BarniMagen.com

Jeg har ikke vært i samme situasjon, men jeg kan trygt si at det ikke er noe galt med deg her! hadde jeg vært deg hadde jeg sprukket for lenge siden! ingen skal måtte finne seg i å bli behandlet på denne måten! Det at du er redd mannen din sier vel alt. Pakk sakene dine og dra! Du og barna dine fortjener bedre! Tro meg, barna dine får det mye bedre med en lykkelig mamma. Dessverre er det sånn at mange blir i et forhold pga. barna, men det er dessverre ikke sånn at det alltid er best for barna om foreldrene holder sammen, snarere tvert i mot! Unger senser ting utrolig tidlig.

Viss du trenger noen å snakke med kan du kontakte familierådgivningskontoret der du bor. Her får du hjelp til det du trenger. Noen ganger er det godt å snakke med noen som er helt nøytrale! Det at du snakker med dem betyr ikke nødvendigvis for at du har bestemt deg, men dem kan gi deg veiledning.

Ønsker deg lykketil jaffal! dette klarer du:o)

Kjære deg!

Det aller første du nå skal gjøre - med en gang faktisk - er å dra til helsestasjonen å be om å få snakke med helsesøster. Si at det er viktig at du får snakke med henne, det er en krisesituasjon.

Det aller enkleste er å vise henne innlegget du har skrevet her.

Evt tar du med din datter, bestiller en taxi og ber om å bli kjørt til krisesenteret.

Det viktigste nå er at du kommer deg ut av huset og inn i en annen leilighet. Helsesøster vil kunne hjelpe deg med å få kontakt med kommunen for å få tildelt kommunal bolig. Helst bør du få tildelt krisebolig, men det kan ta litt tid før du får tildelt bolig.

Helsesøster vet også hvem du skal snakke med for å få hjelp til å søke på stønader til enslig forsørger, søke sosialkontoret om økonomisk bistand i begynnelsen, hjelp til å skaffe nødvendig inventar etc.

Du er såpass oppegående at du innser at du må komme deg bort fra mannen, du vet at han kommer til å ødelegge livet til både deg og barna.

Heldigvis for barna har du innsett dette, og du kan redde dem tidsnok. Med det mener jeg at de er så små (en ufødt) at de ikke vil få noen traumer i ettertid, og du kan gi dem en trygg og god barndom.

Når det gjelder det praktiske med å være alenemor så blir det jo ingen forskjell for deg. Du gjør jo allerede i dag alt arbeidet alene med din datter. Økonomisk kommer du også til å klare deg helt greit.

Din viktigste oppgave er å redde barna dine! Du har ikke lov til å la de bli boende sammen med en mann som er voldelig, uansett om han er deres far. Og hvis ikke DU redder de små, hvem skal da gjøre det? De er prisgitt deg og dine valg. Du vil syns det er vanskelig å flytte, men du har ikke noe valg. Vi mødre går gjennom ild og vann for våre barn, ikke sant?

Når du har kommet deg ut av huset og inn i egen leilighet er det vel en del praktiske ting som må ordnes. Blant annet mekling for fars samvær med barna. Men dette kommer i andre rekke, det viktigste er at du kommer deg ut av huset så fort som mulig.

Jeg ønsker deg lykke til! Du har tatt et godt og viktig valg for deg og dine barn.

DEtte kvalifiserer vel til krisesenteret.

Ingen grunn til å være objektiv her. Du overdriver ikke.
Ta dine egne følelser og opplevelser på alvor, og ikke la ham få deg til å begynne å tvile. Han behandler deg og dere elendig, og det skal du ikke finne deg i. Dersom du ikke har familie eller venner du kan be om hjelp, må du kontakte helsevesenet/lege/jordmor/helsestasjon/mulig krisesenter raskest mulig, slik at du kan få assistanse og oppfølging gjennom samtaler og evt. tak over hodet i en overgangsfase.
Du skriver at grensene dine er nådd, og det må du ta svært alvorlig, ikke minst fordi du har et barn fra før, og er gravid nå. Du må verne om deg selv.
At du bør ut av dette raskest mulig er det ingen tvil om. Kjenner du noen du kunne leie/låne en leilighet av, til ting stabiliserer seg litt og du finner et nytt sted å bo uten ham? Siden du opplever ham som truende er det kanskje lettere for deg å flytte ut, en å kaste ham på dør - som kan utløse aggresjonen hans mer enn godt er? Et slikt forhold er det ikke meningen at du skal "holde ut mer" - som du skriver. Du og barna dine kommer til å få det LAAAANGT bedre uten denne mannen, det kan jeg garantere.

