BarniMagen.com

Men min første tok dem det IKKE bra, ble veldig mye skriking og gråting. Fra mine blivende sviger foreldre ble verre. Dem likte meg ikke fra før og jeg gjorde dem ikke mere glad i meg. hehe. Men med foreldrene mine gikk veldig fint etter vært. Dem er verdens beste besteforeldre og mine sviger foreldre ser vi kansje 5-6 ganger i året.

Lykke til og viss du har din mor på din side så har du ikke noe å være redd for.

Jag har ikke sagt noe enda. Er 10 uker på vei. og jeg VET at det blir et h****** når vi sier det til svigers. Er 20 og bor sammen både med svigers og kjæreste. Begge studerer og har føreløpig ikke så masse penger. Men håper på et eget sted så fort det kommer ut at vi er gravide. Med mine foreldre er jeg litt usikker hvordan det vil gå. De er en del religiøse, og ingen andre i min slekt har fått barn tidligere. Så dette blir første oldebarn både for mormor min, og farfar/farmor. Gruer meg veldig for mor snakker hele tiden om at vi må gifte oss først, osv før vi bor sammen og får barn. Men dette er deres syn på ting. Jeg derimot har begynt og glede meg. Vet at mor og far støtter meg etter hvert, selv om det blir mye tårer i begynnelsen. Det er nok bare et tegn på at de er bekymret for hvordan vi skal klare oss:) har tenkt å vente 3 uker til med å si noe siden jeg akuratt er 3 måneder på veg da.

Break a leg :)

er 21 blir 22 rett før jenta vår kommer...
mamma og pappa bor hver for seg og tok dt helt fint, mor er bestemor fra før,mens pappa blir bestefar for 1 gang og ser frem til det...
svigerforeldrene mine tok det sinnsykt fint,enda dt var første gang de hilste på meg oxo,ettersom jg å barnefaren nylig ble sammen.
svigermor strikker,å handler å gleder seg vilt og kan nesten ikke vente..
hun blir bestemor for 1 gang og har 3 SØNNER fra før, så blir stas me jente for henne;)

Jeg var bare 17 år da jeg fikk mitt første barn. For å si det slik så gikk det vel ikke akkurat smertefritt å fortelle det til våre foreldre... Det har blitt bedre med årene etterhvert som de har sett at vi faktisk klarte å ta oss av barnet. Nå venter jeg nummer fire og nå får vi kommentarer som at de trodde vi var ferdige med å få barn... Stå på, ta egne valg og stol på deg selv!!! Vær stolt for at dere velger å ta dere av barna, det finnes mange som strever i mange år og ikke får det til.

Lykke til!!

jeg er 18 og sambo er 21 og hans foreldre er overlykkelige og gleder seg veldig mens mine foreldre har jeg ikke snakket med på 5 uker(5 uker siden jeg fortalte det)=P. men har fått høre av søsteren min at mamma hadde sagt" ja jeg må vel lage et lappeteppe hun kan ha i vogna ellers blir hun vel så skuffet", jeg har aldri sagt noe om at jeg skal ha noe så tror egentlig hun sier det er pga meg men egentlig vil hun det selv=P hehe.. så hun kommer seg når ho får vent seg til tanken=)

jeg er 21 og samboern min er 23, og vi venter vårt første nurk:) Både min familie og hans familie ble kjempe glad:) Har allerede fått litt klær og leker til barnet..og jeg er bare 8 uker på vei :) Det er kjempe stas!!!

Lykke til:) Det går kjempe bra!!!!

eg er 20 sambo er 27.. mamma ble superglad når jeg fortalte det hun gleder seg kjempemasse! men sambo var veldig redd for å fortelle det til sine foreldre! di er like gamle som mine besteforeldre å han er den eneste sønnen deres.. ingen i deres familie har fått barn utenom ekteskapet så vi blir da di første! men da han mota seg opp til å fortelle det ble di kjempeglade:) stakkar han som hadde grua seg så lenge.. men gikk heldivis bra. di har ikke sakt noe negativt heller..

hei hei,
Både jeg og samboeren er 21år, foreldrene på begge sider er skilt
så vi valgte å si det til en og en.

