BarniMagen.com

Hei, dere som har slitsomme svangerskap. Hvordan klarer dere å ta vare på forholdet? Føler dere som meg at svangerskapet sliter på forholdet?

Litt bakgrunnsstoff:
Er konisert og har 2 spontanaborter fra tidligere forhold. Etter 1 1/2 år med prøving så ble vi gravide med 2 IVF forsøk. Jeg er nå gravid i uke 37. Jeg har vært 50 % sykemeldt pga bekkenløsning i nesten hele svangerskapet, hatt blødninger i uke 10 og uke 22, høyt blodtrykk, gått på klexane i hele svangerskapet. Har vært 100% sykemeldt fra uke 31 pga premature rier.

Pga at jeg har slitt en del med sykdom i svangerskapet har mesteparten av husarbeidet blitt min samboer sitt ansvar. Han har vasket og støvsugd, men ikke alltid med glede og det har vært en del diskusjoner angående husarbeid. For å få sagt det så krever jeg ikke et støvfritt hjem som er nyvasket til enhver tid, men jeg synes at det bør være såpass ryddigt at jeg kan slippe inn besøk uten å skjems.

Selvsagt forstår jeg at min samboer ikke er helt fornøyd med at det må være han som tar mesteparten av husarbeidet, men sånn må det bli for at det skal bli baby her i huset. Før jeg ble gravid, så delte vi på arbeidsoppgavene i hjemmet. Flere av de oppgavene som var mitt ansvar før jeg ble gravid, må han gjøre nå. Det er vanskelig for meg også å ikke kunne gjøre alt det som en vanligvis gjør.
Det er ikke kjekt å ligge på sofaen og se på alt som burde vært gjort, å si at det ikke passer at ei venninne kommer på besøk for leiligheten ser "bombet" ut. Han beklager seg til andre, deriblandt til svigermor for at han må gjøre så mye husarbeid, men uten å fortelle at jeg har fått forbud mot å gjøre det, så da blir det litt pinlig. Han skryter mye av en gravid nabo som jobber på med oppussing av huset.

Det som begynte med diskusjon angående husarbeid har utviklet seg til andre deler av forholdet. Nå er det ikke så mange ukene igjen før fødselen og jeg gleder meg naturligvis til å få en liten baby i nevene, men tro det eller ei, jeg gleder meg også til å kunne gjøre husarbeid igjen!

Jeg er selvsagt glad at alt har gått bra så langt i svangerskapet, jeg nyter å kjenne sparkene til babyen. Det er litt "av og på" hvor deltagenede den vordene pappa er i svangerskapet. Til tider leser han bøker om svangerskap og barneoppdragelse, klapper magen, støtter meg og er omsorgsfull. Andre dager (uker) er han fraværende og virker deprimert.

Akkurat i dag er jeg lei hele mannen, føler forholdet sliter, men jeg er glad i han og vet at han vil bli en god pappa.

Er det noen som har det likt eller har råd?