ps! Synes virkelig ikke at du synes synd på deg selv, det må du ikke tenke eller bebreide deg selv med. Dette at du skriver her, og ber om råd/hjelp, er et sunnhetstegn, og vitner om du er superflink og sterk, og tar situasjonen på alvor, ved å ta styring og ansvar for deg selv og barna. Det står det respekt av! Vær stolt av deg selv, så får du også fornyet styrke til å bryte ut. Denne mannen og det stusselige livet han har å tilby deg, er du altfor god for. Jeg er ganske sikker på at du vil synes at det er befriende å være alene, uten ham, mye mer det enn at du blir redd. Og barna dine skuffer du ikke, tvert imot, det vil være langt verre for dem å bli boende i den situasjonen du er i nå. Med andre ord: Du har absolutt ALT å vinne på å bryte ut. - Enn om det krever at du må være hard, og stålsette deg, og kutte all kontakt for en periode. Det vil være det beste. Det er ikke riktig at du skal utsette deg for en voldelig person.

ville gått ifra han. man slår ikke kjæresten sin.. sånn er det bare! i hvertfall ikke ei forsvarsløs gravid dame! tro meg, jenta di vil ikke vokse opp slik hvis det bae fortsetter. har selv hatt foreldre som har bare krangla og krangla gjennom nesten hele barndommen min. de skilte ikke lag før jeg var 17. det var vondt og trist når de skilte lag, men nå i ettertid er jeg så veldig takknemlig for at de gikk fra hverandre. du fortjener å få en som elsker deg og er snill med deg. han kan umulig elske deg så veldig når han holder på slik.. tenk hvis han noen gang legger hånd på barna?

Kjære alle som har svart! Tusen takk for innspill! Trodde aldri jeg skulle få så mange svar og slike støttende ikke minst-tilbakemeldinger.
Jeg har vurdert å bare sette meg i bilen og kjøre til krisesenteret men syntes det er et sånt "nederlag" ikke misforstå men altså for min egen del å bli alenemor, særlig når jeg går gravid igjen, tenker på hva folk vil si, hvordan jeg skal takle å gå på jobb osv.
Har alltid hatt vanskelig for å bryte ut av forhold, har litt angst for å være alene for å være helt ærlig. Derfor føler jeg at dette blir så utrolig tungt og trist og at jeg ikke kommer til å greie å "ta steget" :-( Det at jeg ikke har noen venner eller nært forhold til noen i familien gjør at jeg føler meg ekstra alene. Hørtes sikkert utrolig svakt ut men jeg kan ikke hjelpe for det, er nedfor og gråter bare han er borte en kveld..Likevel vet jeg at jeg ikke kan finne meg (ikke minst for barna sin skyld) i oppførselen hans, syntes det er så umodent og stygt det han gjør..

Er bare så vinglete, irriterer meg selv over at jeg går frem og tilbake! Men den ene dagen kan han være lat og fæl å ha med å gjøre, den neste kan han være snill og love gull og grønne skoger. Blir så forvirret. Kan han lide av noe psykisk ustabilt?? Han tar aldri på meg, klemmer meg eller kysser meg, kun hvis han skal ha sex. Legger skyld på meg for alt mulig og krever at jeg må gjøre mer eller stå på mer samme hva det gjelder.
Jeg er så lei men samtidig har jeg et idiotisk ideal om kjernefamilien osv og jeg ser hvor glad han er i jenta vår, det vet jeg. Så jeg går liksom rundt i en negativ tåke og håper og håper at ting skal forandre seg, for jeg har jo bare ham.
Men tror kanskje jeg skal ta det opp med jordmor neste gang, uff, føler meg bare håpløs og svak :-(