MAMMA: jeg gruet meg noe forerdelg til å i det til henne for bare noen uker i forveien hadde hun sakt klart i fra at hun håpet vi ventet med å tenke på barn, for hun var absolutt ikke klar for å bli bestemor!
men det gikk veldig bra, vi fortalte det på et middagsbesøk, det endte med at hun løp rundt i leiligheten å skrek(på en positiv måte) hun hentet mobilen sin å sendte melding rundt til nesten hele tlf-lista si:
JEG SKAL BLI BESTEMOR.

PAPPA: pappa hadde "mast" en stund på når skal jeg bli bestefar, så regnt med at det skulle gå fint. vi valgte å fortelle han det på bursdagen hans.. jeg hadde fått tak en søt takeren hvor det sto: i have great news. bak skrev vi gratulerer med dagen bestefar.
vi håpet jo han skulle ta den. han pakket opp, leste begge sider og smilte (tror ikke det gikk helt opp for han) han ga tallerken til stemoren min, som mer eller mindre kastet fra seg talerknen å hppet opp, å roper ut: mener du det, er det sant.... du er gravid!! da hopper pappa oxo opp å kater seg over bordet å gir meg en klem. :)

så før vi fikk fortalt det til sviger foreldrene mne ble jeg så dålig så oket ikke å dra på eller få beøk. samboeren valgte å fortelle dem det på tlf. begge tok det veldig bra.
jeg havnet på sykehus, fordi jeg ikke klarte å ta til meg næring. de som besøkte meg hver da var samboeren og svigerfar :)
(alt er bra med meg og barnet)

hei! jeg fylte nettopp 21 denne mnd så er ikke så gammel og sambo er 23.. den jeg grua meg mest til å si det til var vel pappa, siden vi ikke har det beste forholdet i verden. men det gikk bra faktisk. har hatt type i 6 år til høsten så det kom nok ikke uventa akkurat:) tror bare han følte seg litt gammel når jeg sa han skulle bli bestefar, hehe.. svigers ble strålende fornøyde. svigermor har aldri lagt sjul på at hun ønsker barnebarn veldig sterkt så hun ble overlykkelig:) mamma ble også veldig glad og ante noe var på gang. så det gikk ganske bra hos oss! mange stolte, vordende besteforeldre!

jge var også redd for at de skulle synes at jeg var for ung, siden mine foreldre ikke har gitt spesielt uttrykk for at de vil bli besteforeldre. men det var nok ønska:)

Jeg er ikke gravid ennå, men prøver. Jeg har snakket og spurt mamma masse om det å være gravid og det å føde. Tror hun kanskje skjønner hva jeg vil. Jeg spurte hun også hva hu hadde gjort hvis jeg ble gravid. Først sa hu "da hadde jeg skutt deg", også lo hu og sa "neida":) Hun syns det hadde vært greit. Mamma er nok litt redd for å føle seg gammel hvis hun skulle bli bestemor. Er mere redd for hva mormor og morfar vil si. Og den største broren min, han er jo litt beskyttende storebror:p Svigerforeldrene mine vil hoppe i taket av glede, de er bare verdens beste:D Jeg har ingen pappa lenger, han er død, men han hadde nok ikke likt det no særlig. Var Pappas lille pike vet dere:p Så jeg både gruer meg og gleder meg til jeg blir gravid og skal fortelle det:) Jeg blir 20 og samboer blir 28, så vi er ganske klare, har stor leilighet, 2 stasjonsvogner og god økonomi. Så dette klarer vi bra!

