Da jeg testa positivt var jeg allerede 8 uker på vei.Jeg var veldigt kvalm og uvell hele tiden og dajeg kom til uke 20 begynte hodeverk og synsforstyrrelser å prege hverdagen.Jeg tok kontakt med føden for jeg var redd det var sv.forgiftning.De sjekket ingenting for det var for tidligt for det sa de.Så fikk jeg høyere blodtrykk og kjente lite liv i magen.Ble igjen sendt på føden av legen min.De sjekket hjertelyden til barnet og målte blodtrykk,men jeg ble sendt hjem igjen med beskjed om at alt var i orden.Jeg klarte ikke slå meg til ro med det da jeg følte meg stadigt dårligere.Til slutt kjente jeg ikke liv i det hele tatt og gikk til legen igjen.Hun hørte svak hjertelyd og jeg hadde +1 på proteiner og blodtrykket var 160`over 100.Hun ringte føden og sa at jeg kom opp.
Jeg kom på føden og på 2 timer var det økt til +3 på proteiner og blodtrykket var nå 170 over 110.De tok ultralyd og sa at alt var bra med barnet og jeg ble sendt hjem med time over helga,dette var en fredag.Hele helga følte jeg meg veldigt dårlig og med sterke smerter i mage og rygg.På søndagskvelden hadde jeg så vondt at jeg lå og skreik i smerte.Kjørte på sykehuset 21,30 og ble møtt av ei sur jordmor som sa at jeg hadde vekket henne.Hun fant dårlig hjertelyd på barnet,men sa det var apparatet som var dårligt.Så kom en lege for å se på meg,og hun lurte på hvorfor jeg var der når jeg hadde time dagen etter.Jeg sa at jeg tror ungen er død.Hun tok ultralyd og sa at ungen hadde det fint og hadde normal vekst,Så målte de blodtrykket og det var 180 over 125.Da ble jeg lagt inn til observasjon.Ingen kom for å se til meg,og da jeg spurte etter noe mot ryggsmertene fikk jeg beskjed om at de ikke hadde noe.Jeg måtte hente mat selv og følte meg veldigt bortkommen der jeg lå.2 dagen kom en lege inn til meg og sa at de ville overflytte meg til et annet sykehus i tilfelle ungen måtte ut.Jeg begynte å gråte,og da fikk jeg beskjed om å ikke ta det sånn.en halv time etter låg jeg på båra og skulle i ambulanse til en by 2 t unna.Jeg sa jeg hadde smerter i magen,men det var normalt.Da jeg annkom det andresykehuset ble jeg tatt imot av ei jordmor og en lege.De målte hjertelyden på ungen,og jeg så det var de samme måla som før jeg dro fra det andresykehuset.Legen tok ultralyd og så sprang hun.Da stormet 8-9 personer inn på rommet og dro avmeg klær,barberte og inn med kateter og sa at ungen må ut nå.Faren var ikke kommet og jeg fikk lov å ringe han.Husker bare jeg sa at han måtte skyndte seg for ungen var ute om 20 min.De sprang som i rene akutten stil med meg til operasjonsalen.Og der var det rundt 25 personer som stod klare.Jeg skulle få spinal i ryggen,men de bommet med den første.Den andre traff.Legen kløyp meg i magen og lurte på om jeg kjente det.Det gjorde jeg,men de kunne ikke vente lenger.Jeg kjente når de skar og dro ungen ut.Imens ble det tatt blodprøver i begge armene og målt blodtrykk.Jeg fikk beskjed om at ungen levde.Etter noen min kom de og sa at det var ei jente på 630 gr.Jeg ble kjørt på inntensiven hvor jeg ble lagt på drypp.Jeg gråt hele tiden og lurte på hvordan ungen hadde det.Kl 20 om kvelden,4,5 t etter keisersnittet ble jeg kjørt i seng opp for å se ungen.Hun var bitte lita.Bare 29 cm lang.Jeg husker ingenting fra det nå i ettertid.Jeg husker ikke at det var andre folk der.Så ble jeg lagt på enerom på barsel.Her tok jordmødrene seg godt av meg.Men det var grusomt å høre alle de andre barba gråte og se mødrene gå i gangene med dem,mens jeg låg og planla begravelse.Jeg grein og grein til jeg mistet pusten og ikke fikk jeg sove heller.Syk var jeg jo selv og,men det enset jeg ikke.Jeg tenkte kun på ungen.Hun viste seg å være ei sterk lita frøken og pustet selv hele tiden.Men jeg tenkte at det ikke kunne vare og vågde ikke tro at hun kunne overleve.Det skulle sålite til før det kunne snu.Etter 3 uker begynte jeg å håpe,da hadde hubtatt igjen fødselsvekta si.På det minste veide hun 500 gr.Men tiden gikk og hun la på seg og ble sterkere og sterkere.Etter 11 uker kunne jeg ta henne med hjem.Da veide hun 2,2 kg.Jeg kommer aldri til å glemme tiden på sykehuset.Redselen,usikkerheten,gleden,omtanken fra venner og fam.,peronalet på sykehuset som tok seg så godt avbåde meg og barnet,de andre foreldrene på avd og samholdet vi hadde.Dette uner jeg ikke min værste fiende å oppleve.men alt ser ut til å gå bra med gullet nå 6 mnd etter hun kom til verden. |