Hei du..
Kjenner meg veldig igjen i alt du sier, og det er ikke annet å gjøre enn å bite i det "sure eplet" å gå ut, å drit i hva andre sier og synes. Inkludert deg selv, å stemmen som sier du må være der osv.
Barna har ikke godt av det å du blir å få det mye bedre alene, barna også.
Slike menn blir ALDRI bedre uansett hvor mye vi håper og tror de skal forandre seg.
Har gått gjennom det samme selv, og det er mye harde følelser å takle, det kan jeg skrive under på.
Men du må komme deg ut av det,før det er for sent.
Min har vært volderlig i 3 år, og jeg har gått tilbake sikkert 100 ganger i håp om at han skal bli bedre, men det blir aldri det.
Tro meg jeg vet hva det nederlaget vil si.. men det ligger kun i hodet ditt. Alle andre vet ikke hva det dreier seg om, så du kan bare heve hodet høyt å drite i alt folk sier, syntes osv. Det at du gjør det beste for barna dine, er det viktigste.
Jeg har vært i akkorat samme båt jeg altså, har to barn osv, er trist og trasig der og da, men nå VET jeg at jeg har gjort rett. Han ble bare værre og værre, og alle de jeg har snakket om, om "slike menn", med personlighetsforstyrrelser (som man også sier) sier at de ALDRI forandrer seg, og man kan ikke ha et bra liv sammen med dem, ikke engang om man utsletter seg selv. De eier ikke ekte følelser.
Hvis han kan være en god far er det kjempe bra. men så lenge dere ikke har det bra sammen, og han behandler deg slik vil egentlig du være en dårlig mor om du fortsetter forholdet. De tar skade av det etterhvert disse små ungene.
Hent fram urkraften i deg selv, og redd deg og barna dine. Du får det bra, selv om du ikke tror det akkurat nå.
Det er ikke holdbart det der forholdet i det hele tatt. Å det ser du egentlig. Ta med det kloke hodet ditt å dra derfra. Det at du får ned tingene slik du gjør er styrke i seg selv, å du vet hva du må gjøre.
Bare begynn å pakk du, å hvis du trenger noen å prate med kan du ta kontakt!
Føler med deg, og vet hvor vanskelig du har det nå, iom at jeg har gått gjennom mye av det samme selv.
tobarnsmor.

Hadde du vært alene kunne du godt holdt sammen med denne psykopaten og mishandleren for min del, men du har barn sammen med ham. De kommer etterhvert til å bli kjent med denne siden av ham også. Er det dette du ønsker for dine barn?

Ta ansvar før du får barnevernet på nakken.

Jeg må gripe fatt i det du sier om at du føler det som et nederlag å bli alenemor! Det er da jaggu et mye større nederlag å fortsette å bo sammen med en psykopat som mishandler deg! Hva ville du selv tenkt om en kvinne som ble boende til tross for slike forhold?

For å slippe å ta ansvar for ditt eget og barnas liv skylder du på at du er "håpløs og svak", og får kanskje medlidenhet fra andre. Jeg vet at medlidenhet kan forveksles med omsorg, og at du derigjennom får noe du burde får tilfredsstilt i parforholdet.

Hvis du blir i forholdet har du ingen rett til å klage, da har du selv valgt å ha det slik! Og at noen velger å bli mishandlet er ille, men det som er verre er at de utsetter barna sine for det samme (husk at psykisk mishandling kan være like ille).

Du kan unnskylde deg med å være vinglete, håpløs og svak så mye du vil - men for guds skyld - ta ansvar for barna dine!

Du kommer UTEN TVIL til å få det MYE BEDRE når du har kommet deg bort fra han. Du kommer til å bli en mye sterkere person og barna dine kommer til å stråle pga at du stråler. Stol på "tvilen din" og gå fra han. Der finnes ingen alternativer for deg. Berg deg selv og barna dine før det skjer noe med deg eller gud forby, barna dine. Du kommer aldri til å tilgi deg selv om det skulle skje dem noe.

Jeg ønsker deg lykke til:)

Det er IKKE et nederlag å bryte ut av et destruktivt forhold, men det er et nederlag å bli..

Du høres ut som en flott og oppegående jente/dame. kke la datteren din oppleve at mamma'n hennes blir mishandlet av pappa'n hennes. Det er veldig ødeleggende, og det må ikke skje.. Han er en dårlig far (uansett hvor glad han er i datteren deres) så lenge han mishandler deg.

Når du bryter ut og ber om hjelp (jeg skriver med vilje ikke "om" for dette er viktig) kommer du til å oppdage at det ligger et godt liv foran deg. Du skriver at du ikke har noen nære venner. Tror du det er lett å få nære venner når man lever med en mann som ødelegger deg og selvtilliten er på bånn? Nei, kom deg vekk før det er for sent.

