BarniMagen.com

Nå er det litt over 7mnd siden jeg tilhørte dette forumet selv, men vil bare skrive et innlegg likevel.
Jeg har vært alene siden jeg ble gravid, bf stakk med halen mellom beina da han ikke klarte å overtale meg til abort. (hadde vært kjærester i lang tid). Jeg var alene hele svangerskapet, har en fantastisk familie som støttet meg hele veien, og et par venninner, (mistet mange underveis). Dagene gikk hips om haps, jeg slet litt med tanken på å skulle bli alenemor.
Ung mor og alenemor, er vel ikke akkurat en drømmesituasjon? Hva ville folk si, ikke minst- hva ville folk tenke om meg?

I september fødte jeg jenten min, jeg kan med hånden på hjerte si at den dagen forandret livet mitt for alltid.
Ingenting kan måle seg oppmot det å få et barn, det er så fantisk at det ikke kan beskrives med ord.

Jeg har som sagt vært alene hele tiden, det har vært tøft til tider, men jeg hadde trodd det skulle være verre, mye verre i grunnen.
Heligvis har jeg fått er forholdsvis "snilt" barn, så på den måten har jeg vært heldig. Ikke en enste gang har jeg opplevd at folk har vært nedlatende i forhold til det at jeg er alenemamma, faktisk har jeg aldri fått så mye skryt! For ja, jeg klarer meg kjempe bra, og det er så deilig å føle at jeg seiler i medvind:)
Jeg kan vel egentlig telle på hånden de gangene jeg har savnet en mann. Hverdagen min består av meg og jenten min, jeg synes ikke lengre det er noe rart med det, jeg savner ingen 3.person på den måten jeg hadde trodd at jeg skulle. Jenten min er ikke vant til å ha 2foreldre rundt seg, så det er ikke noe rart for henne heller.
Det jeg egentlig ville med innlegget, var vel at dere kan glede dere, det å få barn er en berikelse!