De tok det helt fantastisk fint! :)
De ble kjempeglade, svigermor begynte å gråte av glede!
Men nå har jo vi vært sammen i godt over 3 år, er forlovet og er samboere som klarer oss selv. Begge har jobb og utdanning. Er 20 år begge to :)

Mamma sa hun hadde det på følelsen, og ble kjempeglad. Pappa ble også veldig glad. Og nå går de rundt og kaller hverandre bestemor og bestefar hele tiden. Og sier de må begynne og reise og realisere selg selv, det er jo tross alt det besteforeldre gjør (de er 44 og 45år). Så de er ganske så søte!

Svigers ble også glade og syns det blir koselig. Men den som hylte høyes var nok min mormor som ble overlykkelig over og skulle bli oldemor. Hun hadde nok kanskje ikke trodd hun skulle rekke det også. Hun har vært litt skrall de siste årene og koser seg så mye med sitt yngste barnebarn på 2,5år, siden hun tror det er den siste ungen hun kommer til og være i form til og passe og sånn.. Så nå var hun lykkelig :) hehe...
Mormoren til samboer sa hun skulle sette i gang og strikke med en gang. Og at hun nok kom til og føle seg vel gammel som oldemor, hun er 63år. Mens min farmor har tre oldebarn allerede, men gleder seg stort til det fjerde som kommer :) Nå gleder jeg meg til begynnelsen av mai så vi kan fortelle det til resten av verden også.. Det blir jo så gøy :D
Vi blir begge 21 år før lille kommer i november :)

Da jeg ble gravid med min første var jeg bare 17 år, men rakk akkurat å fylle 18 før lillepia mi kom :-)

Mamma og pappa tok det veldig greit, men det var ikke noen overraskelse. Jeg og pappaen til babyen holdt på å flytte sammen da jeg fant det ut, så de sa at det egentlig ikke var noe sjokk. Foreldrene hans frika litt ut, derimot. De prata litt om vi hadde vurdert abort, men etter hvert roa de seg.

Denne gangen ble foreldrene mine mer oppgitt, egentlig. Jeg og min nye kjæreste har ikke vært sammen særlig lenge, og de var i utgangspunktet litt skeptiske til han (han er japansk og buddhist, og foreldrene mine har på et eller annet vis fått det for seg at buddhister er "farlige", særlig de utenlandske buddhistene). Men jeg regner med at det går bra etter hvert, når de får litt tid til å tenke over det :-)

Foreldrene hans har vært fantastiske!

å fortelle att mine foreldre og svigers skulle bli besteforeldre var vel noe av det enkleste jeg har vært bortig. enkelt og greit gratulere, håper alt går bra denne gangen. og bunad på kjøpet om det ksulle bli gutt av svigers:) kjekt:) hehe... men kasnkje litt tidelig da jeg bare er 8 uker på vei, men men..
mor og far får sitt første barnebarn, mens dette blir svigers tredje.

jeg er 19 fyller 20 om 1 mnd og smabo 21 fyller 22 i august:)

lykke til alle sammen:)

Alle jeg har sagt til meg at de syns det er kosleii, pappa vart kjempe stolt.. den eneste som protesterer er min mamma.. hu gjør alt hu kan for at jeg skal ta det vekk.. men det er ikke aktuelt for meg.. jeg er 18 år.. og går jo på skole, kjæresten leter etter lærlingplass, så det er nok mest det mamma'n min tenker på.. i går kom mamma til meg, det ble så tungt at jeg måtte rett å slett be henne gå etterhvert.. så hu og jeg krangler, det plager meg litt.. men håper det går bedre etterhvert, da hu skjønner at jeg har tatt ett valg =)

Når jeg fikk tuppa var ikke situasjonen kjempe morsom akkurat, vi hadde vært sammen i 3 mnd, gikk på skole begge to (altså ingen inntekt bortsett fra at sambo jobbet i helgene) og vi var "bare" 18 år.
Mamma tok det bra, hun ble jo selvfølgelig litt lei seg på mine vegne og bekymret for hvordan dette ville gå, men hun støttet oss veldig. Pappa ble sjeleglad! Han var selvsagt litt bekymret han også, men han hadde alvorlig kreft så han hadde trodd han aldri ville få sjansen til å bli bestefar.