Dette er ikke noe å lure på; kom deg ut av det. Du har tydelig mistet mye av din selvrespekt, men jeg tror at du fortsatt har en god del av det i behold, så kom deg ut av det, jenta mi! Uansett hvor lite venner og familie du har, får du det tusen ganger bedre uten den drittsekken. Jeg har skjelden hørt på maken til historie; husk disse ordene: du er verdt så mye mye mer enn det livet du lever nå; husk at du også skal tilby barna dine noe. Før eller siden kommer du til å bryte sammen i det forholdet du lever i nå; hva med barna da? Skal faren ta vare på dem da? Tenk på unga; og deg selv. Lykke til:)

Jeg er definitivt enig med alle inspill du får her: Kom deg bort!!

Still deg selv noen enkle spørsmål: Hva er det du gruer deg for, om du evt skulle bli alene? Er det økonomien? Eller savnet etter å ha noen der?

Du vil få hjelp, økonomisk, dersom dette er problemet.. Tenk så godt du kan få det, dersom du blir alene! du har plutselig en forutsigbare hverdag...du styrer dagene... og du har ingen å forholde deg til..du slipper å gå på tå hev, ikke vite når neste krangel kommer, når han tar tak i deg... etc.. Når ungene er lagt på kvelden, så kan du sette deg ned, sette på noe rolig musikk i bakgrunnen, lese et kjekt blad, evt se alle seriene du vil på tv..

Ungene dine vil bli større... og man lærer av det man ser... veldig mange av dem som er voldelige, har selv hatt far som har vært det... ønsker du at dine unger skal bli slik selv? hva dersom ungene ser dette? eller ligger inne på soveromet sitt, og hører dere? Hva gjør det med dem? Du kan risikere å skade ditt eget forhold tl dine barn også...-om de har en barndom som er full av vonde minner og episoder, vil de kanskje klandre deg, for at du ikke fikk dem bort...

Nei, kom deg bort! Helst i dag!

Gi gjerne en tilbakemelding på hvordan det går med deg..

PS. Du sier jo selv også at det er du som gjør alt med barnet...-så overgangen til alenemor tror jeg går fint for deg. Tror du vil se at livet for deg uten mannen din, vil være rolig og helt herlig..!

Herregud....høres seriøst ut som bf til mine...!! HELT likt!!!

Men vi bor ik sammen lengre, men et lite tips: Stikk, og IKKE se deg tilbake.....slike psykopater er mestere til og overbevise deg om at nå er ting annerledes....men det er d som regel aldri!

Hilsen ei som virkelig skjønner hvordan du har det og IKKE var smart og se meg tilbake....:/

Lykke til!! :)

Jeg mener også du må ut av dette forholdet og det fort.

Jeg vet at du håper indelig at han skal forandre seg, og at dere kan bli en lykkelig familie. Når man er i et dårlig forhold blir man gradvis vant med å bli behandlet dårlig. Man skjønner at man ikke har det noe bra, men man er avhengig av den andre på en syk måte. Tanker om å gjøre det slutt er der ofte, men det å ta det endelige skrittet sitter langt inne.

Du sier at du føler du ikke blir kvitt ham. Hva mener du med det? Tror du han blir å oppsøke deg om du gjør det slutt? Bruker han noe mot deg? Trusler? Nedrakking?

Når en dør lukkes åpnes en annen. Hvis du gir slipp på denne mannen som du ikke har det noe godt med, og heller ikke barna dine har det noe bra med, så åpner du for muligheten til å treffe en ny mann. Om ikke med en gang, så med tiden. Prøv å se for deg hvilke kvaliteter som du ønsker deg i en mann. Se for deg hvordan det vil være å føle seg elsket og faktisk være det også. Noen blir så vant med å bli behandlet dårlig og føler det trygt når de har det trasig. Det er liksom noe kjent. Å tørre ha det bra krever litt mot. Det tror jeg du har. Du har allerede tatt et viktig steg ved å skrive inn her. Du fortjener bedre!! Det er ikke noe du skal tvile på en gang. Men husk å fokuser på hvordan du ønsker å ha det. Se det for deg og føl det. Da vil hjernen din autimatisk begynne å jobbe for at det skal skje! :)

Ta kontakt med helsesøster eller lege og fortell hvordan du har det. Evt. bare gå til NAV og kom igang med å søke om overgangsstønader og div. De kan nok også hjelpe deg med å finne en leilighet. Det vil føles trasig i begynnelsen å være fra ham. Kanskje så lenge som 1 år eller 2. Men plutselig en dag så våkner du og skjønner ikke hvorfor i all verden du var sammen med den mannen.Og du har møtt den du har sett for deg. Prøv å vær sterk og ikke ha kontakt med ham mer enn høyst nødvendig til du følelsesmessig har fått ham på avstand.

