barnet etter hvert, osv. Selv tenker jeg over hodet ikke på sånne ting, bare prøver å late som om graviditeten ikke eksisterer....
Jeg føler at det blir feil å være med i "gravide-grupper" hvor man skal sitte og dele om sin graviditet - jeg vil helst ikke "dra ned" stemningen for de andre. Jeg tenker mye på alt ansvaret med å bli mor, og lurer på hvordan i all verden jeg skal klare det.... Jeg får også litt panikk over å "miste min frihet", og at jeg skal bli "lenket til huset" de neste 20 årene.....
Alle disse tankene er sikkert bare tull, men jeg har dem nå likevel. Er det noen andre her som kjenner seg litt igjen??
Anonym
Sv: Noen flere som ikke gleder seg over å være gravide?
19:34 4.04.2008
Kjære deg.
Jeg kjenner meg så godt igjen i mye av det du forteller. Selvom min graviditet ikke var direkte planlagt, var det noe vi hadde snakket om lenge, og ønsket oss begge to. Da jeg fant det ut ble jeg først kjempeglad, men etter 1 dag kom alle tankene. Det er mye ansvar med barn, er det dette jeg virkelig vil, det ødelegger for planene mine til høsten, jeg kommer til å miste all frihet, jeg kan bare ikke se for meg selv som mor, redd for å bli tykk(alle mulige rare tanker) osv. Og jeg får så vondt av samboeren min. Han er jo virkelig overlykkelig over at jeg er gravid.
Ettersom jeg leser, har du fått mage. Det har ikke jeg ennå. Er ikke så langt på vei...
Jeg vil absolutt anbefale deg å gå til psykolog. Jeg gikk allerede til psykolog før jeg ble gravid. Og jeg kan ikke si nok om hvor godt det er å tømme seg til en som ikke har noen forventninger til deg. Det hjelper virkelig.
Jeg føler virkelig med deg!
Hvis du vil kan vi jo prate litt sammen her inne. Det er alltid fint å snakke med noen som er i samme situasjon.
God klem
Anonym
Sv: Noen flere som ikke gleder seg over å være gravide?
22:32 4.04.2008
Så godt at det er noen andre som kjenner seg igjen i noe av det jeg strever med!!
Mannen min gleder seg også så veldig, og da jeg sa til ham at jeg ikke gledet meg, ble han helt uforstående. Vanligvis kan vi prate om absolutt alt, dele alle vonde tanker, han er min beste venn og støttespiller, og gjerne også "psykolog". Akkurat i denne saken føler jeg imidlertid at det er vanskelig å snakke med ham.
Jeg diskuterte imidlertid saken med en venninne i dag (ferdig med barn for 20 år siden) og hun mener at jeg ikke tør å glede meg pga abortene, og at jeg heller velger å late som om dette ikke skjer, for hvis jeg skulle glede meg og noe skulle gå galt, ville jeg knekke helt sammen.... Det kan være hun har rett i at det er denne "beskyttelses-mekanismen" som har trådt i kraft...
Hun sa også at jeg bare burde akseptere at jeg ikke gledet meg, og ferdig med det - ikke føle meg dårlig eller noe pga det. Man får jo skam og skyld-følelse når man ikke føler fullkommen lykke over at man er så heldig å være en av dem som klarer å sette barn til verden - det er mange nok som aldri får den gleden, osv osv, .......
Anonym
Du må være innlogget eller medlem for å skrive innlegg.
Klikk her for å logge inn eller bli medlem