Svigers tok det LITE pent, og selvom vi har et veldig godt forhold den dag i dag vil jeg aldri glemme det de sa..

Nå er jeg på tjukken igjen, og alle i min familie vet det :) Mamma begynte å gråte og var helt i hundre fordi hun var så lykkelig hehe, hun har allerede døpt magen også ;), pappa døde når snuppa var 4.5 mnd, men han hadde nok vært stolt denne gangen han også.
Resten av min familie er lykkelige med oss og det gjelder venner også, men svigers vet ikke enda hehe, vi fikk vel litt skrekken sist og vil helst nyte denne graviditeten så lenge det er mulig..
Nå er vi foresten 21, eier egen leilighet, har faste fine jobber begge to, bil uten lån osv, så situasjonen er en helt annen i dag :) håper svigers blir glade også..

Jeg er 17 nå, men fyller 18 nå 5mai og termin til da den lille gutten skal komme er 4.august. Så rekker og fylle 18 i hvert fall :)

Svigerforeldre visste det først, aller først svigermor i og med at min sambo og moren hans har et veldig åpent forhold og han har en sønn fra før, de tok det veldig fint og pratet masse med meg, kom med råd og tips og fortalte meg at uansett hvilket valg jeg tar, så er de der for meg. Svigermor var med meg til helsest de to første gangene også :)

Var litt redd for og fortelle det hjemme for ting med kjæresten hadde alt gått fort med flytting osv og de hjemme hadde flere ganger sagt at jeg må passe på så jeg ikke blir gravid. Visste heller ikke sikkert om jeg skulle beholde eller ikke, så ventet også med og fortelle.
Men etter og ha bestemt at jeg skulle beholde, så bestemte jeg meg også for og fortelle, men før jeg rakk det, så sendte sambo en "feil" mld til mamma, der han skrev at han skulle bli pappa igjen. Kort tid etterpå fikk jeg en tlf fra mamma der hun spør om vi tuller eller om dette er seriøst og jeg fikk bekreftet at det er sant. Vi pratet og hun tok det veldig fint og gratulerte meg, og hun syntes jeg skulle fortalt det før, både hun og resten av folket hjemme er kjempe glad og gleder seg på mine vegne. Og de er selv imot abort, så de er glad jeg ikke velget og gå den veien:)

jeg er 19 og gravid. rekker kanskje fylle 20 før jenta vår kommer. Foreldrene mine tok det veldig fint! Mamma ble kjempeglad, ikke så overasket som jeg hadde trodd.. pappa ble ganske satt ut tror jeg, men bare glad på mine vegne.. Svigers det samme.. Svigefar tok det med så mye ro som det går ann.. mens svigemor ble litt satt ut igjen.. men de er alle veldig glade for det, og særlig mødrene våre snakker mye om hvor stas det skal bli med en liten baby og et barnebarn..

så vi er veldig heldige tror jeg :)

Men jeg hadde uansett ikke akseptert at de skulle blitt "sinte" eller "skuffa", for det har de ingen grunn til. Vi bor ikke hjemme lenger, sørger for oss selv, dessuten har vi et stabilt og fint forhold. Vi er voksne, og de har ingen rett til å bli sinte på oss for de valgene vi tar.. eneste forskjellen for de er jo at de blir besteforeldre! Jeg skjønner og synes det er greit at de tenker på vårt eget beste, skulle ønske det gikk litt lenger tid så vi hadde utdanning først, skjønner jo de vil det for oss.. men de støtter oss også 100%.. første barnebarnet for alle 4! Samboeren min er eldst i søskenflokken, mens jeg er nr. 2..

Så jeg synes de tok det veldig pent og voksent :-)