Hei

jeg er i en liknende situasjon (om enn kanskje litt mildere enn din) og sliter også med å forlate ham. Tror derfor jeg skjønner hvordan du tenker - og hva du sliter med. Kanskje vi kan prate litt sammen over nettet?

Hei, det er jeg som startet tråden her.
vet ikke helt hvordan jeg skal få forklare dere HVORFOR jeg blir i forholdet...for jeg vet selv at det er usunt og ødeleggende. Men det er en kombinasjon av mange ting. Vi er rett og slett blitt avhengige av hverandre, vi er begge uten særlig familie og venner, begge i en vanskelig økonomisk situasjon. Og følelsene kan være sterke. Han kan være en engel i en periode, og en djevel en annen. Det er forferdelig krevende å tilpasse seg, men jeg har på en eller annen måte blitt vant til alle oppturene og nedturene. Det sitter veldig langt inne å gå ja..Merkelig nok..for jeg ser jo selv galskapen!
I min fordel er det jeg som har leiligheten så han må evet flytte. Jeg har også egen bil, i motsetning til ham.
Men så er det liksom det å "gjøre det" da. Jeg er glad i ham og ser forbedringer i ham, håper at alt skal bli bra..osv. I tillegg syntes jeg vel synd på ham, for han har opplevd mye og hatt en svært spesiell oppvekst.
Mange unnskyldninger kanskje,,vet ikke. Er 50/50 og det er slitsomt. Vet at jeg hadde klart meg selv sånn sett men samtidig ønsker jeg så sterkt å få til å fungere!
Det var under det forrige svangerskapet det var verst. Da drapstruet han meg (i fylla) også. Sa han skulle partere meg. Dette hørtes grusomt ut, men jeg kjenner ham så godt at jeg vet det er bare trusler. Han hadde bare stukket og jeg hadde ikke sett snurten til hverken ham eller en krone i barnebidrag. Vi er temperamentsfulle begge to så vi kan si (sa) mye stygt til hverandre.
Akkurat nå tar jeg det bare dag for dag. Det er så mye som har skjedd, det blir altfor mye å gå innpå. Eneste jeg virkelig savner er ei god venninne å betro seg til, tror det hadde hjulpet.
Så du anonym som skrev sist her ja jeg kan godt tenke meg å chatte litt dvs er ikke så ekstremt teknisk så kanskje pr mail? kan vel opprette anonyme hotmail adresser eller? Hadde vært interessant å hørt hva du har opplevd.
takk til alle som har svart meg, jeg leser innleggene deres ofte..

Hei, jeg ser du har fått mange bra svar, så her kommer et fra en stolt alenemor;-)

For det første så ser det jo ut som du allerede gjør alt hjemme og jobber samtidig, jeg har nå heldigvis en sønn som jeg har oppdratt til å hjelpe til litt hjemme, noe som faktisk er utrolig enkelt når han kun har meg som rollemodell og ikke ser at jeg er noen annens slave. Ellers jobber jeg også 100% og trives med det, har aldri hatt noe problemer med jobben i forhold til det at jeg er aleneforsørger og jeg har vært det hele tiden.

Men en ting som er mye bedre i mitt liv enn i ditt er at jeg kan ta meg av sønnen min, pleie vennskap (det er aldri for sent å få nye venner) og ellers gjøre som jeg vil uten å måtte ta hennsyn til noen.

Joda jeg vet at det forsatt finnes en del stigmatiseringer i forhold til det å være alenemor, men det mange flere av oss nå enn for 20 år siden og grunnen til det er nok at i dag er det lagt til rette for at man skal kunne klare seg på egenånd. Hadde man hatt de samme rettighetene for 20 år siden så er det nok godt mulig at mange av våres foreldre også ville skilt lag. Jeg skjønner at du også drømmer om et flott familieliv, men det er da vel ikke uoppnålig, men med den mannen kommer du nok ikke til å komme nær den drømmen din, men det finnes jo andre menn der ute.

En plass du kunne dratt for å få snakket litt var på Amathea, jeg gikk selv på svangerskapskurs der og fikk utrolig mye støtte og gode samtaler.

Uansett får du ha lykke til med dine valg og slik at du vet det så vil nok humøret og din sinnstemning påvirke dine barn uansett hvor mye du forsøker å skjule det.

Hei

Lurer på hvordan det går/har gått med deg? Er selv i AKKURAT samme situasjon som deg nå, og hadde vært kjekt å snakka med noen i samma situasjon. Kan godt lage en fake hotmail adresse om du er interessert?