Blir du skuffet og lei deg over ting du vanligvis ville ha taklet greit? Blir du rørt over tilsynelatende høyst hverdagslige ting? Får du opp masse triste tanker om ting som ligger langt tilbake i tid? Fylles øynene av tårer fordi din mor ringer for å høre om du har det greit? Du er ikke alene! I vår nye debatt kan dere diskutere alle de vanskelige humørsvingningene, blåse ut frustrasjoner, søke trøst og støtte, flire av hverandres pussigheter eller rett og slett få bekreftelse på at du ikke er den eneste som er proppfull av uberegnelige hormoner.
Trist, lei, oppgitt og har heimlengsel...
17:02 3.04.2008
Hummøret er skikkelig møk for tida. Eg bur vekke på skule, men har utruleg heimlengsel og har hatt det i noken veke no. Kjæresten forstår ikkje korleis eg har det, og synest det er rart at eg oppføre meg som eg gjer. Han seier eg er avvisande og asosial.
I tillegg har eg eit stort nærheitsbehov, men har til tider null sexlyst. Dette er og noke som frustrerar han. Han seier heile tida at eg "ertar han". Gong på gong har eg prøvd å forklare ting for han, men det er vanskeleg. Sjølv har han mange store og vanskeleg oppgåver for tida, så han brukar mykje tid forran dataen for å bli ferdig. Når han tar seg ein pause, så vil han gjerne "kose", men ikkje på same måten som eg vil.
Derfor endar det ofte opp med at eg blir irritert/sur og han blir skuffa og forvirra. Dette gjer meg ekstra trist!
Heldigvis skal eg heim i helga, så eg håpar dette hjelper på den delen med heimlengsel i alle fall. Men eg er så redd for at det ikkje er alt som skal til.
Noken som har erfaringar med slikt? Evnt oppmuntrande ord? Eg føle meg langt nede.
